Bokelskere.no

Tja, hvor skal en begynne... For det første er boka et klipp og lim produkt, alt som skrives har LSC skrevet før: lausunger, sirkus, folk som får ting i hode (slegger/piano), hunder, knapper, osli i gamle dager og mystiske fedre/brødre/slekninger (uten at det gis noen bakgrunn for dette). For det andre er språket preget av forslitte LSC klisjeer av typen "spette står i jorda", noe som funker godt i en og annen blues sang, men som bare blir annmasende i bokform. For det tredje tyr han støtt til nødløsninger i form av en dæsj magisk realisme, om handlingen henger seg litt opp kommer det et skolekorps ut av tåka eller noe slikt. Artig når det er noe fornuft i det, men bare teit når det ikke har noe som helst med handlingen å gjøre. Og helt til slutt, slutten er så irriterende teit at jeg fikk lyst til å brenne hele makkverket.

Og når det gjelder skildringer av forhold mellom mennesker er LSC mye bedre når han holder seg unna magien, f. eks i Modellene og Hermann.

Og til sist, det er så typisk at slike bøker får god kritikk, rett og slett fordi ingen tør si at en etablert forfatter har rota seg bort.

Det er interessant å se hvor uenige vi er, men dette med at mange elementer dukker opp fra hans tidligere skriving har jeg også tenkt en del over. Det kan være litt irriterende, det er jeg enig i, men det plager meg mest i forhold til noen av de andre bøkene hans. Det er jo relativt vanlig at det i løpet av et forfatterskap dukker opp enkelte gjenvendende temaer og scener, særlig hos den typen forfattere som tilsynelatende arbeider utrettelig med å raffinere en slags perfekt sammensmeltning av den selvbiografiske virkelighet og sitt selvbiografiske fantasilandskap. Denne måten å arbeide på anser jeg som viktig på forfatterens reise mot å dikte sitt største mesterverk, men ja, det vil gå utover de øvrige bøkene man har skrevet/skal skrive. For meg er Halvbroren selve mesterverket til LSC, noe som faktisk også skyldes at han endelig slipper til magien. Noen mennesker tåler det magiske, mens andre mener at litteraturen må være like virkelighetsnær som den tilværelsen de selv mener å oppleve. Jeg synes det er så rart at det ikke er lettere å slippe fantasien løs, ... ikke en gang når man leser! Historier som denne har jo uansett bare eksistert på det metafysiske plan, så hvorfor skal man ha slike sperrer? Misforstå meg rett: Jeg mener ikke å si at det er noe galt i å foretrekke realismen i "Beatles" fremfor magien i "Halvbroren," meninger er så forskjellige, nei, det er egentlig selve slutten i inlegget ditt jeg er mest uenig i, og jeg må innrømme at det provoserer meg litt. Jeg tror du bommer stygt når du i slike tilfeller tilegger andre feighet som egenskap. Vi er forskjellige.

Setter pris på at du trår skikkelig til når du sier din mening om boka. Og når du i tillegg går inn på de forskjellige elementene som du ikke synes fungerte, så er det også verdifult.

Det er jo bare å konstatere at meningene er delte her, og det er jo greit. Halvbroren er en bok jeg har begynt på to ganger og enda ikke kommet meg ordentlig igang med. Det pleier å betyr at dette ikke er en bok for meg. Men samtidig så synes jeg at jeg burde lese den.

Jeg leser hva du skriver og maken til dissekering har jeg ikke sett. Alle forfattere har vel sin måte å skrive på, også LSC. Det blir jo på samme måte som at du kjenner igjen komponistene på deres låter. Det betyr vel ikke at det er dårlig musikk. Eller i dette tilfelle; at det er dårlig skrevet litteratur! Jeg synes både handlingen og hvordan han beskriver menneskene og deres problemer i denne boka gjør det til en veldig bra bok!

Jeg har nok kanskje vært litt slem med LSC, men boka var en enorm skuffeles for min del. Kan komme av at jeg har lest mye LSC, og synes alt var bedre før... Kan forstå at mange liker halvbroren, men jeg gikk grundig lei av hele boka lenge før jeg var halvveis. Det er noe med kombinasjonen av det forutsigbare og totalt uforståelige jeg ikke makter. Burde ikke ha lest den ut.