Bokelskere.no

To avsnitt over:

Sønnen min skal filme i bryllupet til Elisabeths datter, tenkte jeg. Det var det som plaget meg. Jeg hadde tenkt på det hele helgen, uten å komme lenger i tankerekken enn til denne ene formuleringen: Sønnen min skal filme i bryllupet til Elisabets datter. Som jo i seg selv var helt uproblematisk, men for meg var så vanskelig å svelge at jeg ikke visste hvordan jeg kunne forsone meg med det.

En av mange overreaksjoner.

Og det er vel ingen umiddelbar tanke hos de fleste som sliter litt at; "jeg burde bli lagt inn". Tanken er vel mer nærliggende, hvis det har skjedd før, tenker jeg.

Eg tenkte på ingen måte at ho kunne vere tidlegare innlagd (formodentleg for psykiske vanskar), men ser at det lesast slik. Men på den andre sida ser eg ikkje utsagn som at "jeg burde bli lagt inn" som uvanleg når ein på ein sjølvironisk måte evaluerer sin eigen situasjon.

Jeg tolket dette utsagnet på samme måte som deg, Jostein. Jeg oppfatter at moren, midt oppi all sin følelse av underlegenhet og ensomhet, har en viss selvironi. Uten at jeg finner flere eksempler i farten, synes jeg det går som en undertone i mange av hennes refleksjoner. Selvironien som en overlevingsstrategi. Det er kanskje her morens styrke ligger?

Moren er på mange måter irriterende selvhøytidelig. Og så blir hun med på homseklubb og dragshow. Er ikke det et forsonende trekk? Et uttrykk for hvor sammensatt hun er. Hun ønsker å komme sønnen i møte, og tar seg selv ikke mer høytidelig enn at hun blir med på disse, for henne, så aparte evenementene.