Jeg har alltid hatt lyst til å si at jeg egentlig ikke liker Dag Solstad. Jeg har alltid hatt lyst til å si at det i grunnen ikke skjer så mye i bøkene hans, at de er kjedelige. Jeg har lyst til å rope at jeg synes at han er litt overvurdert - men så står jeg til min egen forbauselse igjen foran bokhylla og drar ut en ny Solstad-bok, en som jeg ikke har lest ennå, og så leser jeg den. Fra perm til perm.
Det er befriende å lese ei bok, der det ikke skjer så mye. Solstad går i dybden på den minste tingen og har de mest detaljerte og langtekkelige beskrivelser av hverdagslige hendelser. Det fascinerer meg. Og det gir meg ro i sjelen.
Ingenting er som en Dag-Solstad-bok til å finne roen fra verdens mas og kjas.
Sist sett
