Bokelskere.no

En gang tidlig på 2000-tallet så jeg en gammel dokumentar om livet på barnehjemmene i Sovjet. Jeg husker ikke mye av filmen, egentlig bare én scene: Der ser vi en liten og bevegelseshemmet gutt i sju eller åtte årsalderen som prøver å ake seg på rumpa ut av rommet der man har latt ham ligge igjen. Han klarer det ikke, til det er han for utsultet og avmagret. Scenen varer kanskje i et par-tre minutter, men der jeg satt og så på den, ble disse to tre minuttene så uutholdelige at jeg slo av tv-en, kledde på meg og dro på spasertur.

Ruben Gallegos "Hvitt på svart" minnet meg ikke bare om dokumentaren jeg så for så mange år siden, den tvang meg også flere ganger til å ta en nødvendig pause fra lesningen. At boka ville være mørk, hadde jeg forventet. Men jeg hadde ikke ventet at den skulle være så full av skjødesløs ondskap, umenneskelighet og uanstendig likegyldighet.

Rubins historie starter i 1968. Rubins mor, Aurora Gallego, av spansk opprinnelse, treffer en mann fra Venezuela. En kort romanse produserer tvillinger. Men bare ti dager etter fødselen dør det ene barnet, mens det andre, Ruben, blir født med cerebral parese og erklært så godt som død av helsepersonalet. Konsekvensene blir katastrofale for Ruben: Moren drar hjem for å bearbeide tapet og komme seg videre i livet, mens han blir plassert i et barnehjem fra helvete.

De ansatte på institusjonen er barn av sovjetstaten. De har lært at empati belønnes med svik, pliktoppfyllelse med sjalusi og livsfarlig ryktemakeri og redelighet og ærlighet med at ens egne og en selv vil sulte. Så de tyr til de samme to tingene som har holdt statens maskineri i gang siden tidlig i 1920-årene; frykt og korrupsjon.

Forsendelser fra familie- hos de som har noen men av skam har blitt stuet på institusjonen-blir beslaglagt nesten totalt, eller – hvis man er heldig- får man en brøkdel av det som er sendt (et par hundre gram av en matforsendelse på over ti kilo). Den som oppleves som vanskelig eller hvis «omsorg» blir for krevende, blir overført til et gamlehjem som får barnehjemmet til å virke som Ritz Carlton.

Ruben ender opp der. Hvordan han overlevde oppholdet og de mirakuløse sammentreffene som førte til at han kom ut med hjertet og hodet fortsatt på rett plass, er vanskelig å forklare med noe annet enn en klisje; menneskeånden er i stand til å overkomme uforståelig mye dritt.

Inspirerende og høyst interessant.

Skjødesløs ondskap og uanstendig likegyldighet kan jeg ikke huske å ha lest sammen før, men de ga mening. Jeg tenkte Hanna Arendt og Elie Wiesenthal, med litt ekstra trøkk. Er denne boka for sarte sjeler som ser "Game of Thrones" med en pute i beredskap?

Det er ikke blod og gørr her. Men måten de svakeste av de svake blir behandlet på, gjorde meg veldig opprørt. Boka har likevel en overraskende håpefull tone, så det er ikke total bekmørkt. Det er en bok jeg anbefaler alle å lese.