Bokelskere.no

«Verden var kanskje blitt digital, men Harry Bosch hadde ikke blitt med på forvandlingen. Han hadde lært seg å bruke mobiltelefonen og bærbar datamaskin. Han hørte på musikk på en iPod, og en gang iblant leste han avisa på datterens iPad. Men når det gjaldt mordbøker, var han fortsatt, og kom alltid til å være, svoren til papir og plast. Han var et fossil. Det spilte ingen rolle at etaten gikk over til digital arkivering og at det i det nye politihuset ikke fantes hyller til de tykke, blå permene. Bosch var en mann som vedlikeholdt tradisjoner, spesielt når han mente det dreide seg om tradisjoner som bidro til å ta drapsmenn.» Utfor kanten

Et par år ute i kulden der han arbeidet som privatetterforsker, har lært Harry Bosch, den aldrende, jazzelskende og ikoniske etterforskeren i Michael Connellys bøker, at selv om det var en befrielse å komme unna de politiske intrigene og rivaliseringene som hang over karrieren i politihuset, så er det ingenting som er like bekreftende og tilfredsstillende som å jobbe med en mordsak, nøste opp trådene og være den som feller rettferdighetens hammer over gjerningsmannen. Eller gjerningskvinnen.

Passende nok jobber han nå i «Enheten for åpne og uløste saker»; en underavdeling i Los Angeles politiets drapsetterforskningsavsnitt som primært jobber med kalde drapssaker fra så langt som femti år tilbake i tid. Ti tusen av dem. Men som i ethvert byråkrati, er rutinene for hvordan sakene skal prioriteres ikke umiddelbart logiske.

For eksempel kan ikke etterforskerne bare plukke opp den øverste saken i pallen og, i samarbeid med krimteknisk, gjennomgå de fysiske bevisene og bygge opp sakene derfra. I stedet har hvert etterforskningspar en eksklusiv periode for seg selv, og følger disse sakene fra gjenopptakelse til rettsak. Det virker på overflaten som en god ide, men det er før man finner ut at backloggen hos krimteknisk kan sette noen etterforskningspar på sidelinjen, virkeløse.

Det er det som er tilfellet med Bosch og partneren David Chu i starten av «Utfor kanten. Men virkeløsheten varer ikke lenge. Nesten som mana fra himmelen, faller en over tjue år gammel sak i fanget på Bosch og Chu. Den er fra 1989 og krimteknisk har nettopp fått napp på de tekniske sporene. Den gode nyheten er at DNA-et tilhører en nylig løslatt homofil pedofil. Problemet er at han bare var åtte år gammel da 19 år gamle Lily Price ble kidnappet og kvalt i 1989.

Både Bosch og hans nærmeste sjef, Gail Duvall, tviler på at åtteåringen var i stand til å begå ugjerningen, men alternativet er også urovekkende; at krimteknisk eller noen i politiet kludret med de fysiske sporene. I en by og et land som stadig blir flinkere til å stille spørsmål ved hvordan rettssystemet fungerer, eller ikke fungerer, er det helt rimelig å forvente at en slik konklusjon, vil sette i gang en skandale som kan koste flere jobben. Duvall vil være en av de første som vil komme i skuddlinjen.

Så kommer en annen og større sak i veien.

Liket til George Thomas Irving, advokatsønnen til Boschs fremste og største nemesis, blir funnet på asfalten utenfor et av underholdningsbyens mest kjente og historiske hoteller.

Bevisene tilsier at det er ikke er noe annet enn selvmord. Men det er ikke noe den sørgende Irvin Irving, faren, eks politimesteren og nå, mektig byrådsmedlem med sterk og voksende, noen vil si kvelende, innflytelse over politiets budsjett, kan akseptere. Han insisterer på at saken bør etterforskes som en mulig drapssak, og han krever at ingen annen enn Bosch skal lede den. Ikke fordi han har blitt bløt, men fordi han, her og nå, er overbevist om at Bosch styres av en integritet som noen har formulert for ham, og som han lirer av seg når han møter Bosch: «Du sa en gang at alle teller, eller så er det ingen som teller.»

Enda sitatet er hans «[…]absolutte rettesnor som menneske», kjenner Bosch det ikke igjen som noe han noen gang skal ha sagt. Ikke at det spiller noen rolle. Han har fått et oppdrag, og det oppdraget skal han gjøre så godt han evner. Men som han gjør det klart overfor både Duvall, politimesteren, Irving og Kizmin Rider, ekspartneren som nå på en mirakuløs vis har klart å arbeide seg oppover det haifylte farvannet som er politihusets politiske ledelsestårn, vil han heller takke nei til de tre ekstra årene han har blitt innvilget før han må pensjonere seg enn å utføre en etterforskning hvor konklusjonen skal bli stavet ut for ham.

Ingen gjør noe annet enn å rose Bosch for standhaftigheten. Men noen ljuger.

Samtidig som han og Chu skal prioritere Irving-saken, kjører Bosch en parallelletterforskning i Lily Price-saken. Og også her står vanskene i kø. For det første byr det Bosch imot å gjøre noe forsøk på forstå Clayton Pell og hans historie. Men det er det han blir inspirert til å gjøre av Hannah Stone, Pells terapeut. Ikke for å unnskylde eller bortforklare Pells ugjerninger, men for å børste støvet av den pedofile mannens personlige helvetehistorie og dermed komme et steg nærmere identifiseringen av den som brutalt drepte en ung kvinne som sto på terskelen til en lys fremtid.

Sammen med Deon Meyer og Jeffery Deaver er Michael Connelly en mine absolutt største krimforfattere. Det stramme plottet, referansene til gode jazzmusikere og hans evne og vilje til å på en spennende måte sy inn i historien både de rasepolitiske hensynene etaten må ta og svikene som er motivert av karrieremessig ærgjerrighet, er noe som, for meg, blitt noe jeg ser frem til hver gang jeg plukker opp en Connelly-roman. Jeg har til nå, selv etter så mange bøker, ikke blitt skuffet én eneste gang.

Å si at Connelly feier de fleste av banen, vil bare være en gjentakelse av hva mange andre, meg selv inkludert, har sagt. Men det er et faktum.

Glem de vanlige mistenkte og les denne.

Og har jeg sagt at slutten ga meg en sitring som jeg ikke kan huske å ha fått fra en krimbok på en stund? Vel, nå er det sagt.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Utfor kanten
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 390

Terningkast: 6

Connelly og de andre du nevner, er alle gode forfattere, så kanskje du kunne komme til å like James Lee Burke også. Det tror jeg.

Jeg har hørt så mye godt om han uten at jeg har turt å plukke opp en av hans bøker. Jeg tenker meg om både to og tre, kanskje til og med fire ganger, når jeg hører at en krimforfatter er "litterær". Men kanskje det bare er min dumhet. Hvor bør jeg starte hvis jeg skal lese ham?

Det beste du kan gjøre, er å sjekke med forfatterens egen hjemmeside og bibliografi: Neon Rain blir oppgitt som den første boka til forfatteren som handler om Robiecheaux. Jeg klarte ikke å finne igjen denne blant de bøkene som er oversatt til norsk. Jeg håper at du vil like James Lee Burke sine bøker, og hvis ikke, har du fortsatt Connelly.

Denne omtalen av James Lee Burke fant jeg på Goodreads:

Your prosecuted, tried and convicted. The court sentences you to be exiled for five years on a deserted island. No TV. No YouTube. No Britney Spear's poster (a hardship for many of you).
You are allowed a Kindle and a hand cranked device to keep it charged. Then you are told, "Pick one author!"

Vince Flynn. T. Jefferson Parker. Lee Child. Stephen Cannell. Robert Crais. Michael Connelly. John Sanford. All these authors pass through my head in an instant. What the hell. How can I only be allowed one author? This isn't justice. Its immoral. Then the answer hits me.

I smirk thinking, "Screw you judge!" I respond with, "I will take all of James Lee Burke!"