Bokelskere.no

Søndag, 4. oktober 2015.

Idag leste jeg hele Niende del

Og det er i alle fall én ting man kan si om den: Duverden!

Her skjer det mye i løpet av ca. førti sider:
Konsulinnen dør, Thomas og Christian har et voldsomt oppgjør, huset i Mengstrasse selges, julen 1871 feires (den første feiring uten konsulinnen) "hjemme i senatorens hus". I 1872 oppløses den gamle konsulinnens husstand. Konsul Hermann Hagenström har kjøpt det gamle Buddenbrook-huset i Mengstrasse. Fru Permaneder (Tony) brister i gråt når hun går forbi huset, "og henga seg uten å bry seg om folk som gikk forbi eller sin datters formaninger, til tårene."

Jeg skjønner jo etterhvert hvorfor romanen har den undertittelen den har.

Det som imponerer mest i denne delen, er konsulinnens dødskamp og krangelen mellom hennes to sønner. Helt fantastisk beskrevet og visualisert av en ung forfatter.

Og dere skjønner kanskje hvem som beskrives her:

Han var så ualminnelig fet at ikke bare haken, men hele underansiktet var dobbelt, noe det korte, blonde helskjegget ikke skjulte, ja, huden på hans hodeskalle la seg i tykke folder ved visse bevegelser av pannen og øyenbrynene. Nesen lå flatere enn noensinne ned mot overleppen, og han pustet besværlig i mustasjen. Iblant kom munnen den til hjelp og åpnet seg til en dyp og hørlig innånding. Og en slik var alltid ledsaget av en svak smaskelyd, forårsaket av at tungen langsomt løsnet fra ganen og svelget.

Fornøyelig: "ikke bare haken, men hele underansiktet var dobbelt". Hehe.

Gleder meg til å lese videre.
Hvor langt vil forfallet komme?

Mann sine lettare infame skildringar av persongalleriet sin utsjånad får meg til å tenke på Nikolaj Gogol og Døde sjeler. Men Mann er muligens enno eit hakk kvassare.