Humoristisk og trist

Fredrik Backman fikk sitt store gjennombrudd med "En mann ved navn Ove".
Tematisk er ikke denne nye boka så langt unna "En mann ved navn Ove", selv om hovedpersonen er i den andre ende av skalaen aldersmessig i forhold til Ove. Hun heter Elsa, er syv år, snart åtte. Hun blir mobbet og hundset med på skolen, uten at skolen ser ut til å ta dette på alvor. En som imidlertid tar Elsa på alvor er mormor. En kjederøykende, pensjonert lege med det meste av sin praksis fra katastrofeområder. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Mormor lærer Elsa om livet gjennom en oppdiktet eventyrverden. Mormor lærer Elsa opp til å være en superhelt i sitt eget liv. Men så får mormor kreft og dør. Hun etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det sender Elsa ut på en slags skattejakt etter disse brevene.
Og det er her tematikken fra boka om Ove kommer inn - det handler om mennesker som lever tett på hverandre - stort sett uten å ha noe med hverandre å gjøre - uten å tåle trynet på hverandre - de unngår hverandre så godt det lar seg gjøre. Ove var katalysatoren i den første boka, slik Elsa er det i denne - katalysatoren til at menneskene kommer nærmere hverandre, og lærer hverandre å kjenne, til å kunne leve sammen med alle sine lyter - men også sine styrker.
Boka er humoristisk, særlig i starten der vi får et herlig samspill mellom mormor og Elsa. En mormor som gir faen i alle normale konvensjoner, og gir klart uttrykk for dette til sitt barnebarn og sine omgivelser. Boka endrer karakter etter at mormor dør. Humoren er der fremdeles, men iblandet en aldri så liten dose sårhet.
Jeg har lest en anmeldelse av boka i Dagbladet der den blir nærmest slaktet. Jeg er sterkt uenig i denne anmeldelsen som sier at språket er banalt og dialogene anmassende. Dette fordi jeg mener forfatteren evner å gi Elsa et språk som er et barn verdig, samtidig som han behandler temaer som er viktige i dag, som mobbing og mangelen på kontakt oss mennesker imellom. Og ikke minst - det å være annerledes. Forfatteren viser innimellom både til hendelser i bøkene om Harry Potter, og forfatterskapet til Astrid Lindgren. Dette mener anmelderen i Dagbladet er en svakhet. Jeg mener vi trenger flere Pippi'er!
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Anne-Stine Ruud HusevågFriskusenMarit HåverstadSigrid Blytt TøsdalTrude OmaLibra85Tonesen81ToveLasse SteinnesJakob SæthreKarin BergLabbelineMereteJohn Glenn RobertsenRune U. FurbergMonaiEgil KristiansenHarald AndersenHilde H  HelsethAud- HelenBenedicte Sønsteby AndreassenEirin EftevandAjiniakraRufsetufsaKine Yun Hoch-NielsenDemeterLeseberta_23Kjetil AudsenSiljeBerit RLilleviElin Skjerengingar hJulie StensethMorten JensenBjarte FoshaugHeidiVildeIngebjørgfla