Ronja er på mange måter en typisk Lindgren-hovedperson. Hun er selvstendig, smart og snill, har høye idealer og ingen problemer med å vise følelser.
Ronja kommer dessuten, som Marikken, Lotta og Emil, fra gode kår. Sosiale forhold spiller ingen stor rolle i Ronja Røverdatter heller, selv om det nevnes at Borkas folk har lite mat. At røverne hennes stjeler, misliker Ronja, og romanens antydning om at hun og Birk kommer til å velge annerledes når de blir voksne, overbeviste ikke meg. Ronja Røverdatter handler mest om individets ønske om å bryte lenkene som binder, ikke om å gjøre noe med sosiale forskjeller.
Emils pappa Anton ("Eeeeemil!") er den mest kjente Lindgren-pappaen, men Ronjas far Mattis er den mest interessante. Lindgren skildrer ham nådeløst som konservativ, dum, egoistisk og manipulerende, egenskaper som ble godt kamuflert av jovialt brumlende Börje Ahlstedt i filmatiseringen.
For foreldrene har Ronja først og fremst verdi i den grad hun lystrer deres ønsker. For voksne lesere skinner hersketeknikkene deres grelt gjennom i passasjer som disse mellom Ronja og mor Lovis. Moren kommer til Ronjas karrige skogseksil for å få henne til å komme hjem:
Ronja snufset.
"Jeg kommer aldri hjem,"
"Ja, da ender det med at Mattis hopper i elva," sa Lovis rolig.
...
Hun [Lovis, moren] tidde lenge. Så sa hun:
"Vet du, Ronja, det er tungt å se noen [Mattis] pines så rent umenneskelig." (side 167)
Sterkt anbefalt for lesere i alle aldere!
(Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Sist sett
