Bokelskere.no

I en alder av tolv år skjønner Pierre Anthon meningen med livet; at det er meningsløst. Så han slutter på skolen, abdiserer sin rolle som skolens sterkeste til Ole, tilbringer dagene med å sitte på et plommetre som vokser på skoleveien, hvorfra han utbasunerer sin filosofi om hvor betydningsløst livet er.

Medelevene, inkludert hovedpersonen, Agnes, bestemmer seg for å bevise og overbevise Pierre om det motsatte. Ved å samle en haug med ting som har betydning for dem i et forlatt sagbruk og senere ta med Pierre Anthon for å se «haugen av betydning».

Det som starter som en uskyldig lek, slutter likevel snart å være en uskyldig om enn betydningsfull lek. Tingene og «betydningene» barna krever av hverandre til haugen, fremkaller først sinne, så tårer, så ondskapsfullhet. Men vil Pierre Anthon la seg imponere?

Janne Tellers «Ingenting» er en bok som er best når man vet minst mulig om den. Så jeg er glad for at jeg ikke leste mer enn sitatet på forsiden og åpningslinjene før jeg bestemte meg for å lese boka. Hadde jeg lest baksideteksten eller blitt fortalt om premisset og alderen på barna, ville jeg styrt unna den.

Boka er ikke dårlig. Premisset er interessant. Teller har en spennende stemme og tegner et gripende bilde av en gruppe barn som går av konseptene.

Men et par ting gjør at boka ikke klarer å gjøre et så sterkt inntrykk på meg som det den burde ha klart: For det første mister boka mange troverdighetspoeng på at barna er så unge.

Jeg sier ikke at tolv år gamle barn ikke er i stand til å gjøre grusomme ting, bare at jeg som leser ikke klarer å tro på at så unge barn kan eller vil ha så filosofiske holdninger til det. For det andre, blir bokas siste 40-50 sider bare latterlige. Da kastes det lille som var igjen av troverdighet ut av vinduet.

En ting skal boka likevel ha; det er interessant mens det varer.