Jeg bare "elsket" Moyes "Et helt halvt år" og var naturligvis rimelig spent på om hennes neste bok holdt mål. De første sidene virket litt forvirrende kanskje, med masse navn og handlinger som tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men dette rettet seg fort opp, heldigvis. For etter disse innledende introduksjoner av bokas hovedpersoner og deres bakgrunn bringes vi på elegant vis via et lite biluhell inn i bokas egentlige fortelling. Vi tas med på en reise, bokstavelig talt, hvor erklærte tapere og vinnere virkelig får noe å bryne seg på, både med hverandre og verden rundt dem. Fasadene falmer og reisefølget snubler fra den ene mer bisarre situasjon til den andre. Her er humor, alvor og realisme i bøtter og spann. Klassisk Moyes og helt på høyde med forrige bok i så måte.
De merkverdige situasjonene er det som sagt mange av, og det som gjør det hele så.... spennende, er bl.a. den eminente timingen mellom disse. Snodige situasjoner dukker opp når man minst venter det. Totalt overraskende. Og når det ser som lysest ut og alt synes å ordne seg, skjer det fatale. Den totale håpløsheten synes uopprettelig for alle. Utenom for Jess da, som ikke lar seg knekke så lett.
Men selv hun, etter mye dramatikk og fatale hendelser, synker sammen til slutt.
Og så, akkurat da det hele virket totalt håpløst, skjer det ting igjen som snur opp ned på det hele. Her er det dramatikk til siste kapittel.
Historien er på en måte temmelig utrolig, men likevel høyst troverdig. Veldig godt fortalt, nokså uforutsigbar, morsom og spennende.
Jeg trenger ikke mer for å gi en solid firer.
Moyes forrige bok, et helt halvt år, er likevel av en helt annen dimensjon. Denne blir nok litt "lettbent" i forhold.
Sist sett
