Bokelskere.no

Boka er et eksempel på at folk takler sorg på hver sin måte ...

Hovedpersonen (som man aldri får vite navnet på) finner faren sin død når han drar tilfeldig på besøk hos ham. Han drar sin vei igjen uten å fortelle noen at faren hans er død og fortsetter livet sitt som før. Later som ingenting. Besøker venner. Fester. Og drar på jobb. Han fortrenger tankene ved å være sammen med kompiser og av og til møter han tilfeldige kvinner som han har one night stands med. Vil han noen gang fortelle resten av familien og andre, at faren hans er død?

Dette er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. En bok "uten" mål og mening, på en måte, men samtidig litt småinteressant. Men det jeg hadde problemer med boka var at jeg ble aldri ordentlig kjent med hverken hovedpersonen eller bipersonene. Greit at hovedpersonen er navnløs, men savner mer beskrivelse på hvordan han ser ut, for å gjøre lesingen mer levende og følte jeg aldri ble helt klok på ham. Det virker bare som han driver meningsløst fra sted til sted i hjembyen. Vi får ikke vite hvorfor han har så lite kontakt med familien ellers og jeg får ikke nok bakgrunnshistorie av ham til å få et sterkt nok inntrykk. Det var et savn. Skjønner jo at det er hans måte å kjempe mot sorgen på, men savnet mer helhetsinntrykk av hovedpersonen for å få et bedre bilde av ham.

Savnet også at forfatteren brukte mer avsnitt. Han delte ikke en gang teksten opp i kapitler og da virket lesingen ekstra langdryg, (selv om boka bare er på 248 sider). Boka virket å være bestående av en lang tekst uten særlig mye oppdelinger. Jeg ber ikke om for mye oppdelinger, men skulle ha vært oppdelt slik at man fikk litt mer pause under lesingen. Det hadde gitt lesingen en mer naturlig flyt. Men det forfatteren skal ha skryt for er hvordan han fremstiller ensomhet, usikkerhet og kulde på en troverdig måte, slik at man som leser føler et lite snev av sympati for både hovedpersonen og folka han har rundt seg.

I fjor var en lang natt er en kort og mørk roman som blir for anonym for meg. Med det mener jeg at jeg blir ikke ordentlig kjent med karakterne i boka og historien er for "kjedelig". Det er altfor lite som skjer og da blir boka ekstra langsom. Dette blir en meget kort anmeldelse for min del. Grunnen er at boka som sagt, bare består av 248 sider og jeg kan ikke skrive for mye om den uten å avsløre noe. Og jeg vil jo ikke avsløre noe som helst. Kjedelig og tung bok å komme seg gjennom til tross for at dette er en tynn flis av en bok.

Jeg synes denne var interessant, jeg. Vi får mange gløtt inn i forhistorien og skjønner at det ikke er tilfeldig at "jeg" ender opp med et liv med mye festing og lite forpliktelser. Han er i høyeste grad et produkt av sine omgivelser...

Grepet med avsnitt synes jeg også var vellykket. Nettopp det monotone i layouten forsterker det monotone i teksten, og mangelen på avsnitt samsvarer med mangel på pustepauser i hovedpersonens liv.

Hei, skjønner meningen og det monotone med det. Budskapet bak det (det med manglende avsnitt osv, jeg var bare ikke engasjert, husker jeg, uansett hvordan forfatteren satte opp teksten og innhold. Når innholdet ikke engasjerer så hjalp det ikke hvordan han satte det opp:). Jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om boka på noen måte. Husker jeg var lettet da jeg var ferdig selv om boka er veldig kort. Jeg har ikke noe i mot monotone bøker generelt. Det var bare ikke boka for meg og kjente jeg bare ble mer og mer lei av den jo mer jeg leste:) Noen bøker blir man bare oppgitte av selv om man vet hva den vil frem til. Det var bare ikke boka for meg på noen måte:/ Sånn er det med bøker i blant og når man leser mye blir man mer kravstor og kritisk:) Det er ikke meningen det, altså:) Synes også at det er spennende med delte meninger. Synes det er mer spennende enn når man er enige om en bok:)