"Det blir en lang og mørk reise fra nord til sør i Finland, men fortalt med Hotakianens karakteristiske vidd og lyse skråblikk på samtiden."
...slik avsluttes forlagsomtalen. Jeg kan si meg enig i at Hotakainens fortellerstil er vittig, og at det kastes skråblikk på samtiden, men ikke at de er LYSE. Snarrere barskt vemodige
Et spesielt trekk ved Hotakainens fortellerstil er at han rett som det er går sømløst fra en relativt normal situasjon inn i en surrealistisk forvrengning av den samme, og så tilbake igjen. Ett eksempel:
"Kontiolahti heller kaldt vann i den tørre koppen.
Tørsten slokkes, men ikke ilden.
En het bølge stiger og tetner til svette på halsen og bak ørene. Hun forstår ikke at Hopeaniemi har flyttet inn i magen hennes og får den til å svi der han har satt seg i lotusstilling over milten og hjertet. Han tenner et stearinlys til ære for det kommende intervjuet. Flammen brenner miltens tynne vev, Kontiolahti velter over bordet og jamrer seg. Hun tror ikke på Gud og Gud tror ikke på henne, men likevel uttaler hun hans navn så mange ganger at han gjør en kraftanstrengelse og kaster Hopeaniemi ut gjennom luftrøret og ned på flisgolvet. Han får følge av en grøt bestående av cæsarsalat, fullkornsbrød og ananasmilkshake. Kontiolahti vakler ut på toalettet, bøyer seg over doskåla og harker opp slim.
Hun setter seg på ringen og lar gråten komme." (S. 74, Ebok)
Dette svinger det av, syns jeg.
Sist sett
