Det var med grøssende forventning jeg begynte å leste denne boka i påska. Kritikken var god og forventningene ulmet i sofakroken, sammen med malte påskeegg og søtladne marsipanpølser.
Side opp og side ned ble fortært, og underveis tenkte jeg: Må jo gi forfatteren en sjanse, - jeg får lese noen sider til. Men etterhvert ble det mer marsipanspising enn grøssende uhygge der borte i sofakroken.
Bevares tematikken er forfriskende, - slike typer skrømt har ikke jeg hørt så mye om, så forfatteren kunne gjort så mye mer ut av dette. Spenningen steg jo etterhvert, men forfatteren maktet ikke å skape den uhyggen kritikerne og vaskeseddelen på boka legger opp til. Beklager Stefan Spjut, det ble bare en treer denne gangen, - men du kan å skrive, så kanskje neste gang?
Sist sett
