Når jeg åpner ei bok av Paasilinna, regner jeg med å få servert noen timers fornøyelig sludder, et besynderlig persongalleri og en del beske beskrivelser av urimeligheter i samfunnet. Denne boka innfridde ikke forventningene mine i så måte.
Antti Kokkoluoto bli hjulpet til verden i 1918 av ei jordmor som påstår å være synsk, så opptakten er saktens lovende nok. Denne jordmora "ser" hvor lenge Antti kommer til å leve; hun kan sågar fastsette dødsdatoen hans. Da Antti opp gjennom barndommen og ungdommen har hatt flaks og kommet helskinnet ut av en rekke kritiske situasjoner, begynner han så smått å tro på spådommen, og etter hvert betrakter han seg som udødelig fram til den fastsatte dagen.
Anttis far, landhandleren, blir en velholden mann takket være klok forvaltning av et enormt parti smuglersprit - og dermed er det egentlig slutt på det burleske. Slik fortellingen om Antti er lagt opp, må den nødvendigvis ta for seg de dramatiske periodene i finsk historie, og her synes jeg Paasilinna blir nokså tannløs. Verken borgerkrigen, vinterkrigen eller fortsettelseskrigen er beskrevet på forfatterens karakteristiske, lattervekkende måte. (Kanskje dette fortsatt er såpass traumatisk blant finnene at han ikke har våget å harselere?)
Det er mulig jeg er urettferdig mot Paasilinna, men den seriøse sida av nyere finsk historie har f.eks. Väinö Linna og Kjell Westö gjort langt mer levende. Overtydelige hint til president Kekkonens angivelige kvinnehistorier gjør ikke boka mer interessant. Og slutten kunne man jo gjette seg til på et tidlig tidspunkt.
Arto Paasilinna: Bli ved din lest. Gå tilbake til de ulende møllerne og de senile landmålerne!
Sist sett
