Bokelskere.no

"Avgrunnen", Kim Leine
Pule, pule, pule. Puling både her og der.
Hadde gledet meg til denne boka, fra en forfatter jeg liker. Ei bok om krig. Ikke historisk riktig krig, men en skildring, eller forsøk på å skildre hva som skjer med mennesker, mest soldater, i krig.
Ble litt skuffet. Tror forfatteren vil, for mye, skrive Den Store Romanen. En stor roman med filosofi (Nietzsche), bibel og sex og kunst og sånnt.
"Krig er begjæret i sin reneste form", skriver han. Mulig det - for noen.
Bra trekk å følge to veldig forskjellige brøde, tross lik oppvekst. Født sånn/blitt sånn greia. Vi ser verden gjennom en psykiater og en teolog, som også er journalist. Ser krig om mellomkrigsåra gjennom deres forskjellige perspektiver og brev. Han veksler også språket. Vet ikke om det styrker prosjektet, men et fint virkemiddel for å belyse situasjonene, volden og utfordringene soldater kommer opp i.
Soldatene er på en måte på en flukt fra seg selv. I en reise hvor man både legger og setter nye spor - som man igjen både frivillig og motvillig oppsøker og blir oppsøkt av.
Kapitlene, mot apokalypsen, er innledet med et vers fra Johannes åpenbaring. (Siste del i nytestamentet, hvor Det gode seirer over det onde, og tolkninger fra denne delen)

For en tidligere soldat som meg, som har stått med avsikret våpen mot en sivilists brystbein, i fredens tjeneste, inneholdt denne boka for lite tvil - og for mye puling.

Jeg vekslet litt mellom å være fascinert av historien og ergre meg (litt) over lettvinte personskildringer. Hørte et intervju med Kim Leine, som virkelig har hatt et mangslungent liv, og sikkert har mange historier han vil fortelle. Kanskje er det problemet, at han lesser litt for mange opplevelser på disse brødrene, uten å vise oss hvordan de utvikles som mennesker, Eller ikke utvikles, for den saks skyld. Eller som du skriver, kanskje noen flere tenkte tanker, litt som Tolstoj gjorde det.

Jo. Tror kanskje at poenget med personskildringene var at tilsynelatende like folk, tvillinger med felles oppvekst og inntrykk, alikevel vil utvikle seg og ta inn like ting forskjellig ut fra personligheten. Var selv FN-soldat, og har sett at folk jeg tjenestegjorde med har fått posttraumatisk stressyndrom - og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor ut i fra hva vi ble utsatt for, men det er sånn det er med folk. Presset og fantasien, evnen til å bearbeide og lufte ut er forskjelllig - og da blir vi også forskjellige selv med lik historikk.
Boka her beskriver vel mer krigens grusomhet, enn hvordan enkeltpersoner opplevde grusomhetene.

Joda, det er mye sex her. Skildringer som man godt kunne vært foruten. Men likevel ikke mer enn i mange andre bøker. Det jeg liker minst ved boka er all volden som blir beskrevet ned til den minste detalj. Det er motbydelig. Likevel, akkurat som deg, liker jeg boka godt - så urimelig som det enn kan høres.

Kunne ikke sagt det bedre selv. Du treffer spikeren. Må likevel tilføye at Leine skriver medrivende, får meg til å se for meg personer, omgivelser og handlinger. Men en slags ekkel, tom kynisme lurer bak.