Bokelskere.no

Søndag 14. juni, 2015

Snart halvveis i boka.

Kapittel 32, "Om verden" er et av de fineste kapitlene så langt. En liten roman i romanen. Fabelaktig natur- og menneskeskildring. Ásta Sóllilja og faren på tur over heiene mot byen Fjördur. Vakkert. Og ungpikens opplevelse av byen og voksenverdenen. Skremmende.
Forholdet mellom far og datter kan vel beskrives som noe ambivalent. Men for all del: Kjærligheten overvinner alt.
Det er kanskje ikke alle som har lest like langt ennå, så jeg skal ikke røpe mer.
Uansett er det helt sikkert noe å glede seg til gjennom hele romanen.

Hvor langt i lesingen av Sin egen herre er dere kommet?

Onsdag 22. juli 2015
En snau måned etter at felleslesingen er avsluttet, har jeg begynt å titte på denne tråden :-)

Jeg er enig med deg, Kjell i din vurdering av kapittel 32 «Om verden», dette er enestående fortellerkunst, inntil din setning:
«Forholdet mellom far og datter kan vel beskrives som noe ambivalent.»

Jeg oppfatter ikke forholdet mellom faren og datter som ambivalent, snarere tvert imot; de er begge uendelig glad i hverandre. Men ungjenta er fortsatt et barn, og hun forstår ikke, hun har ingen forutsetninger for å forstå, hvilke følelser, eller kanskje heller drifter, hun vekker i faren i sin søken en trøst denne grufulle natten. Jeg leste disse linjene med stigende uro, dette kunne slå i to retninger, minst. Men takk og lov – faren, i sin kjærlighet til datteren, redder dem begge ved å stå opp, kle på seg og gå ut av huset.

Jenta forstår ikke hva som har skjedd, hun er for ung, og tror faren straffer henne for noe hun ikke vet hva er. Men som du er inne på, kjærligheten mellom dem består.

Enig med deg i at kapittel 32 var flott.
Det er forøvrig så mye vakker tekst i denne boken at jeg flere ganger stopper opp og leser avsnitt om igjen. I kapittel 33 får vi høre om de 16 timers lange arbeidsdagene ute på jordene og da møter vi dette poetiske avsnittet:

Når det var klarvær glemte de en gang imellom det trøsteløse strevets absolutte makt i solens lys, og tankene svevde mot fjerne mål, fant hvile i kommende års forhåpninger om et friere liv på et bedre sted, disse drømmene hadde fra tidenes morgen vært trellens kjennemerke, det er som om solen tar parti med ham i dette, men dessverre var det denne sommeren færre av disse dagene der ønskelandene besøker sjelene i dagdrømmene over ljå og rive, dette var nemelig en regnværssommer, og klissvåt på en gjennomtrukken mark greier ingen å glemme øyeblikkets nærvær.

Jeg skal begynne på kapittel 34 og føler meg veldig i rute i forhold til leseplanen. Det er jeg veldig fornøyd med siden jeg på de to foregående bøkene ble hengende litt etter.

Akkurat startet og er skikkelig på etterskudd, men jeg trøster meg med at det er siste bok og jeg har hele sommeren på meg. Liker veldig godt det jeg har lest så langt og av kommentarene her så har jeg mye å se fram til.