Bokelskere.no

Boka fortel om Mino, ein fattig gut frå ein landsby i jungelen i Sør-Amerika, som opplever at landsbyen hans blir utsletta av den griske pengemakta og som etter kvart gjeng til krig mot den same pengemakta. Så kva er eigentleg Mino? Han er røysta til dei fattige og undertrykte, han er ein askeladd, han er helten som kjempar mot alle odds, han er ein forkjempar for miljø og biologisk mangfald, og han er ein vakker og intelligent sjarmør. Men han er også ein kaldblodig drapsmann, ein svikefull livsnytar, utspekulert manipulator og har tendensar mot rasisme og folkemord.

Sjølve historia er noko over middels bra, det er alltid moro med ein hovudperson som opplever urettferd og fare og som greier seg trass alle odds, og som attpåtil får hevn over dei som har gjort urett mot han. Men så er det alt det andre. Nygårdshaug, som gjeng for å vere både ein bereist og belest fyr, greier berre unntaksvis å fange meg med miljøskildringane i boka. Det skal meir til enn plantenavn og portugisiske/spanske ord i kursiv for at eg skal få kjensla av å bli dratt inn i boka.

Vidare er helte- og skurketypene umåteleg karikerte, nesten til det komiske. Heltane er sjølvsagt vakre, i tillegg til å vere smarte og sympatiske. Skurkane er gjerne feite og stygge, og i USA gjeng dei attpåtil og prompar på åpen gate. Så då er det vel greit, då, å take livet at nokre hundre småprompande hamburgerglefsande hengemagar når ein ser sitt snitt til det.

Men det som virkelig er kvalmande med boka er at Nygårdshaug tilsynelatande gjer seg til talsmann for eit menneskesyn der verda sit folketal med makt må reduserast til 1-2 milliardar, der «Å rykke en peperomiaplante løs fra stammen og trampe på den, var en mer brutal handling enn å skjære hodene av et dusin gringos» (s. 269), og der ein like godt kan ta livet av narkomane sidan dei alt har eit så elendig liv(s. 253). Beklager, dette tankegodset er for drøy kost for meg, og eg håper inderlig at det ikkje er Nygårdshaug sine eigne meiningar som kjem til syne her.

Handler ikke boka i bunn og grunn om radikalisering? Og hvordan revolusjonære forsvarer sine handlinger? Dessuten, om dobbeltbunnen i at målene man kjemper for kan være gode, og en del av grusomhetene kanskje til og med forsvares, samtidig som krigerne blir det de kjemper mot?

I tillegg mener jeg at noe av poenget i boka oppsummeres i analogien om terrorisme: å sprenge en jumbojet med 300 passasjerer er sjokkerende og grusomt. Men hver dag dør tusenvis av mennesker fordi de er fattige, av sykdommer som kan kureres, av krig og bomber. Dette sjokkerer oss ikke like mye. Vi vurderer noen liv som mer verdt enn andres liv. Dette er i bunn og grunn hva boka handler om, i mine øyne, og hva den prøver å "røske" litt opp i. De brutale handlingene, hvorfor reagerer vi mer på dem når de skjer mot rike, vestlige mennesker? Osv. Rosa99 er også inne på det i sin kommentar - Nygårdshaug prøver vel her å få oss til å reflektere over hvem som er de "egentlige terroristene", og forklare hvordan det som for oss framstår som en ekstrem brutalitet kan oppstå.

Når det gjelder Nygårdshaug selv kom det fram på et bokbad han deltar på at han f. eks. mener flere land burde innført ettbarnspolitikken til Kina, og at han mener befolkningsvekst er den største trusselen i verden. Så joda, han skulle nok helst ha sett et lavere befolkningstall, men opplever ikke at han tar til orde for å aktivt gjøre noe for å redusere befolkninga...