Jeg hadde store forventninger da jeg benket meg til med den danske professoren Svend Brinkmanns bok "Stå imot, si nei til selvutviklingen". Yes! tenkte jeg, her har vi en som kanskje vet hva han snakker om. Bøker om å gjøre ditt og datt så blir du lykkelig, slank, pen og in og gudene vet hva, blir vi pepret med, og jeg har kjent at det til tider er et hysteri som ofte skaper flere bekymringer istedet for den lykken og tilfredsheten alle går og higer etter i en stresset hverdag.
Etter å ha startet lesingen blir jeg imidlertid introdusert for sju steg for et bedre liv der jeg skal: slutte å kjenne etter, fokusere på det negative, ta på meg nei hatten, undertrykke følelsene, gi coachen sparken, lese en roman og dvele ved fortiden.
Tilsynelatende forfriskende oppfordringer som han begrunner og argumenterer for med forskning. Noen av oss kjenner kanskje for mye etter og blir vel opptatt av oss selv, - men ikke alle. Noen trenger faktisk å kjenne etter, og ikke undertrykke følelsene som han oppfordrer til lenger ut i boka si.
Langt på vei er jeg også enig i at det er godt å fokusere på det negative noen ganger, men ikke alltid, og absolutt flere må bli flinkere til å si nei. Noen ganger kan man dvele ved fortiden og lære av den, både personlig, sosialt og politisk. Å lese en roman bifaller jeg absolutt, men for variasjonens skyld kan det kanskje være greit også å skifte litt her?
Poenget med boka synes å være at noe er uforanderlig, og at vi mennesker også skal få være litt uforanderlige og ikke strekke oss etter bedre, flinkere, best hele tiden. Ikke en ueffen ide, og i faser av livet er nettopp en slik tilnærming helt nødvendig. Bra nok er bra nok store deler av tiden, men etter å ha strukket meg så langt stopper det litt opp i min forståelse av forfatterens intensjoner.
Professoren tenderer i svart-hvitt tenkning i denne boka, og er like oppfordrende og belærende som enhver annen selvhjelpsbok. Han lister opp bøker som leseren burde få med seg, sikkert godt ment, men det skaper bare irritasjon hos undertegnede.
"Kronen på verket" i denne boka kommer når leseren blir introdusert for stoisismen. En hellenistisk filosofiretning som fremelsker ro, verdighet og plikt framfor "føleri". Fornuften er den fremste autoritet når det gjelder beslutninger innenfor denne retningen, og uansett hvordan livet arter seg skal man ta det med stoisk ro og ikke vise følelser.
Når forfatteren så avslutter boka si med inngående beskrivelser av tenkere fra denne filosofien har jeg fått nok. Jeg er skuffet, sur og sint, og får lyst til å komme med følelsesutbrudd som professoren absolutt ikke vil jeg skal gjøre, og som trosser hans hellenistiske idoler.
Svend Brinkmann, du har helt glemt at vi mennesker er forskjellige og har behov for ulik tilrettelegging, i samspill med omgivelsene våre. De kjappe, enkle oppskriftene du belemrer leseren med tar ikke hensyn til dette og du presterer å blande inn en filosofiretning som langt på vei ønsker at vi skal gå rundt på en robotaktig måte med masker som ikke forteller noe om vårt følelsesliv. Selvfølgelig må man tilpasse følelsene etter omgivelser og situasjon, men for all del, å vise følelser er så mye bedre for den som har dem og dem de omgås. Alt annet blir analyserende gjetteleker som kan lede til konklusjoner basert på gedigne misforståelser.
Svend Brinkman, du er absolutt inne på noe i boka di, men du har glemt en viktig tenker når du ramser opp dine sju steg til et bedre liv: Aristoteles og hans gyldne middelvei. Likevel tar jeg deg på ordet; jeg tar på meg "nei" hatten og sier nei til boka di mens terningen lander på en trist treer.
Sist sett
