Mange som har bodd litt tett i et borettslag har sikkert møtt mennesketypen: personen som sørger for at alle regler blir holdt (regler de gjerne selv har laget), som hører og ser alt som foregår, som irriterer seg grønn over alle de som ikke tenker og gjør som dem selv.
Ove er en sånn jeg-vet-best-type. Han irriterer seg grenseløst over «de unge» som ikke står opp kl. 6 hver dag og gjør et anstendig stykke arbeid for å tjene til livets opphold. Han har ikke noe til overs for jyplinger i 30- og 40-årene som ikke begynner på jobben før kl. 9, som trimmer i åletrange tights og som kjører inn på boligområdet. Og i tillegg jobber de med data!
Ove mener jogging «er en førtiårig manns måte å signalisere overfor omverdenen at han ikke kan gjøre noen verdens ting ordentlig. Og på toppen av det hele å måtte kle seg ut som en tolvårig rumensk turner for å kunne gjøre det, kan nå det virkelig være nødvendig?»
Ove er 59 år, kjører Saab, og har bodd i rekkehuset sitt siden det ble bygget på 70-tallet. Han har fulgt borettslaget i tykt og tynt. Så en dag rygger en idiot (som ikke kan rygge med tilhenger og som attpåtil kjører en hybridbil) inn i Oves husvegg. Det er starten på den store omveltningen i denne bistre og deprimerte mannens liv. Men gjennom tilbakeblikk får vi historien om Oves liv og hvorfor han er som han er. Hvorfor ønsker han å ta livet av seg? Ja, det er tragisk, men jeg har sjelden ledd så mye av en bok. Det er Oves betraktninger, meninger og oppførsel som gjør boken morsom. I tillegg er boken ganske så hjertevarm og rørende.
TJK
Sist sett
