Bokelskere.no

Jeg leste de siste sidene på verandaen i formiddag, med sola som står så høyt at den skinner over trærne. På Island var rips den eneste bærbusken som overlevde klimaet, har jeg fått vite av en islending, og det kunne skje at den vokste i Reykjavik.

Folk som lever i dette barske landet, måtte vel ta alt som det kom, regn hele sommeren, fórmangel, sauer som kommer bort, dør, folk som fryser, sulter, dør, dårlig saltfisk og vassgraut hele året. Men uansett, sin egen herre.

Personlig synes jeg Bjartur var nokså hjerteløs, som mann av sin tid var han vel hakket verre enn de fleste andre. Hvorfor jager han bort den siste rådskona, som kommer hjem med kaffe og skråtobakk? Hun som lager bedre mat enn noen av de andre? Fordi han ikke kan annet.

Fordi han ikke skal ta imot hjelp av noen, sjølhjulpen som han insisterer på å være.

Jeg blir mer irritert enn imponert over Bjarturs sterke vilje. Tvang er en bedre beskrivelse enn vilje, slik som jeg oppfattet ham. På den andre siden blir ikke stor litteratur hvis ikke det er noe som skurrer i og mellom folk.

Et emne vi ikke har vært innom i diskusjonene om verket, er kvinnenes stilling i det samfunnet som beskrives. Det er jo ganske påfallende hvor lett det virker for Bjartur å skaffe seg "kvinnfolkhjelp" på den usle gården sin, enten det nå er gjennom ekteskap eller ikke. Til og med den siste rådskona tar til takke med primitive forhold, enda hun åpenbart ikke står på bar bakke, slik mange andre gjør. Her er kvinnenes rolle helt avhengig av hvorvidt de har en mann å forholde seg til, ironisk nok.

Jeg oppfattet det slik at det var en slags legdordning, som jeg igjen tolket slik at det ikke var frivillig om man ville bo hos de(-n) som var villige til å ta imot folk. Det er mulig at jeg bare overførte dette fra Småland og Astrid Lindgren, uten noen videre kritisk tenkning. Uansett har du et poeng angående kvinnens stilling.