Bokelskere.no

Første bolken er fullført. Det er ikke så svært lenge siden sist jeg leste boka, men har likevel hatt stor glede av gjenlesingen. Andre har nevnt språket, og der er jeg helt enig: Dette er storveies. Poetisk, humoristisk, komisk og tragisk, og stundom bitende ironisk. (En liten innvending likevel: Flere steder finner jeg uttrykket "så og si" i en ellers feilfri bokmålstekst. Det kan være oversetterens feil, og jeg har ingen formening om hvordan Laxness sjøl har uttrykt seg. Dette er pedanteri i den store sammenhengen, men når det gjelder språk, er og blir jeg en pedant).

Siden Laxness i sin tid uttrykte sterk skepsis (mildt sagt) til Hamsuns framstilling av nybrottsmannen, er det naturlig å dra sammenlikninger til Markens grøde. Ved første blikk er det kanskje likheten som springer en i øynene, men ved nærmere ettertanke synes jeg ulikhetene er mer iøynefallende:

Isak på Sellanrå opererer i uberørt natur, der han sjøl har tråkket stien fram til stedet der han velger å slå seg ned. Bortgjemt og fjernt fra folk. Hvor han kommer fra og hvilken bakgrunn han har, får vi ikke vite. Bjartur derimot, kjenner landskapet, folket og endatil jorda og hustuftene der han vil slå seg opp som "sin egen herre". Mens Hamsun greit konstaterer ar Isak, etter lange vandringer, er fornøyd med sitt valg, gir Laxness en blomstrende beskrivelse av dagen da Bjartur kommer for å ta eiendommen sin i besittelse. Solskinnet glitrer i småbølgene, bekken klukker, endene dykker, svanene padler - det er så gjennomført idyllisk at man allerede her må begynne å ane ugler i mosen, sett i lys av hva man har fått vite i første kapittel.

De to hovedpersonene har svært få likhetstrekk. Det eneste jeg finner, er at de er ganske sta begge to. Men der Isak er fåmælt og traust, er Bjartur ei veritabel skravlebøtte. Har han ikke folk å snakke med, holder han forelesninger for hunden og sauene. Isak ville aldri finne på å stemme i et kvad i lystig lag, enten rimet er sånn eller slik, mens Bjartur lar seg lokke utpå rett som det er, og endatil berger livet ved å repetere alle de kvad og viser han kjenner.

Dette får være nok så langt på natt. Jeg slutter meg til begeistringen over svigerfars fadervår, men vil også framheve avslutningsdiktet, selv om det ifølge Bjartur har feil rim. Og innledningen til andre bolken er noe av det vakreste i boka hittil - gjennomsyret av kjærlighet til landskapet.