Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)
Viser 1 svar.
Deler din opplevelse av boka. Syntes den ble flat og kjedelig, dessverre! Forsøkte virkelig å like den, men den gang ei. For meg var mye av problemet at det hele opplevdes som en kronologisk oppramsing av et liv, og at alt ble "fortalt" og uke vist. Det er ikke noe plass til leseren her da slt forklares så tydelig at be ikke selv rekker å trekke egne konklusjoner, eller danne egne inntrykk av karakterene og hendelsene. "Show dont tell" brukes ofte som en regel for mange forfattere og akkurat her kunne denne regelen virkelig dratt opp kvaliteten i teksten. Det er sjeldent jeg avbryter bøker (får dårlig samvittighet, pluss at jeg er redd for å glipp av noe som kanskje viser seg å være bra likevel), men denne la j eg bort etter cirka 250 sider
Sist sett
