En liten (120 sider) perle av en bok. Og ikke minst en bok som gir skikkelig sommerfølelse for her er det nydelige beskrivelser av (den perfekte) sommeren.
For me that always will be the summer day of summer days - a cloudless sky, ditches and roadside deep grass, poppies, cuckoo pint, trees heavy with leaf, orchards bulging over hedge briars (s. 83).
Day after day of warm weather, voices calling as night came on and lighted windows pricked the darkness and, at day break the murmur of corn and the warm smell of fields ripe for harvest (s. 85).
Det er sommeren 1920 og Birkin kommer til landsbyen Oxgodby der han har fått i oppdrag å restaurere et veggmaleri i den lokale kirken. Han er en av veteranene fra første verdenskrig og bærer fortsatt meg seg mén og vonde minner fra den tiden. I Oxgodby møter han på en annen veteran og de knytter et nært vennskap. Selv om noen, ikke minst presten i kirken han jobber i, er skeptiske til ham blir han etter hvert integrert i livet i landsbyen. Dette er en historie om hvor viktig aksept og det å få være en del av fellesskapet er for et menneske. Birkin reflekterer også over kunstneren som malte bildet han er satt til å restaurerer
It was the most extraordinar detail of medieval painting I had ever seen, anticipating the Breughels by a hundred years. What, in this single detail, had pushed him this immense stride beyond his time? (s. 60)
Men sommeren nærmer seg etter hvert slutten
People move away, grow older, die, and the bright belief that there will be another marvelous thing around each corner fades. (s. 85)
We can ask and ask but we can’t have again what once seemed ours for ever—the way things looked, that church alone in the fields, a bed on belfry floor, a remembered voice, a loved face. They’ve gone and you can only wait for the pain to pass. (s. 111)
Til tross for at boka først ble publisert i 1980 inngår den nå i serien Penguin Modern Classics.
Sist sett
