Lenge har jeg grudd meg til å skrive om denne klassikeren. Har ikke grudd meg til å skrive om en bok siden The Catcher in the Rye som jeg anmeldte i januar. Å skrive om klassikere, og spesielt klassikere som er høyt elsket, er virkelig ikke lett, men jeg skal gjøre et forsøk.
Maxim de Winter er ensom i det store og enestående huset etter at hans kone, Rebecca døde i en ulykke. Staben i hjemmet og alle fra samme strøk savner henne enormt og Rebecca blir omtalt som en enestående kvinne. En kvinne som hadde alt. En dag drar Maxim til Monte Carlo. Der møter han en ungpike som aldri har hatt en mann i sitt liv, er fryktelig sjenert og er en tjenestepike for en gammel dame. Maxim blir interessert og betatt av denne ungpiken, og før noen vet ordet av det, gifter de seg og ungpiken blir med Maxim til hans gigantiske hjem.
Her får jenta blandede mottakelser. Mange sammenligner henne med avdøde Rebecca og mener at hun ikke kan måle seg med henne og at tilværelsen i huset vil aldri bli det samme som før. Men jenta elsker Maxim og bestemmer seg for å prøve å passe inn så godt som mulig i hennes nye tilværelse og ikke bry seg om hva andre mener om henne. Men det er lettere sagt enn gjort, for det er noen i staben som vil henne vondt og som forakter henne. Elsker jenta og Maxim hverandre høyt nok eller vil Rebeccas fortid, Maxims avdøde kone, overskygge alt annet?
I flere år har jeg hatt lyst til å lese denne boka, men det er noe som alltid har holdt meg tilbake. Jeg aner ikke hva. Men tingen er at jeg har også lenge hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg bare lese boka først før jeg ser filmen senere. Det er den riktige rekkefølgen, i alle fall for meg. Og siden jeg har hatt bokutgaven stående ulest i en av hyllene mine en god stund og siden jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å lese klassikere i år, så tenkte jeg, hvorfor ikke nå? Av en eller annen grunn føltes det nå "rett" å lese boka.
Boka Rebecca vet jeg er høyt elsket av mange over hele verden. Det er en psykologisk thriller med en dæsj grøss og inneholder sterke og spennende karakterer. Jeg skjønner hvorfor boka er høyt elsket nå og hvorfor den var høyt elsket da den kom ut. For noen er den et mesterverk. På en måte er den det også, men personlig så forventet jeg så mye mer. Jeg forventet å bli satt ut, bli overrasket og blåst ned av sofaen, men jeg ble dessverre ikke noen av delene. Jeg forventet den store bomben som aldri kom, for de "overraskelsene" som kom i boka var ingen overraskelser for meg. Jeg hadde forutsett det for lenge siden før de scenene skjedde og dermed ble mange av de "overraskende" scenene dessverre for forutsigbare og da blir jeg skuffet.
Det jeg likte aller best med boka var ikke selve handlingen, men karakterene. Karakterene var så forskjellige, men likevel så sterke på hver sin måte. Jeg ble nysgjerrig på dem alle og det er sjeldent når jeg leser en bok. Det skal mye til for å gjøre meg nysgjerrig på karakterene i en bok. Jeg har lettere for å gi blaffen i dem av en eller annen grunn, men det skjedde ikke i denne boka. Jeg ville vite mer om dem og var alltid spent på reaksjonene deres på enkelte settinger.
Rebecca er en meget velskrevet psykologisk thriller med sterke og forskjellige karakterer, men selv savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Jeg likte alle undertonene i boka og ikke minst stemningen, men personlig hadde jeg forventet meg så mye mer og ble litt skuffet da jeg satt igjen etter at siste side var lest og tenkte: Var dette "alt"? Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet på forhånd. Jeg hadde vel forventet å bli mer overrasket og sjokkert. Men de gangene boka prøvde å sjokkere meg ble for min del for forutsigbart. Misforstå meg ikke. Jeg er glad for at jeg endelig har lest denne boka, men jeg ble dessverre ingen blodfan som mange andre. Selv om jeg ikke ble noen blodfan skal jeg selvfølgelig få med meg filmatiseringen også.
Sist sett
