Viser 1 svar.
Her står klisjene i kø – for å følge opp med ytterligere en. Det er grenser for hvor mye honningmykt-, brunt og gult, dådyrøyne, sensuelle anstrøk og overtoner, hvor mange følelser som bølger, skyller inn i/gjennom en person, så hjertet brister, blod fryser til is i årene, en føler seg som et dyr i bur osv. en roman tåler. Det er synd for dette kunne ha vært en fin og interessant fortelling fra Italia under 2.verdenskrig.
Forfatteren lar et sted hovedpersonen Elodies fiolinspillende pappa uttale: «En musiker vet alltid hva som ligger i underteksten». (s. 121). Også en forfatter bør kjenne undertekstens betydning. Men dessverre, Alyson Richman overlater svært lite til leseren og utmaler det meste.
Jeg ser at mange liker denne boken svært godt, og det kan jeg til en viss grad forstå. Men for meg ødelegger språket med alle de forslitte og platte uttrykkene, samt forutsigbarheten så mye at terningen lander på en 3-er. Dette er mitt første møte med forfatteren, og sannsynligvis det siste.
Sist sett
