De sterkeste kortene til «Grå sjeler» er det vakre språket, den lavmælte måten den behandler temaer som skyld, synd og klassespørsmål på, og den relativt sjokkerende slutten.
Det som ikke fungerer, i iallfall for min del, er at historiens tendens til å stadig gå tilbake i tid, til slutten av 1800-tallet, til 1914, til hendelser som finner sted år før drapet. Det dreper effektivt spenningen på nåtidsplanet.
Karakterstudiene som prioriteres foran spenningen, gir meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Til det er det for mange karakterer og unødvendige mye tøvprat.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Viser 1 svar.
Jeg vil ta harderere i: Grå sjeler er en fullstendig mislykket roman. Verken handling eller personkarakteristikker er interessante eller engang troverdige. Her er er ingen eksistensiell dybde; snarere ufrivillig parodisk fransk eksistensialisme. Med dét unntak du nevner: språkføringen.
Sist sett
