Bokelskere.no

Jeg kom over boka ”Æresdrap” av den tyrkiske journalisten Ayse Onal ved en tilfeldighet i forbindelse med vårens Mammut-salg. I første rekke tenkte jeg at det ville være interessant å lese litt sporadisk i boka, men der tok jeg feil. Jeg endte nemlig med å sluke hele boka. Historiene grep tak i meg og gjorde det umulig ikke å lese videre.

Ayse Onal laget rundt årtusenskiftet en TV-serie om menn som hadde begått æresdrap. Hun ønsket å finne ut hva som er bakgrunnen for disse tragiske drapene gjennom å intervjue menn som hadde drept mødre, søstre og døtre. Boka er basert på denne TV-serien.

Vi blir kjent med ni drapsmenn som forteller sine respektive historier. Dette er historier om små samfunn hvor sladderen florerer, og hvor det skal svært, svært lite til før en jentes rykte ødelegges. Når skaden først har skjedd, er veien til æresdrap heller kort. Historiene som fortelles er rystende. En ung jente ble drept bare fordi hun så på en gutt på markedet. En annen fordi hennes bror antok at hun var prostituert, idet det var dette ryktene antydet. Obduksjonen av henne viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru. Andre ungjenters fatale feiltrinn besto i å bli forelsket, noen ganger i feil menn, av og til med graviditet som følge. Og hvordan skal en kvinne hvis egne behov og ønsker ikke teller, være i stand til å sette grenser når en situasjonen krever dette? Når jenta aldri har lært å si nei?

Det mest interessante ved denne boka er å høre hvilke tanker disse mennene gjør seg når de sitter i fengsel og skal sone sin straff. De fleste angrer dypt, men slett ikke alle. For hadde de egentlig noe valg? På mange måter er de like mye offer for situasjonen som den de drepte. Inni mellom traff imidlertid journalisten på menn som sa at ”jeg kunne jo bare ha flyttet …”

I et fåtall av tilfeller ble drapsmennene hyllet som helter etter drapet. I de fleste tilfeller opplevde de imidlertid at hele slekta tok avstand fra dem. Ingen besøkte dem i fengselet, hvor de var etterlatt til seg selv og sine egne tanker. Og hvis de trodde at drapet de begikk skulle få slutt på sladderen, tok de feil. Paradoksalt førte dette bare til at sladderen tok helt av. Og æren sin kunne de se langt etter …

Tyrkia har innført strenge straffer mot æresdrap, uten at dette har hjulpet enkelte steder på landsbygda. Æresdrap begås i første rekke blant de fattigste og mest uvitende, i samfunn hvor æren i grunnen er det eneste av verdi som familiene har.

Denne boka er svært interessant og jeg anbefaler virkelig flere å lese den!

Du har skrevet så godt og det viktigste om Ayse Onals bok om Æresdrap, menn som drep kvinner. Men jeg vil likevel også kommentere litt.

Du har skrevet om drapsmennene, mennene som drepte sine søstre, døtre og mødre for å gjenopprette familiens ære. For det er disse mennene denne boka handler om. Jeg vil si litt mer om jentene.

Det gjorde usigelig vondt å lese denne boka, og disse triste historiene kommer nok til å "forfølge" meg en stund.
Når man blir født som jente i en slik kultur, der det å få jentebarn bare blir sett på som nedverdigende og massevis av framtidige problemer, i forhold til å få guttebarn, som er høy status og gjør familien rikere og mektigere, så blir det neimen ikke lett å vokse opp. Jenter har ikke lov til å bli selvstendige individer i mange av landsbykulturene i Tyrkia. De må giftes bort så fort som mulig, helst må det bestemmes allerede rett etter fødselen hvem hun skal gifte seg med. Da er hun på en måte "berget" fra all skam og kommende problemer. Som forfatteren nevner et sted i boka: Det virker som det å bli født som jente i disse miljøene, er en tragedie i seg selv. De kvinnene som overlever, som ikke blir æresdrept av en eller annen grunn, er på en måte dømt til et liv i slaveri, for den mannen hun blir giftet bort til, for familien sin, for hele slekta. For hun skal kun føde barn, stelle huset, lage mat og varte opp mennene. I mange tilfeller kan hun ikke forlate huset uten sin manns tillatelse, og ikke uten å være tildekket fra topp til tå.
Jenter er skam. Jenter bærer familiens ære i kroppen. Jenter skal verken synes eller høres. Derfor må de passes på. Og derfor skal det så lite til før deres rykte kan bli ødelagt, og presset om æresdrap kan oppstå. Presset kommer fra familien selv, fra slektninger, også fjernere slektninger. Ofte er det en gammel onkel som sitter med det endelige ordet om hva som skal skje med "den skyldige". Men presset kommer også fra de mange naboene, som holder sladderen i gang. Og det å sladre er de flinke til... Det kan til og med gå så langt at naboene mobber og plager familien det gjelder og går til angrep på huset til de som huser vanæren, kaster steiner og knuser vinduene. Dette kan selvfølgelig drive en mann av ære til vanvidd...

Jeg kan ikke annet enn tenke på hvor heldige vi er som ikke er født som jenter i et av disse miljøene...