Bokelskere.no

"I smelled it before I saw it. There was a crowd of people standing around on the pavement and in the road, most of them policemen, some talking on mobile phones, some smoking, some looking, some looking away. From the way I came, they were blocking my view, and at first I though that with all the uniforms it must be a traffic accident or maybe an immigration bust. Then I caught the smell. It was a smell like the kind you come home to if you forgot to put your rubbish out before you go on holiday- ripe but acidic, strong enough to block out the normal summer aromas of beer and revolution. It was the smell that had given it away." Snowdrops

Enda jeg liker å tro at jeg er et velinformert menneske om samtiden og de viktigste politiske og økonomiske tendensene i de mest innflytelsesrike landene i verden, blir jeg stadig minnet på hvor liten boblen jeg lever i er og hvor lite det jeg vet legger gale føringer på mine forventninger til litteratur som kommer fra visse land.

Ta engelske A.D. Millers «Snøklokker»: Handlingen foregår i Russland etter kommunismens fall. Landet henger knapt sammen, oligarkene har lagt beslag på betydelige offentlige ressurser og vanlige russere som drømmer om å komme seg opp og ut, har lidd nok og lært at den eneste måten en kan vinne på, er ved å stjele, lure og om nødvendig- drepe.

Liket som blir funnet i sitat over, er bare én av mange som pleier å dukke opp fra under snøen så snart våren smelter bort snøen i og omkring Moskva. Scenen minnet meg så sterkt om funnene av ofrene til den unge russiske seriemorderen Alexander Pichushkin, at jeg lenge var sikker på at det var det boka kom til å handle om. Det gjør den ikke. Så trodde jeg at Nick, den engelske forretningsadvokaten som er hovedpersonen i boka, kom til å ha en eller annen tilknytning til MI6. Heller ikke dette stemmer.

I stedet handler hovedhistorien om en mann som, blindet av begjær og kanskje kjærlighet, blir involvert i en bedragerisak som får tragiske konsekvenser. Det er en interessant historie, velskreven også. Men den er dessverre langt fra like fengende som bi-historien.

I den er Nick og en kollega i gang med å fullføre en låneavtale for et selskap med nære bånd til Kreml. Deres oppgave er å forsikre seg om at investeringen faktisk blir brukt til det den er ment for og at staten stiller opp som garantist hvis alt går galt og selskapet ikke makter å betale tilbake det betydelige lånet.

Lenge ser det ut til at de skal klare oppgaven med glans. Den uavhengige inspektøren de hyrer til å gå selskapet etter i sømmene, leverer en tilfredsstillende rapport. Garantien kommer inn som ventet. Lånet på flere hundre millioner dollar blir overført. Og det er da ting begynner å spore av: Inspektøren forsvinner, energiprosjektet pengene skulle finansiere viser seg å bare eksistere på papiret, pengene er borte og Kreml har ingen planer om å ære noe som helst.

Første nå, etter å ha frustrert leseren med sin nesten grenseløse naivitet, åpner Nick øynene og begynner å bruke hjernen til å orientere seg om ståa. Og sannhetene som demrer for ham, at både karrieren og livet står fare, får ham endelig til å se verden slik den er og handle deretter. Men Nick er ingen superhelt og Moskva er ikke et sted hvor ærlige mennesker vinner frem fordi de har sannhet og moral på sin side. Tvert imot ender slike mennesker døde under snøen. Moskovittene har til og med et navn for dem; snøklokker

Selv om «Snøklokker» er en godt skrevet bok med karakterer av kjøtt og blod og noe viktig og vektig å si Om Russland, subber og surrer boka for ofte og for lenge til at den gjør et varig inntrykk.

Den er altså ikke noe for deg om du leter etter en over gjennomsnittet god bok om Russland.

Dessverre.

Vi endte opp på samme terningkast, ser jeg. Hadde det ikke vært en boksirkel-bok, så hadde jeg nok avbrutt halvveis. Maken til stereotypier skal man lete lenge etter.

Har hatt god erfaring med britiske forfattere som skriver om Russland/Sovjet. Nå vet jeg at Robert Harris og Julian Barnes er enda mer eksepsjonelle enn jeg trodde.

Men omtalen din var interessant, Mohammed! "Snowdrops"..... kommmer jeg nok derimot aldri til å lese. ;)

Jeg leste den mest fordi jeg 1) liker å lese om Russland/Sovjet og 2) fordi boka (av grunner jeg ikke skjønner) ble nominert til noen tunge priser da den kom ut.

I see. :) Har du forresten lest Jahn Otto Johansens bøker fra Russland, rettere sagt Sovjetunionen, og fra Øst-Europa ellers? Ganske gamle nå, men jeg tror de kan være gode innblikk i den russiske folkesjela likevel. (Og biblioteket har dem helt sikkert.) Og så av nyere dato en bok av en ung finlandssvenskjournalist: "De er ikke riktig kloke, de der russerne" – den kom på norsk for noen få år siden, fikk kjempebra anmeldelser, og jeg ga den terningkast 6. Du har helt sikkert lest mye mer fra og om Russland/Sovjet enn meg, men kanskje ikke akkurat disse bøkene?

Den har jeg nok ikke lest. Så jeg skal se om jeg får tak i den enten på mitt lokale bibliotek eller andre steder. Har vært vært interessert i Sovjet/Russland i en god del år og planla å reise til Russland for en del år siden. Men så ble en venn av meg som var der angrepet av nynazister på gata i Moskva og jeg ble skremt fra det. Kjenner nok mennesker fra Russland at det ikke er representativt, men bestemte meg etter denne hendelsen å like landet og regionen godt på avstand.

Jeg har aldri vært der, og har heller ikke noen planer om å dra dit (skjønt St. Petersburg må jo være en opplevelse av en by) – og det du forteller om din venn styrker jo ikke akkurat reiselysten. Dagens myndigheter der borte gjør vel ikke mest for å få bukt med slike miljøer, heller. Men interessant å lese om Sovjetunionen og Russland, dét er det!