Bokelskere.no

Takk for en meget god og informativ omtale, Rose-Marie.

Her er noen tanker jeg har gjort meg om forfatteren og boken etter cirka tre hundre sider. Tanker som ikke står i motstrid til din omtale, som jeg kan slutte meg til.

Jeg har dessverre litt problemer med det jeg oppfatter som forfatterens premiss i denne vakre boken. Forfatterens grunntanke er at Istanbul er gjennomsyret av en egen form for melankoli, hüzün, som en følge av «det osmanske rikets fall, Istanbuls utarming overfor Vesten og byens tap av sin egen identitet». 1923, da Atatürk gjorde Tyrkia til republikk og flyttet hovedstaden fra Istanbul til Ankara, blir stående som et vendepunkt. Sant nok kommer det frem at det osmanske rikets, og Istanbuls, tilbakegang begynte lenge før.

Jeg har ingen problemer med at fallet fra imperium til et relativt fattig land som strever med å bli akseptert av det gode selskap i Brüssel og innlemmet i EU, gjør noe med folkesjela. Ifølge Pamuk bærer Istanbuls innbyggere på en nærmest kollektiv sorg over å ha falt fra å være knutepunktet i dette imperiet, knutepunktet mellom Østen og Vesten, til å bli en «hvilken som helst» by.

Men er denne opplevelsen/sorgen lik for alle? Førte ikke republikken noe godt med seg? Jeg har ingen tro på at de fattige i Istanbul var mindre fattige, eller færre, under sultanenes styre. Ga ikke det at religionen ble skilt fra det offisielle Tyrkia noen fordeler? Enkelte ganger nærmer forfatteren seg denne typen spørsmål, men skynder seg å si at hans intensjon ikke er å skrive en politisk eller samfunnsmessig analyse. Og han forlater raskt disse temaene, som har fanget min interesse. Lengter Pamuk tilbake til det osmanske rikets glansdager? Det er i hvert fall et inntrykk boken kan gi.

Det hadde vært interessant å høre om noen av dere har gjort dere tilsvarende tanker.

Det er en stund siden jeg leste denne boka nå, så jeg husker ikke lenger eksakt hva jeg tenkte. LIkevel kan jeg aldri tenke meg at en så oppegående mann og forfatter som Orhan Pamuk savner det osmanske riket. Kanskje er det noe nostalgi knyttet til det som har med Istanbuls storhetstid å gjøre? Uten at volden og understrykkelsen savnes?