Hvordan er det mulig å skrive en barnebok som er så trist, nydelig, skremmende og rasende morsom på samme tid? Hovedpersonen sliter med noe som begynner å likne tvangstanker, men familiens ubesværede kjærlighet til hverandre og fullstendig sinnsvake sans for humor tar brodden av det. Elsker denne boka!
Sist sett
