Bokelskere.no

Denne gangen måtte jeg ha et par ekstra dager på å fullføre lesesirkelboka. Jeg har rett og slett hatt det litt hektisk, men nå er jeg "endelig" i mål. Skriver endelig i anførselstegn, da jeg gjerne skulle ha lest mer om disse menneskene på Island. Dette har vært en lærerik bok, både i forhold til å bli bedre kjent med det Islandske landskapet, men også kulturelt og historisk, da jeg hadde lite kunnskaper om Island fra før av. I tillegg til dette synes jeg historiefortelleren Laxness er utrolig dyktig! For noen beskrivelser av landet, for noen spennende karakterer! Jeg fryktet denne boka skulle bli vanskelig og tung og lese, og litt derfor valgte jeg også å foreslå den for lesesirkelen. Det er alltid godt å lese andre sine opplevelser av en bok, og det har vært svært nyttig å lese innleggene som er kommet i denne tråden underveis mens jeg har lest.

Bjartur er jeg litt usikker på hva jeg synes om. Han er en hardtarbeidende og kunnskapsrik mann (om det han interesserer seg for i alle fall), men samtidig litt vel opptatt av disse sauene sine. Disse fremstår jo fort som viktigere for han enn det meste andre i livet hans. Kanskje ikke så rart heller, når han er så opptatt av å være sin egen herre, og hans vei mot det målet er gjennom å drive med sau. Heldigvis er det antydninger til kjærlige følelser hos han også. Jeg fikk inntrykk av at forholdet mellom far og datter var et relativt godt forhold, og heldigvis finner de også tilbake til hverandre til slutt. Historien til Asta ble jo vond og sår, for ei jente som søkte sånn etter kjærligheten. Fikk veldig sansen for henne, så det var kanskje hennes historie som gjorde sterkest inntrykk på meg. Synes også det var trasig for den ene sønnen som ikke rakk Amerikabåten.. og selvfølgelig Helgi som gikk seg bort. Mange triste skjebner i denne boka.

Bjartur får etter hvert et ganske enkelt forhold til døden, virker det i alle fall som. Han begraver både koner og sønner, uten at det betyr at han var alt for redd for å miste en til. Tenker da på sønnen han "ofret" til kampen mot slutten av boken. Nå vet vi ikke hvordan det gikk der, men mener Bjartur tenker at han har mistet så mange sønner at en til ikke har så mye å si? Men så viser han likevel kjærlighet da han dagen etter ønsker å ta han med seg hjem (selv om han ikke gjør det, men da fordi han føler sønnens kameratskap med de andre guttene er noe positivt for sønnen). Det som redder karakteren Bjartur for meg, er at han etter at Asta er forsvunnet kveder dikt til henne, og at han til slutt henter henne hjem igjen. Det gjorde at jeg kan se meg ferdig med boka, selv om jeg veldig gjerne skulle lest hva som skjedde videre :)

En del ting synes jeg likevel var litt pussig. Spesielt det at han sendte den siste kona si på dør, hun som lagde den beste kaffen, og i tillegg fikk all maten til å smake bra. Det må jo være en kunst, med tanke på det de spiste! Kunne ellers tenkt meg å fått enda mer historier om gjenferdet/spøkelset som skaper så mye ugreie på Sumarhus. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om denne boken får terningkast 5 eller 6. Den må synke litt mer inn først, før jeg konkluderer :)