Bokelskere.no

Leseperiode:
Mandag 23. februar - søndag 8. mars

Her diskuterer vi både Ev3, forfatteren, og andre relevante emner.

Det er en fordel om innleggene starter med en henvisning til evt. hvilken del av boka det refereres til.

GOD LESING.
VELKOMMEN MED INNLEGG.

Andre diskusjonstråder:
LESESIRKELENS HOVEDTRÅD
LESESIRKEL 14/15. Valg av Ev3

For 2 måneder siden bestilte jeg Understanding things fall apart , i dag kom den endelig, så nå blir det snart en ny gjennomgang av denne fantastiske boken, som kanskje blir enda mer fantastisk etter å hatt studert denne boken!

og selv om koleraen ikke er inne i bildet der, byr det seg
anledning til [nok] en snedtydig titel-oversettelse...
"Å forstå ting nytter ikke mer"?

..dere kan hyre meg til å skrive under den titelen, om det ikke
alt skulle være gjort.

Å joda du "underfulle vulgaris"!! Når jeg har lest/ studert denne boka, da kan vi ha en aldri så liten konkurranse, for da kan jeg feks fortelle,hvordan invasjonen av Iboland foregikk 1902-1906, om hele koloniseringen av Nigeria helt fra 1808. Jeg lærer også mye om igbo folkets historie, om språket, og stammenes kostymer, religionen, deres alfabet, de hadde trettiseks bokstaver forresten( så lærte kanskje du også noe nytt/nyttig,he,he).
Jeg blir nødt til å gjenta sitatet til Bergljot Hobæk Haff som er 90 år i dag; Det er det vi ikke forstår som gjør oss klokere, det frister vårt vitebegjær og tvinger oss til å fordype oss
Ha en flott 1 mai!

Jeg holder på med å lese En lenke av stemmer av Andre Brink. På en av de første siden stod dette fantastiske sitatet her, som jeg følte at jeg ble nødt til å dele med dere lesere av Mønsteret rakner " Og her fant de oss disse hvite mennene. Da de kom for å temme landet som de sa......Vi Khoin-folket, vi tenkte aldri på disse fjellene og slettene, disse vide gressmarkene og myrene, som et vilt sted som måtte temmes. Det var de hvite som kalte det vilt og så det fylt av ville dyr og ville mennesker. For oss har det bestandig vært vennlig og snilt. Det har gitt oss mat og drikke og ly, selv i den verste tørken. Først da de hvite kom og begynte å grave og bryte og skyte, og skremte vekk dyrene, først da ble landet vilt.

Denne fantastiske romanen ga jeg terningkast 6.
Jeg likte alt ved boken, historien som var lærerik, personskildringene som gjorde at jeg ble kjent med Igbo-folket, språket og fortellerstilen til Achebe og ikke minst den troverdigheten han skriver med.

Okonkwo var den personen som gjorde størst inntrykk på meg. Hans brutale væremåte var ille, men jeg hadde hele tiden i minne den kulturen han levde i, samt hans oppvekst og opplevelser med sin egen far. Achebe forteller også om den omsorgsfulle familiefaren Okonkwo så det å lese om denne stolte og sterke mannens undergang mens han maktesløs var vitne til de store forandringene i sin kultur var gripende.

Det var mye til ettertanke i denne romanen og det er derfor vanskelig å plukke ut noe helt spesielt, men to episoder nevner jeg. Den ene fordi jeg syntes den var veldig humoristisk og den andre fordi jeg dvelte over den en stund etterpå.

Historien om jernhesten som ble drept og siden bundet til et tre var fantastisk bra og humoristisk beskrevet.
Likte også passasjen der presten herr Brown var på besøk i en av landsbyene og pratet med en av landsbyens store menn, Akunna. De snakket om religion gjennom en tolk, men ingen av dem klarte å omvende den andre, men de lærte mye om hva den andre trodde på.

Du sier at det er en høyeste Gud som skapte himmel og jord, sa Akunna. Vi tror også på ham og kaller han Chukwu. Han skape hele verden og de andre gudene.

Av afrikansk litteratur har jeg tidligere lest En halvgul sol av Chimamanda Adichie som også var en fantastisk lærerik roman.

Jeg er enig i alt du skriver her Hedvig. Selv havnet jeg på terningkast 5, men tror kanskje at det å lese på iPaden ødela litt av opplevelsen. Det ser ut til at En halv gul sol må anskaffes!

Det er fleire, meg sjølv inkludert, som har nevnt En halv gul sol i denne tråden, anten av bokelskarar som nyleg har lest den eller som har planar om å lese den. No har eg nettopp lest den ut og eg merka meg fleire ting undervegs som på ein eller annan måte har relevans for ting vi tok opp i denne diskusonstråden:

• Palmevin, sjølvsagt, var populært også på 1960-talet

• Jams var famleis viktig i kosthaldet

• Kolanøtter med alligatorpepper til dukkar også opp

• Skikken med å teikne med kritt på golvet under diskusjonar finn vi att på side 226 (kapittel 17)

• En halv gul sol handlar i stor grad om tvillingsøtrene Olanna og Kainene. I Achebe sin bok så lærer vi at nyfødde tvillingar gjene blei satt på skogen. Men i En halv gul sol er det ikkje eksplisitt nevnt i det heile at det skulle vere uheldig med tvillingar. Berre ein gang, på side 42 (kapittel 2), kjem det eit vagt hint som kanskje kan tolkast i denne retninga (der er det snakk om tvillingdøtre, og kanskje er det like gjerne det at det er døtre, og ikkje søner, det hintast om).

• Begrepet chi, ein slags personleg åndeleg vaktar, var også med i eit sitat i eit diskusjonsinnlegg. Dette begrepet dukkar også opp i En halv gul sol.

• Egwugwu som nemning på maskerte dansarar som skal representere ånder er ikkje med i En halv gul sol. Mmuoane som nemnast på side 105 (kapittel 4) og 248 (kapittel 19) er visst eit litt anna konsept.

Dette var dei punkta eg kom på i farta. Det passa veldig godt å lese desse bøkene i rekkefølge, med Mønsteret rakner og diskusjonane rundt den i bagasjen så blei ikkje miljøet i En halv gul sol fullt så framandt.

Siden jeg har hengt litt etter har jeg ikke fått deltatt i diskusjonene underveis, men jeg har hatt stor glede av å lese innleggene deres i dag. Ingen tvil om at denne boken både falt i smak hos alle og har engasjert stort. Jeg likte boka godt, men den har ikke tatt meg med storm. Det som overrasket meg mest og som jeg har satt mest pris på er språket. Alt er så klart og tydelig, selv om det handler om en kultur som er svært langt fra den er en del av. Det er vel det som kalles skrivekunst. Og hvordan ordspill og eventyr flettes inn var helt nydelig. Det har gitt meg mersmak på afrikansk litteratur som jeg til nå ikke har hatt noe forhold til. En halv gul sol skal nok leses om ikke så lenge. I tillegg har jeg en bok som heter Trekket mot nord stående på vent, mener å huske at den også er fra Afrika uten at jeg husker noe mer enn det.

Eg prøvde å halde augene åpne etter tidsmarkørar medan eg las, altså gjenstandar eller hendingar som gjer at ein kan plassere boka sin historie i tid. Den einaste gjenstanden eg fann var sykkelen, eller jarnhesten, til den første misjonæren som vitja denne delen av Igbo-land.

Den moderne sykkelen med kjededrift blei utvikla på slutten av 1880-åra (får håpe misjonæren ikkje vagla seg rundt på ein velte-petter), ein må tru det gjekk litt tid før vidundera vart alminneleg tilgjengelege. Derfor tenker eg at denne hendinga med misjonæren må ligge etter 1890.

Ein annan tidsmarkør kjem når misjonæren Brown diskuterer religion og styresett med Akunna i kapittel 21. Her får vi vite at Brown sitt verdslege overhode er ei dronning. Det må vere dronning Victoria, som døydde i 1901. Dermed skulle tidfestinga av hendingane vere nokonlunde grei.

Dette må da være en av våre felleslesninger som har engasjert mest.
Imponerende.
Takk til dere.

Men, uten deg Kjell! Hva hadde mange av oss ikke fått lest? Har sikkert flere med meg i en stor takk til deg.!

Jeg lovet noen en slags oppsummering av min opplevelse av lesesirkelens bok Mønsteret rakner til slutt søndag kveld. For en gangs skyld kom jeg "i mål" innen tidsfristen, noe som ikke var vanskelig. Men at den kommer først nå , skyldes et brud hos min internettleverandør, og det tok virkelig sin tid.
Det tok også sin tid å lese boken. For selv om sidene ikke var mange, var de til gjengjeld så tettpakket av interessant informasjon om en ukjent kultur satt ypperlig inn i sin tid i et tilgjengelig godt språk. Et direkte , nesten suggerende språk, som kunne føles som det kom rett ut av en muntlig fortellertradisjon spekket med troverdige myter. Kanskje er den for ordknapp og konsentrert vil noen si . Tross alt skal den pakke inn hele koloniseringens av Nigerias forløp på knappe 200 sider! Og det gjøres i en spennende handlingsmettet form som fanger meg som leser fra først side til bokens triste avslutning. Historien vinkles mye fra landsbyboernes perspektiv hvilket jeg finner naturlig. Når jeg sier den ender trist skyldes det vel i første rekke det faktum at en inntrenger, en engelsk kommisjonær som i embeds medfør og plikt må bevitne bokens hovedperson,Okwonkos, sørgelige endelikt og får noe godt ut av dette: Nemlig et kapittel, ivertfall et avsnitt til sin planlagte bok hvor tittelen allerede er klar" Pasifiseringen av de primitive stammer ved Nedre Niger." Kan en avslutning av boken vi har levd oss inn i , gjøres bedre ? Her er Achebes storhet som forfatter på sitt beste!
Okwonko! Mye er sagt om ham av oss under lesingen, jeg er kommet til at hva man enn måtte mene om hans væremåte, brutalitet, kvinnefornedrer, er han en spennende romanperson alt i alt. Og han står trofast ved sitt lands tradisjon, finner det riktig å kjempe mot de utenlandske inntrengerne og ikke minst deres religion. Etter beste oppskrift til en klassisk tragedie gjør han sitt store feilgrep ved å ta livet av en klansfrende og straffes med syv års eksil. Dette er romanens vendepunkt (elegant grep av forfatteren), for etter syv år er det et helt annet samfunn Okwonko vender tilbake til. Og det mest omveltende, det sjokkerende revolusjonære er jo, og må jo være at europeiske misjonærer har klort seg og sin religion fast , og alt er blitt så mye mer konfliktfylt særlig fordi en kirke er bygget på jord klanen regner som forbannet. Og konfliktene tårner seg opp. Framfor alt når det blir stilt spørsmål ved stammenes tradisjonelle lover.
Historien vinkles greit fra landsbybornes perspektiv: Hva kunne vært gjort annerledes? Kanskje de skulle ha forhandlet mer , for ikke å si gått til krig helt fra starten av ? Men, vi aner som lesere, synes nå jeg at slike strategier neppe ville ha endret avgjørende på utfallet. Kan være enkelt å fastslå når vi kjenner historien til landet på det tidspunktet?
Mer har jeg ikke å si. Annet enn dette var en svært gledelig god bok, stor litteratur , en bok som blir værende hos en om man forstår.
Jeg husker ikke hvem som foreslo denne. Min takk går til vedkommende. En stor takk!

Knakande god oppsummering, Rolf. Og eg tykte som deg at skiftet i perspektiv på dei siste linjene i boka var beint fram genialt.

Takk, Jostein! . "God oppsummering" er jo flott. Men "Knakande" god er noe langt mer! Her har dere som praktiserer ny-norsk (poesiens norske språk!) et ord vi bokmål-brukere (særlig så konservative som jeg) aldri kan "matche". For meg er det som å få en krone på verket, og jeg blir ydmyk. Tusen takk !!!!
At du- som jeg- synes de siste linjene i boken er genial forundrer meg ikke, likevel er det alltid godt å få en kommentar knyttet direkte til en enkelt ytring, særlig når man er fullstendig enig.

Siden jeg kommenterer ditt språk her, la meg i samme innlegget få kommentere et innlegg fra deg som er meget kjærkomment med hensyn til å sette boken inn i den historiske sammenheng, noe jeg alltid finner viktig, så takk for at du gjorde jobben. Men igjen bruken av nynorsk som "kronen " på verket: Jeg siterer Jostein Røyset (!): "( Får ikkje håpe at misjonæren ikkje vagla seg rundt (uthevet av meg) på ein velte-petter)," Rett og slett herlig, Jostein! Kunne nok vært fremført på bokmål, men ville aldri fått samme effekt!

Så her fikk jeg smette inn med dagens første digresjon, fra min side. Takker deg for at du ga meg også den muligheten, Jostein!

Den engelske tittelen, Things fall apart, er henta frå diktet The second coming av W.B. Yeats (som eg ikkje kjenner til anna enn at eg kan hugse å ha høyrt namnet før ..), og peikar såleis mot apokalypse. Eg oppfattar samanbrotet av stammesamfunnet som apokalypsen i denne samanhengen.

Byrjinga av diktet gjeng slik:

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,

Grunnen til at eg tek opp dette, er at eg oppfattar Mønsteret rakner som ei ganske upresis oversetjing av originaltittelen. Men eg har begynt å lure på om Yeats sitt dikt er oversatt til norsk, og om "Mønsteret rakner" er frå ei oversetjing av den aktuelle verselinja.

Forøvrig er det jo ganske eksplisitt forklart i kapittel 20 og 21 kva slags mønster som raknar, og eg seier ikkje at det er nokon dårleg tittel på boka, for det er det ikkje. Men eg held fast ved at det er ei upresis oversetjing av originaltittelen (men med skam å melde har eg ikkje noko betre forslag).

Jeg vet ikke om "upresis" er det rette ordet. "Mønsteret" ligger vel på et høyere presisjonsnivå enn det nokså svevende "things". Men jeg kan forestille meg at oversetteren har valgt å bruke et bilde av renninga i en vev (the centre): når den blir ødelagt, rakner vevnaden.
Jeg synes det er vanskelig å oversette det engelske "things". Enig med Mariann: Selv om tittelen avviker noe fra originalen, synes jeg den har fanget opp innholdet.
(Things ain't what they used to be = Ingenting er som før?)

Eg kan vere samd i at den norske tittelen stend meir presist til innhaldet i boka, og eg presiserer også i innlegget mitt at eg ikkje synest det er nokon dårleg tittel, tvert imot.

Det eg egentlig lurte på, og som "drukna" litt i innlegget mitt, er om Yeats sitt dikt finnest i norsk oversetjing, og om det er frå den norske oversetjinga at tittelen er henta. Det var slik eg kom inn på tanken om at oversetjinga er upresis, for eg tykte ikkje "mønsteret raknar" passar særleg godt inn i diktet.

Jeg har en antologi som heter Poetisk modernisme, der Yeats er representert, men The Second Coming er ikke blant gjendiktingene der. På nettet har jeg så langt ikke greid å komme på sporet av noe. Fortærende!

Obss, her er jeg igjen! Måtte bare komme med min mening om bokas tittel! Jeg synes den er kjempebra, selvfølgelig litt upresist fra originalen, men hvis man tenker på hovedinnholdet i boka ,så kan den ikke være mer perfekt. Et mønster er en mal, noe som kan imiteres eller kopieres, et mønster er også noe som gjentas ofte. I denne kulturen har de ideer, verdier, regler, lover, normer, symboler, koder som de har lært av den forrige generasjon.Det er et lært "levemønster" som man vil beholde, men kanskje bare tilføre noen små forandringer. Dessverre skjer det enorme forandringer og det gjør at hele det tradisjonsrike mønsteret rakner, noe som er så ille at det ikke kan repareres. Vi kan si at det faller i fra hverandre, altså Things fall apart.

Unnskyld, Min innblanding, Jostein (og Lillevi i svaret til deg). Men hvorfor ikke
:Tingene faller fra hverandre ? Liketil og rett fram. For det er vel det som skjer, men en slik tittel er muligens mindre poetisk? Men, er ikke boken også en skolebok, i den forstand at Aschebe også vil lære sitt folk (når de forhåpentlig leser boken hans) å forstå seg selv bedre ved å bli klar over sin historiske bakgrunn. For idéen om at forfatteren er leserens lærer er dypt rotfestet på denne tiden. Men det blir vel " en annen skål " som en tørst nabo sa en gang i tiden, hans gange avslørte tydelig at ordet skål for ham allerede var misforstått i en slik setting. (Dagens digresjon, i alle fall den første, Jostein. Måtte andre gjøre din søndag bedre!

Eg tenkte lenge, frå eg fekk vete om boka og fram til eg nå er ei ferd med å lese henne, at den norske tittelen er god - eller i alle fall den beste som kunne oppdrivast. Om diktet til Yeats, som tittelen er henta frå, er omsett til norsk, veit eg ikkje, Men nå ser eg at slutten av kap. 20 inneheld ein referanse til tittelen:

He has put a knife on the things that held us together and we have
fallen apart.

Korleis er dette gitt att i den norske omsettinga? Står det om mønster eller ting der? Eg er einig med deg, Rolf, i at "things" godt kan settast om med "ting". Eit interessant trekk ved engelsk er likevel at språket har så mange korte ord, ord på ein eller to stavingar: "Things fall a-part". Denne rytmen burde ha vore fanga opp i ei omsetting til norsk (slik Mønsteret rakner ikkje heilt gjer: "Møn-ste-ret rak-ner"; den norske tittelen har ei anna fordeling av trykksterke og trykklette stavingar). Hadde det gått an å snakke om "maskene" i staden for "mønsteret"? Men masker kunne vel feil assosiasjonar, dvs. til homonymet maske?

I alle fall: Referansen i sitatet til tittelen bør komme fram i omsettinga.

Han har satt kniven på det som holdt oss sammen, og nå rakner hele veven vår.

Jeg vet at flere har gjendiktet Yeats til norsk, men har ikke greid å finne dette diktet noe sted. Når det gjelder rytmen, er det vel bare ei trykklett ending som skiller den norske fra den engelske - jeg ser faktisk for meg at møn-ste-ret rak-ner godt kunne vært brukt i ei norsk gjendikting.

Godt gjort, dette (eg tenkte mest på omsettingsarbeidet, men sjølvsagt òg på at du skaffa meg den norske versjonen). Eg er sikker på at omsettaren, i arbeidet for å lage ein så presis tittel som mogleg, i sitt eige sinn har ført den diskusjonen som vi har her. Nå ser at også slutten på kap. 22 refererer til tittelen:

He mourned for the clan, which he saw breaking up and falling apart,
[...].

'Det hele synker i grus' ? - en mer presis titel?

eller oppsummert stemning fra Yeats unektelig
apokalyptiske reportasjedikt, anyway.

the centre cannot hold - det ekstreme tar over
verdensbildet (stem senter så hardt du vil..),
anarchy is loosed

'Mønsteret rakner' smaker vel mer av hypernøytralt
tv-nyhetsstudio der statistikksjef legger frem tapstall
og tørr prognose, benevningen alltid er prosent -

for hermed å bidra 50 øre hurtigdiktanalyse.
Enda lot ikke Yeats Bethlehem i glemsel, brødhuset

Uten at jeg kan komme opp med noe bedre, er jeg enig med deg - Mønsteret rakner er ingen god oversettelse av Things fall apart. Originaltittelen spiller i større grad på at noe/things, i dette tilfellet samfunnet, går i oppløsning/ faller fra hverandre. "Mønsteret" blir litt diffust, upresist som du sier, Jostein, selv om vi forstår hva det er snakk om.

Takk for gjengivelsen av diktet!

Hvorfor valgte Achebe å skrive på engelsk?

Achebe writes his novels in English because written Standard Igbo was created by combining various dialects, creating a stilted written form. In a 1994 interview with The Paris Review, Achebe said, "(...) There is a problem with the Igbo language. It suffers from a very serious inheritance which it received at the beginning of this century from the Anglican mission. They (...) had this notion that the Igbo Language (...) should somehow manufacture a uniform dialect that would be used in writing to avoid all these different dialects.(...) But the standard version cannot sing. There's nothing you can do with it to make it sing. It's heavy. It's wooden. It doesn't go anywhere." (Wikipedia; min utheving).

Han ble vel strengt tatt indoktrinert med det engelske språket fra han var liten gutt. Som tolvåring reiser han hjemmefra for å begynne på det vi kan kalle en engelsk variant av deres kostskoler. Der oppdaget han bibliotekets skatter.

Når du skriver "indoktrinert med det engelske språket", får jeg en ekkel assosiasjon til fornorskningspolitikken overfor samene og deres språk.

I sosiale sammenhenger drikkes det anselige mengder palmevin i de ni landsbyene. Jeg har spekulert litt på hva slags fluidum dette kunne være, som ble beskrevet som "sterk og god" allerede dagen etter at den var tappet. Og sannelig fant jeg informasjon:

Det var visst ikkje berre i Vest-Afrika at dei fann ut av dette med gjærande palmesevje. Frå Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky, side 98, om Påskeøya:

"En gang vokste kjempepalmer tett i tett på øya; ingen vet lenger hvor høye de var. Fra stammen fløt en saft som gjæret til honningsøt vin, ..."

Hans Børli kjente jo også til fenomenet:

Der vekser brød på trea, Kal, ja tru det om du kan,
og alle drekker palmevin fra stor fempott-spann.
Der skulle vi ha vøri, Kal, da hadde det gått an!

Det er to kokospalmer i hagen til huset vi bor i medan vi er i Brasil .... No må eg nesten forhøyre meg om det er tradisjonar for å tappe sevje av palmene i denne delen av landet.

Morsomt! Og da fikk jeg forklaringen på det jeg trodde var en oversetterfeil i boka hvor det sto at vinen var ferdig etter to dager (hvis jeg husker riktig). Den kan altså være ferdig gjæret etter bare ett døgn - skikkelig hurtigvin!

Jeg anser meg nå som ferdig med boken, vil gjerne gi en liten oppsummering av de inntrykkene jeg sitter igjen med, vil samtidig takke alle dere som har bidratt i denne tråden, dere har vært en stor motivasjon for meg!
Jeg tror aldri at jeg har reflektert så mye over en bok før, feks har jeg aldri tenkt over hvor kraftig reaksjonen av denne kulturen og de tradisjonene de hadde i møte med kolonialismen. Vi har kanskje trodd før at det var et kulturløst samfunn som møtte "det hvite folket" når de kom til Afrika. I boka ser vi at de hadde både rettsvesen, sin religion og de hadde sin egen valuta.
Språket i boka er helt unikt, forfatteren bruker et slags "stammespråk", noe som er et fantastisk virkemiddel for å få fram bokas budskap. Han skriver på en måte som gjør at jeg sitter igjen med en følelse at jeg virkelig kjenner disse menneskene. Han skriver også med en humor, men en respektfull humor, ikke nedlatende. Og så har han disse konkrete detaljene som gjør at man blir nysgjerrig og gjør at jeg vil lære mer.
Synes også at personskildringene i boka er fantastiske, spesielt Okonkwo, av han gir Achebe oss en psykologisk skildring. Det har vært mange forskjellige meninger om Okonkwo i innleggene her, men blant innbyggerne i stammen var han kjent for sitt mot, styrke og klokskap. Vi kan nok kalle han barbarisk ,men han var et produkt av de vilkårene han levde i, selv om det selvfølgelig ikke kan forsvares. Vi har sett hvordan gledene og sorgene har vandret sammen i et samfunn som jeg er takknemlig for å hatt blitt kjent med!

Jeg har lest en del om lignende stammesamfunn tidligere, og slik sett bekrefter denne boka inntrykkene jeg har fått via studier. Disse klanene er kompliserte, sammensatte samfunn med sin egen kultur, språk, verdier og rettssamfunn. Og det som er så gøy med dette, er at mye er gjenkjenbart for oss, selv om vi har andre måter å handle på og uttrykke oss på i Vesten. Jeg synes denne boka er utrolig god, og den får frem veldig mye på få sider! Hadde vi bare fått lest slike romaner i faget mitt ;)
Jeg er enig i at de hvite kom til Afrika med en formening om at alle var barbarer, og det er fint å se at dette er langt fra sannheten. Okonkwo er riktignok en voldelig kar, som gjerne går i krig når anledningen byr seg. Han er nok både respektert og mislikt, i og med at han innehar en høy arbeidsmoral og står opp for klanen, men samtidig er voldelig mot familien, samt ved et par anledninger også går imot Gudene. Jeg opplever han som en sterk mann, som har store problemer med sin far, noe jeg føler forsterker arbeidsmoralen og voldeligheten hans. Der hans far var musikalsk og sosial, er Okokwo voldelig og arbeidsom, og ønsker overhodet ikke å bli assosiert med faren sin. Jeg ble likevel overrasket over at han ble med da de skulle ta livet av Ikemefuna, for han virker å være en slik sønn han hadde ønsket seg, og jeg trodde virkelig han skulle holde seg hjemme.. Det som også er interessant er det at de sitter og diskuterer den hvite manns vaner, og hvordan ting kan være riktig et sted, men feil et annet. Det er for meg tydelig at de respekterer at andre kan ha en annen virkelighetsoppfatning som de, og kanskje derfor er de også mer imøtekommende mot herr Brown, enn herr Smith, selv om de sender han til "Den onde skogen" for å bo og bygge kirke. Jeg synes det var litt moro, og den herr Brown ante fred og ingen fare og var fornøyd med å ha fått disponere jorda :) Men er Okonkwos motstand mot misjonærene så stor fordi han ønsker å opprettholde tradisjonene, fordi han da har mulighet til å være en mektig mann, eller er det også fordi han ser muligheten for å lede klanen i krig? Ville han ha hengt seg om han var så opptatt av tradisjonene, i og med at dette er noe som fordømmes? Eller er det rett og slett fordi han gir opp klanen sin fordi de i hans øyne er feige?

Jeg må nok bestille de to andre bøkene i trilogien :D

Interessant med ulike tolkninger! Jeg oppfatter ikke Okonkwo som mer barbarisk enn våre dagers konemishandlere, og jeg tror ikke han er en typisk representant for "umuofianerne"; de hadde jo tradisjon for å drøfte problemene før de satte i verk straffetiltak. Enig med deg i at Okonkwo var respektert for mot og styrke, men klokskapen er jeg mer i tvil om.

Jeg skulle også gjerne lese mer om dette samfunnets utvikling. I En halv gul sol av Chimamanda Adichie blir vi kjent med igbo-folk i Biafra-perioden, men Achebe har skrevet to bøker til om utviklingen fram mot sekstitallet og selvstendigheten. Jeg må visst få tak i dem. Ønskelista bare vokser og vokser etter min inntreden i Bokelskere!

I boken har jo Achebe valgt okonkwo som representant, det er jo han som er hovedpersonen og som vi blir best kjent med. Det tror jeg er veldig bevisst fra forfatteren sin side, for han er vel heller ment som en representant for det "bilde" av afrikanere som vi hvite hadde på den tiden. Mange så for seg barbariske "villmenn" som bare kriget og drepte andre. I boken viser han oss at de fleste er som oss, men at det finnes unntak i alle kulturer. Det er den representanten Okonkwo er, når han bruker Okonkwo som hovedperson klarer han å vise oss den store kontrasten blant stammemedlemmene. Flertallet er de som holder seg til lovene og reglene, men de er som oss, viljestyrte, og derfor kapable til å utføre både gode og onde handlinger.
Jeg tror også at stammen avskydde handlingen hans, men samtidig så ble han respektert, han var veldig dyktig til å jobbe, og det var vel det som var viktigst, å skaffe nok mat til å overleve. Han klarte å bygge opp et "imperium" med to tomme hender, og derfor tror jeg at de andre i stammen tolket det som en stor klokskap.

Ehm - nei, Mariann - der er jeg ikke helt med, altså. Jeg tror på ingen måte at Achebe skrev boken med oss europeere (/"oss hvite") som målgruppe. Dermed er jeg ikke med på at hans intensjon var å vise "oss" (= ikke-afrikanere) noe som helst om afrikanere. (Dersom intensjonen hans hadde vært å propagandere overfor ikke-afrikanere, ville antagelig ikke denne boken hatt like høy litterær kvalitet - propagandalitteratur har en tendens til å bli sjablonmessig og endimensjonal, uansett hvor mye man måtte sympatisere med propagandaens hensikt.)

Det er vel ingen enten - eller med hensyn til hvem Achebe ønsker å henvende seg til; sine egne eller "vesten". Uavhengighetskrigene raste i landet i kjølvannet av den annen verdenskrig, og boken kom ut to år før Nigeria endelig greide å løsrive seg fra England i 1960. Ikke helt tilfeldig velger han å skrive boken på engelsk.

Nå er det jo ikke bare oss europeere som er hvite, så det har jeg heller ikke nevnt. Man må huske på at Mønsteret rakner var den første afrikanske romanen som ble skrevet på engelsk, og den ble en suksess verden over. Og når Achebe skriver mye om den motsetningen mellom afrikanske og europeiske fremstillinger av Afrika, så tror jeg fortsatt at han ville komme med et budskap til vesten generelt ! Jeg blir feiltolket hvis du fikk inntrykk at jeg mente at det var en propagandalitteratur, det ville jo fra min side vært et hån mot forfatteren!! Nei, vi får tolke hvordan man vil, men vi er vel alle enig i at denne boka er et stort litterært verk !!

Før denne diskusjonen kom opp, streifet faktisk ikke tanken om målgruppe meg i det hele tatt. Jeg heller vel til å være enig med annelingua. Hva vet vi egentlig om Achebas motivasjon for å skrive denne boken?

For å prøve å sette problemstillingen på spissen; ville vi ha tenkt det samme om en europeisk/amerikansk forfatter som omhandlet et tilsvarende tema – at han/hun ville komme med et budskap til afrikanske land?
(Kommer dessverre ikke på noe egnet eksempel i farten.)

Henviser til innlegget mitt som annelingua svart på, der nevnte jeg ikke at boken var rettet mot en bestemt målgruppe, men at vi mennesker er like, selv om vi lever på forskjellige kontinenter.
Det var ikke hensikten å skape en diskusjon om dette, og jeg som dere vet ingenting om forfatterens intensjoner, og disse innleggene mine håper jeg at dere forstår at det kun er min mening av boken. Om dere er enig eller ikke spiller i grunnen ingen rolle, for det forventer jeg selvfølgelig ikke. Som jeg har sagt før," vi har alle forskjellige oppfatninger, ingen har en fasit! Men jeg synes at det er viktig å få fram de ulike synspunktene på en ryddig måte, og ikke slik at man føler jeg angrepet fordi tolkningen er annerledes. Ber også om unnskyldning for måten jeg ordlegger meg på, kan nok lett misforstås!

Du har ingen ting å be om unnskyldning for, mariann!
Flott at du er aktiv, og at ulike synspunkter kommer opp. Etter min mening er bokelskere.no på sitt beste når ulike meninger brynes mot hverandre!

Jeg syntes diskusjonen mellom den og annelingua var interessant. Derfor kastet jeg meg på.

Man må jo skjønne sin besøkelsestid , Lillevi!! Og ikke misforstå, jeg mener virkelig at ordet er fritt, og at diskusjoner er på sin plass:-)

Viktige påpekninger du kommer med der, Mariann. Og beklager, jeg feiltolket nok litt det du skrev i ditt forrige innlegg. Men jeg er fortsatt ikke overbevist om at "han ville komme med et budskap til vesten generelt" - jeg mener det er like sannsynlig at han ville vekke sine landsmenn/afrikanere flest til bevissthet om sine kulturelle røtter, og om den brytningstiden som fulgte av den fremmedkulturelle invasjonen de i hans samtid fortsatt stod midt oppe i. Samt at han ville problematisere allmenne moralske spørsmål knyttet til det å være et menneske og en samfunnsborger...

Har lest de siste innleggene om Mønsteret rakner og Okonkwo.

Jeg fant to artikler på Wikipedia som kanskje kan være interessante for oss som leser denne romanen:

Kulturrelativisme

vs.

Etnosentrisme

Veldig interessante og nyttige begreper. Ble godt kjent med de via sosialantropologien. Av det jeg har lest av monografier om diverse stammesamfunn/klaner tidligere har det blitt skrevet av antropologer i feltarbeid hos disse stammene. Selv om beskrivelsene er gode, og de er flinke til å styre unna etnosentrisme, er det ingen av de som har vært like interessante å lese som "Mønsteret rakner". Det har nok mye å gjøre med at Achebe selv er fra Nigeria, og ikke minst at ikke alt blir forklart hele tiden, slik jeg ofte opplevde det i monografiene. "Mønsteret rakner" føles mye mer ekte og befriende å lese. Enig med en kommentar lenger nede på siden, om at en kanskje forsvarer handlingene til Okonkwo for mye, fordi en prøver å forstå og forklare situasjoner som egentlig er universelt uakseptable.

Joda, man får nok et litt ambivalent forhold til personer og handling i Mønsteret rakner, men det er kanskje ikke så rart, når man innser hvor store kontraster det er mellom "der og da" og "her og nå". I litteraturteorien er det noe som kalles 'kronotop' (tid/sted-begrep). Det kunne sikkert vært interessant å finne litt ut om i denne forbindelse. Får google litt.

Uansett: Mønsteret rakner er et stort litterært kunstverk. Mener jeg.

Interessant omtale av Achebes betydning for "nye" nigerianske forfattere. (Jeg har relativt nylig lest En halv gul sol, som handler om Biafras korte eksistens som sjølstendig stat.)

Han har vist oss at dersom vi prøver å redusere historia til éi fortelling, har vi tapt. Det finst aldri berre ei stemme, ei sanning, ein røyndom. Det er dei mange stemmene vi skal høyre på og lære av. Og Achebe skal vi høyre på og lære av. Lenge.

Har lest del to og tre i dag, og blir imponert over måten dette er skrevet på. Vil han vise parallellene i to kulturer - hvordan begge bruker religion tett koblet sammen med leveregler og rettsvesen for å innta maktposisjoner? Synes Achebe gir oss nyanserte personer med ulike personligheter både blant de innfødte og de hvite.

Han er ganske god når han har fortalt om skikker som for oss virker latterlige eller groteske, og etterpå gir oss reaksjonen til Okonkwo når han har hørt misjonæren fortelle om den Hellige Treenighet: Til slutt var Okonkwo helt overbevist om at mannen var sprutende gal. Vi har vel alle lett for å se på det kjente som mer riktig enn det ukjente.

Tredje del innledes med: Syv år var lang tid å være borte fra klanen sin. En manns plass ble ikke evig og alltid stående åpen for ham. Så snart han hadde forlatt den, reiste en annen seg og fylte den. Klanen var som en firfirsle; om den mistet halen, så vokste det snart ut en ny. Godt sagt, synes jeg!

Ellers synes jeg henvisningen til "Mørkets hjerte" og "Vanære" som ble nevnt lenger nede i tråden, var interessante. Og Lillevi: Jeg vil absolutt anbefale deg å gi "Vanære" en ny sjanse.

Slutten på første del nærmer seg, og jeg får bare si det som det er: Jeg liker ikke Okonkwo. Det er 38 år siden jeg leste boka første gang, på ei tid da man på død og liv skulle være tolerant og (bort)forklare usympatiske trekk ved å henvise til kultur og tradisjon. Nå, ved annen gangs lesing, må jeg i alle fall legge til nok en faktor, nemlig personlighet. Selvsagt er Okonkwo preget av kultur og tradisjon i klanen sin, men samtidig har han jo vitterlig personlige egenskaper som stundom ikke faller smak hos resten av klanen og dermed ikke kan kalles kulturbetinget. Vi opplever jo at han blir irettesatt etter et par av voldsepisodene, og hos vennen Obierika finner vi ikke disse aggressive reaksjonene på enhver motgang.

Menn av Okonkwos kaliber finnes over hele verden. Menn som griper til vold når de går tom for argumenter. Saktens viser de forsonlige trekk iblant, men Okonkwo oppfatter slike trekk som svakheter. Det er synd på ham - han mangler evnen til å glede seg. Men jeg liker ham ikke.

Etter nå å ha lese fyrste delen ferdig er eg klar for å møte det som eg reknar med er vendepunktet for "mønsteret", eller dei "things", for å halde meg til tittelen, som begynner å rakne. Eg er imponert over to forhold: Det eine er at forfattaren så klart viser oss eit levande stammesamfunn (men med ein del undergangsmotiv) med alle dei sidene som det sikkert kunne ha, så levande samansett, på godt og vondt - og altså ikkje noko paradis som ventar på den kvite, kristne slangen. Slikt blir det god litteratur av! Det andre som eg er imponert over, er kor grundig medlesarar har sett seg inn i sider ved den stammekulturen som vi møter og såleis utvider den konstekstuelle horisonten vår for det dramaet som nå skal utspele seg. Så nå går eg laus på del to.

Hei Marit og takk for at du gir meg anledning til å si noe om et tilbakevendende tema her på bokelskere – kan man verdsette en boks litterære kvaliteter selv om hovedpersonen, i ens egne øyne, er en drittsekk. Jeg mener absolutt ja, og viser til Dvergen av Pär Lagerkvist for å underbygge mitt synspunkt. Ondere hovedperson finnes knapt, og en gripende, ubehagelig bok som berører livets store spørsmål; hva bestemmer våre valg, hva er ondskap, mm.

Okonkwo - jeg er langt på vei enig i din beskrivelse av han, og liker han heller ikke. Du skriver «… bortforklare usympatiske trekk med kultur og tradisjon». Nei jeg vil ikke bortforklare hans usympatiske trekk, men kultur og tradisjon hjelper oss til å forstå Okonkwos karaktertrekk. Jeg har en viss sympati, medfølelse med han. Er han ikke en mann som gjør så godt han kan? Innenfor de gitte rammene. En mann med visse forsonende trekk (for eksempel at han går ut og leter etter Ezinma den spesielle natten). Jeg har ingen tro på at han er mentalt syk, slik du er inne på, Rolf.

Uten å nøle, ga jeg terningkast 6 til Mønsteret rakner (som jeg ga Dvergen). En glitrende penn, et interessant tema, og mennesker vi kommer under huden på.

Absolutt enig med deg, Lillevi: Litterære kvaliteter avhenger ikke av hvorvidt hovedpersonen er et likandes menneske. Boka er strålende! Men Okonkwos notoriske mangel på selvbeherskelse greier jeg ikke å forstå ut fra kultur og tradisjon. Flere av mennene i klanen ville ha tenkt seg om før de slo, skjøt og knivstakk. Okonkwo bare gjør det uten å reflektere. Mentalt syk er han definitivt ikke, ei heller mindre begavet. Medfølelsen er jeg med på, men ikke sympatien.

Lillevi, jeg sa kanskje mentalt syk. Egentlig kan jeg ikke komme med en bedømmelse av ham sånn sett før jeg har lest hele boken. (Har ennå ikke fullført første del, helt). Dessuten har jeg heller ikke noe medisinsk innsikt, utdannelse nok til å gi en slik diagnose, ikke til å gi noen form for diagnose, men en som vitterlig skyter med skarpt på sin kone (1), selv om han har tre av dem, kan ikke få så mye sympati fra meg, uansett. Dette med de forsonende trekk får eventuelt komme ham tilgode når jeg har lest hele boken. Og det kan godt hende den ender med høyt terningkast fra meg, men det lar jeg aldri en boks hovedperson og dennes oppførsel avgjøre. Boken framstår for meg så langt som meget god. Men det gjør altså- så langt- ikke hovedpersonen. Dvergen har jeg gitt omtale av samt terningkast tidligere, du kan jo kikke på dette dersom tiden tillater det, for jeg tror dette har mindre betydning for vurderingen av "Mønsteret rakner" uansett. Jeg tar det som en ære at jeg i det hele tatt merkes og nevnes av deg i denne debatten! Så atter igjen må jeg få takke deg, Lillevi! Ha en utmerket kveld videre!

Godt noen sier det som det er, Marit: Ser selv jeg prøver å unnskylde Okonwo med tradisjon, kultur(forskjeller) grunnet for eksempel "en annen tid". men, du har så rett. det holder ikke! ET godt poeng til har du: Det er virkelig synd på mennesker innen alle kulturer, til alle tider som ikke evner det å glede seg. For nettopp tatt kulturens status-verdier i betraktning, sett i relasjon til mye av hans omgivelser, har han all grunn -etter min mening- til å glede seg over så mye. Så er det sagt. Men , man kan godt si at man ikke liker et menneske fordi han egentlig kanskje er syk i dette tilfellet, mentalt.
Det ser ut til at felleslesingens siste bøker ikke akkurat frembringer, det vi kan kalle "helter".
Gøsta Berling er vel også et eksempel på dette? Man kan vel synes synd på ham for hans livsskjebne , men ............ Og hovedpersonen i "1884", Winston fikk heller ikke særlig sympati hos meg. Ikke at jeg krever at en boks hovedperson bør ha en slags heltestatus, eller få vår sympati .

Hallo, han har jo 3 koner, ingen god grunn til latter i hverdagen !!:-):-)

For ikkje å snakke om 3 svigermødre ... men desse høyrer vi jo lite om.

Det slo meg forøvrig at når ein først skal halde seg med 3 koner, så virker det jo fornuftig å ha ei hytte til kvar av dei. Det ligg nok ein del prøving og feiling bak før ein fann fram til dette konseptet.

ja, en obi meg her og en obi meg der;-)

Så flott profilbilete! Er det Maykita?

Ser jo nå at du også har byttet profilbilde, skikkelig nydelig valp, utrolig snilt blikk!! Minner litt om de mandelformede øynene til malamuter.

Og jeg ser at du har lest og satt stor pris på Helge Torvund sin siste diktsamling, beste kjærlighetsdikt, så den må vel komme til hylla mi også. Jeg følger ham på Twitter, og har glede av det. Dette var fordi jeg måtte sjekke profilbildene, både ditt og Jostein R sitt. Fine hunder.

Jeg er veldig glad i den boka, og skal bestille en ny bok!! Han skriver på en lun hverdagslig måte, noe som appellerer til meg! Og tusen takk ! Helge Torvund er også en bokelsker så du kan jo følge han her også!!!

Han er mer aktiv på Twitter enn her. Jeg skal nok skaffe meg bøker av Helge Torvund.

UNNskyld alle sammen, føler at spesielt jeg beveger meg ut av komfortsonen fordi jeg ikke holder meg innenfor relevante temaer i denne tråden!! Skal love å skjerpe meg!!

Jeg er nå helt ferdig med å kommentere Mønsteret rakner, skjønner at dere begynner å bli lei av meg, og det er ikke vanskelig å forstå!! Når jeg kikket gjennom innleggene så ble jeg flau, mine utgjør en stor prosentandel!! Unnskyld nok en gang, det er ikke meningen å ta så mye plass. Nå skal jeg sette meg bak gjerdet og lukke porten godt, og slippe dere andre til!! Jeg gleder meg til å følge med fra sidelinjen:-)

Sidelinja er en dårlig posisjon hvis du har mer å formidle. Bare fortsett, du.

Tusen takk, ja det er maykita:-) Det er tatt for ca 1 mnd siden, så hun er blitt mye større nå, og sprer større og større glede i livet vårt! Hadde ikke trodd at savnet etter hund var så stort!

Jeg var nettopp ute på tur, det er 1 mars, og jeg observerte det første vårtegnet,.hestehover i full blomst!! Det er fantastisk at vi nå går inn i varmere tider igjen! Elsker denne årstiden! Jeg føler en utrolig glede inni meg, kanskje noe av den samme følelsen Unoka hadde da han fikk se glentene igjen! "og han elsket glentene som kom tilbake med den tørre årstiden og barna som sang sanger for å hilse dem velkommen. Unoka var kanskje doven, men allikevel så var han en livsnyter, han likte god mat og drikke, og han likte å være sammen med venner.: "*Han pleide å si at hver gang han så munnen på en død mann, innså han hvor dumt det var ikke å ete det man kunne mens man levde."En livsfilosofi som kanskje ikke er så enkel for oss å forstå vi som lever i overflod, men forestill deg der hvor hver dag virkelig var en kamp for tilværelsen. Vel gikk det kanskje utover andre at han levde på denne måten, han hadde gjeld til mange, men han var gavmild og prøvde å dele sin livsfilosofi med de andre. Alle disse beskrivelsene av Unoka finner dere på s.6.

At jeg har sansen for Unoka har noen fått med seg. I alle fall Jostein (se hans svar til meg med link fra You Tube, fra i går. Håpet der kom mer om denne karakteren enn det som var å lese på side 6.

God søndags morgen.

Jeg startet dagen med å lese første kapittel i ANNEN DEL av Mønsteret rakner,
altså romanens kapittel 14, og mønsteret begynner allerede å rakne for Okonkwo.

Dette kapitlet (14) er ganske sentralt for å forstå menneskene, kulturen og religionen i Nigeria på den tiden. Har jeg i alle fall en følelse av.

Jeg siterer et par avsnitt (Verdensbibliotekets utgave):

Livet hans hadde vært behersket av stor lidenskap - å bli en av herskerne i klanen. Det hadde vært selve livskilden i ham. Og han hadde nesten oppnådd det. Og så var alt sammen blitt ødelagt. Han var blitt kastet ut av klanen, som en fisk som var blitt slengt gispende opp på en tørr sandstrand. Det var åpenbart at hans personlige gud eller chi ikke var laget for store ting.. En mann kunne ikke heve seg opp over sin chi, sin bestemmelse. Det var ikke sant, det de gamle sa - at hvis en mann sa ja, så istemte chi. Her var en mann hvis chi sa nei, om han selv sa ja aldri så mye.
(s. 126 f.)

"Hør på meg, da," sa han [Uchendu] og rensket halsen. "Det er sant at et barn tilhører faren. Men når en far slår barnet sitt, løper det inn i morens hytte for å få trøst. En mann tilhører sin fars land så lenge alt er vel og livet er skjønt. Men i sorg og bitterhet finner han tilflukt i morens land. Din mor er der for å beskytte deg. Der er hun begravet. Og det er derfor vi sier at mor er den høyeste. Er det riktig at du, Okonkwo, skulle komme til din mor med dystert ansikt og nekte å ta imot trøst? Vokt deg så du ikke mishager de døde. Din plikt er å trøste dine koner og barn og føre dem hjem til din fars land om syv år. Men hvis du lar sorgen knuge deg ned og ta livet av deg, så kommer de alle sammen til å dø i landflyktighet." Han tok en lang pause.
(s. 129)

Vakkert.

Fortsatt god søndag.

Nå har jeg lest hele ANNEN DEL, og det rakner mer og mer, og ikke bare for Okonkwo.

«Mørkets hjerte sett fra den andre sida. Lesingen gir trippelmening hvis du legger til Vanære - se på de tre mannlige heltene, hvordan de møter det totalt ukjente og må oppgi å forstå det.»

Denne interessante kommentaren til Mønsteret raknet skrev bokelsker Åse Marit Tveit for ca. fem år siden. «Mørkets hjerte sett fra den andre siden» synes jeg er en spennende tilnærming.

I Joseph Conrads Mørkets hjerte følger vi handelsmannen Kurtz på hans reise, mot slutten av 1800-tallet, oppover Kongoelven og dypt inn i Kongo. Dette er den hvite manns herjinger i Kongo.Boken var enda mer hjerteskjærende brutal ved andre gangs lesing enn ved første. (Da var spenningsmomentet «hvordan går det», borte, og brutaliteten sto naken og klar.)

I Mønsteret rakner ser vi det samme, den hvite manns brutalitet, i Nigeria, og gjennom Okonkwos og klanens øyne. Hvordan misjonærene kommer, og sakte, men sikkert, sår splid mellom klanens medlemmer og befester sin posisjon. De brutale følgene dette gradvis får for hele klanen. Som Åse Marit er inne på; vi ser det britiske Kurzt var en del av, gjennom øynene til dem som rammes.
Og begge de mannlige hovedpersonene har vansker med å forstå det som skjer.

Vanære begynte jeg på da J. M. Coetzee fikk nobelprisen, men fullførte aldri. Kanskje burde jeg det?

Interessant at "Mørkets hjerte" nevnes i denne sammenhengen. Den hadde vi på pensum i sosialantropologi. Husker jeg synes den var brutal, og det er nok en bok jeg bør lese på nytt etter hvert. I motsetning til "Mønsteret rakner" synes jeg den var litt tung å komme gjennom. Liker veldig godt måten Achebe skriver på. Det er nesten utrolig hvor godt jeg føler jeg blir kjent med både klanen som helhet og enkeltmenneskene i boka.

«Det er nesten utrolig hvor godt jeg føler jeg blir kjent med både klanen som helhet og enkeltmenneskene i boka.»

Enig! Dette er en styrke ved Mønsteret rakner. Enig også med Kjell i at den er «et stort litterært kunstverk». Nobelprisklasse!

Når det gjelder Mørkets hjerte, opplevde jeg boken svært ulikt ved første og annen gangs lesing. Første gang syntes jeg som deg, at den var krevende å komme gjennom. Andre gang, da jeg ikke behøvde å tenke på handlingsforløpet, grep innholdet i teksten meg så sterkt at jeg ikke klarte å legge den bort før jeg var ferdig. Rystende og gripende lesning, enda verre enn første gang jeg leste den. Det er vel unødvendig å si at jeg anbefaler deg å lese boken igjen.

Vil prøve å få lest En halv gul sol og Vanære.

Eg kjem til å ta fram En halv gul sol så snart vi er ferdige med Mønsteret rakner. Tør ikkje å lese dei samstundes, i tilfelle nokon av personane i dei to bøkene har liknande namn, og eg byrjar å blande saman persongalleria i dei to bøkene.

Og det var jo litt kjekt at En halv gul sol åpnar med eit sitat frå eit dikt av Chinua Achebe;

Today I see it still -
Dry, wire-thin in sun and dust of the dry months -
Headstone on tiny debris of passionate courage.

Heile diktet

Resten av Achebe-trilogien tar for seg historien fram mot uavhengigheten. Han har dessuten skrevet ei bok om hvordan han opplevde og tolket Biafra-krigen. Etter å ha lest En halv gul sol skulle jeg gjerne bli kjent med Achebes betraktninger. Dette "ballær på seg", som vi sier på mine kanter.

Det ballar fort på seg, ja. Men eg set nok mellombels på bremsene for Nigeria etter En halv gul sol. Får heller pense inn på det sporet igjen ved eit seinare høve.

Da må jeg prøve å få lest den en gang til ja. Skal sies at jeg hadde mye annet på pensum samtidig den gangen, slik at inntrykket av boken kanskje ble preget av det også ;)

Jeg har lest "En halv gul sol" og synes den var bra. På Mammut-salget nå kjøpte jeg Americanah som jeg tror er fra samme forfatter :)

Ble ferdig med "Mønsteret rakner" i ettermiddag, og skulle ønske jeg kunne lest videre om hvordan det gikk med klanen. Men det var vel første bok av en triologi, så kanskje jeg får svar på det jeg lurer på i de to andre bøkene :)

Her er et avsnitt fra Store norske leksikon:

Både i Things Fall Apart og i Arrow of God ga Achebe en skildring av
det gamle ibo-samfunnet, der mot, hardt arbeid og materiell rikdom ble
verdsatt høyt. Han viste at det også var et samfunn preget av
splittelse. Hovedpersonene kjemper mot en uavvendelig forandring, som
de ironisk nok bidrar til gjennom sin stahet og personlige stolthet,
nettopp karaktertrekk som samfunnet rundt dem fremelsker. No Longer at
Ease behandler motsetninger mellom gammelt og nytt i en historie om en
ung mann i slutten av 1950-årene, da Nigeria var i ferd med å bli
selvstendig.

Jeg tror ikke de to siste i trilogien er oversatt til norsk.

Kapittel 9: La de merke til kor elegant Achibe leia tanken til lesaren inn på malaria når Ezinma blir sjuk? Kapittelet åpnar med at Okwonko blir stukken av ein mygg. Det var vel neppe kjent for landsbyboarane at det var ein samanheng mellom mygg og malaria, eller iba som dei kalla tilstanden.

Joda, Achube skriver godt, og handling, miljø- og personskildring er flott og har særpreg..
Jeg er i tvil om hva jeg synes om hovedperson og bipersoner, siden deres tanker, beveggrunner og handlinger er så fremmedartede
Achebe er nok en stor menneskekjenner med stor psykologisk og kulturell/historisk innsikt. Og han er en mester til å beskrive menneskelige følelser, som også i denne romanen viser seg å være svært allmennmenneskelige.
Et av kjennetegnene på stor litteratur.
Hva mener dere om Okonkwo? Hvorfor blir han så sint, og hvorfor er han så voldelig? Er det mot eller overmot? Skjuler han sin angst med vold?

Okonkwo var jo livredd for å bli som sin far... og gikk til motsatt ytterlighet, ser det ut til. Kanskje han til og med så på morens sterke sider, som vel knapt er nevnt, for å finne egne svakheter å sky.

Ganske så mesterlig hvordan Achebe skaper karakter ved å ikke fortelle hva som ikke er tilstede...

Tror jeg må bla tilbake og dvele litt ved det kunststykket, jeg tjuvstartet også og er ferdig med boka.

Hei, Kjell! Av det jeg så langt har lest: Okonkwo er ikke den store helt. Hans kvinnesyn må være sårende for mange. Skjeller han ut noen, noe som skjer ofte og uten noen påviselig grunn, er det mest sårende han kan si til en mann er at han er en kvinne. Og likevel har han vitterlig hele tre koner. (Men det kan jo også vær snakk om et statussymbol?) I hvert fall er opptatt av status og har tydelig redsel for ikke ha tegn på manndom nok, samtidig som han har angst for at noen ikke skal kjenne til hvor mye det har kostet å komme seg fram til sin status. Apropos kvinnesyn: "Han visste hvordan han kunne ta knekken på en mann", som oftest ved å kalle en mann for kvinne! det er nesten som å slå "to fluer i en smekk": Vise sin avsky både for mannen og kvinner! . Men, du ligger sannsynligvis mange (lese)-hestehoder foran meg i lesing.
Jeg synes også boken er god, og lærer oss sette oss inn i en tenking og væremåte i en helt annen kultur og i en helt annen tid.
Meget velskrevet, synes jeg. Og, Enig, Kjell: Stor litteratur er det.

Jeg synes Okonkwo er en person som har dette sinnet for å vise respekt og frykt, og han er nok blitt denne personen som et resultat av oppveksten. Han var flau over faren som de andre snakket nedsettende om , og det står også et sted at Okonkwo stammet. For ikke å bli en "svak" respektløs mann , tok han et valg ganske tidlig, han skulle bli en mann som ble respektert. På en måte så kan man sammenligne det med mange av mobberne i dag, de er kanskje i faresonen for å bli et mobbeoffer, pga fysiske handikap eller oppvekstvilkår. Derfor reagere de med sinne, for å på den måten skape frykt, og føler seg da respektert.
Til Okonkwo sitt forsvar så var han jo en mann som fysisk stod på for å få bli anerkjent, og på sitt vis klarte han jo og oppnå det!

Etter mitt syn freistar Achebe å vise kva det kostar å vere kar i dette samfunnet. Utad er Okonkwo beinhard og nærmast samvitslaus, noko som gjev han respekt mellom dei andre mennene. Kjenslene han har for barna sine kan han ikkje vise fram utan å bryte med dette imaget, og dette er nok noko som plagar han. Sett i lys av dette tykte eg det var beint fram rørande at han i kapittel 11/12 la ut på leit etter Ekwefi og Ezinma midt på natta.

Helt enig, og at han blir der hele natten, og den tilliten som Ekwefi gir han,:* Hun følte seg så takknemlig at øynene hennes sto fulle av tårer. Hun visste at hennes datter var trygg".( S 89.)
Synes at dette gjør inntrykk, uansett hvor "brautende og brutal" han gir uttrykk for å være, så beskytter han sine. En stor brølende løve minner han meg om!!

Kapittel 10, egwugwuar ...

... egna seg nok godt til å skreme ungar med.

Ikke bare unger, Jostein! Ikke bare unger!!!!!! (hjelp!)

Jeg må også si at den religionen denne stammen hadde, gjør meg også nysgjerrig, har veldig lyst til å lære mer om den, for å øke forståelsen for deres handlinger bedre. Denne animismen er jo nokså gjenkjennende, det praktiseres jo her også. Det er ikke lenge siden at jeg hørte om noen som klemmer på trær for å få litt av treets styrke, og ja det var her i Norge i 2015! I landsbyen Umuofia hadde de jo blant annet dette "fruktbarhetstreet", der kvinnene som ønsket seg barn satte seg under.
Jeg er også veldig nysgjerrig på hvilke regler som gjaldt når de tegnet seg med kritt, allerede på s 7 blir vi kjent med denne tradisjonen. Unoka fikk besøk av Okoye, han kom for å innkassere gjeld. Unoka serverer han kolanøtt, litt alligatorpepper og en klump hvitt kritt.
"Unoka tok imot den ære det var å knekke kolaen. Imens tok Okoye krittbiten og tegnet noen streker på gulvet, og derefter malte han stortåen sin. Hvorfor gjorde han det, hensikten???

Jeg klarer ikke å slippe taket på dette krittet ! Ser ut som at det var en tradisjon at de måtte tegne streker på gulvet før de delte denne kolaen. S 61 "De skal være hvite som krittet her" sa Obierika og holdt i været et stykke kritt, som hver mann hadde i sin obi og som gjestene hans brukte til å tegne streker på gulvet med før de spiste kolanøtt. Hvorfor måtte de gjøre det? Noen kloke hoder der ute som vet???

Godt du ikke gir deg! Nei, jeg visste ikke - men nå fant jeg et meget utførlig og interessant svar. (Lenken går til et utdrag av boken "Understanding Things Fall Apart: A Student Casebook to Issues, Sources, and Historical Documents") Jeg leste ikke "Things Fall Apart" grundig nok i fjor, nei.... (men jeg hadde stort utbytte av å lese den likevel!)

Har aldriiiii sett på makan!!!! Tusen, tusen, takk til deg, er rett og slett målløs! Ser det går an å bestille denne boka, og det skal jeg gjøre! Du har reddet dagen og natten min, nå kan jeg endelig slippe taket!!:-):-):-)

Så strålende! Og ja - den ser forlokkende ut, den boken der... kanskje jeg MÅ ha den, jeg også? ;) Nei, jeg får heller lese den på nettet - du så at hele boken er tilgjengelig i andre enden av den lenken?

Bestilte nettopp boken fra Akademika:-) Vil bare nok en gang si tusen takk for god hjelp!! Blir rett og slett rørt fordi du brukte av din tid for å finne ut dette for meg!!:-)

Bare hyggelig, Mariann, virkelig - jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde noen egeninteresse av å finne det ut, men det hadde jeg jo. Jeg synes det var kjempefint at du stilte det spørsmålet, som jeg ikke selv hadde hatt vett nok til å grave etter svar på før du kom på banen!

Jeg så ikke det, men nå fant jeg det ut!! Heder og ære til deg:-)

Eg er ingen jordbrukar (har drivhus, dog ...), men eg er jevnleg i Nordaust-Brasil der jams er ganske vanleg. Eg stussa litt på at det under plantinga av jamsen i denne boka blir snakka om frø. I følge mine kjelder blir jamsen planta ved at ein skjer av stengel-enden av rota, og set denne i jorda (etter same prinsippet som settepoteter). Og i kapittel 4 i boka, der det blir gjort greie for korleis ein førebur jams-plantinga, så skriv Achebe at dei skjer opp jamsen for å førebu frøa. Det er derfor rimeleg å tru at metoden er ganske lik den som eg har høyrt om.

Men er det rett å omtale dette som frø? Oversetjaren av boka nyttar også uttykket såjams, dette er kanskje eit betre uttrykk. Er det nokon som har betre greie på planting og som veit av eit betre norsk ord for det dei plantar i jorda?

For øvrig er jams ganske ok, når eg er i Brasil et eg det oftast til kvelds, kokt, som tilbehør til steikt saltakjøt. Men førstevalet er macaxeira, ein Maniok-variant.

I Norge har vi jo såkorn, Jostein, som utvikler seg til høstingsklare korn som bygg, havre, hvete mv. Når det ikke ligger flatt etter hardt regn da, altså legde som det bl.a kalles.

PS: Lærte å kjøre skurtresker før jeg blei konfirmert. En diger Massey Ferguson! Ikke helt lovlig kanskje, men lensmannsbetjentene svingte sjelden av riksveien i de dager. Ja, og mindre skal det visstnok bli, sies det fra de blå-blå...

Jau, men såkorn er trass alt frø i botanisk forstand. Settepoteter og såjams ikkje.

Har googlet litt, og ser at det er vanlig å omtale det som frø! Leste mest om den afrikanske typen av jams. Det blir også nevnt tuber og knoller? Må studere litt til, så etter denne boka her kan vi jo nesten gå opp i eksamen i flere forskjellige fag!!:-)

Når det gjelder potet som plantes/settes har jeg hørt benevnelsen 'sette-potet'.

Hva med 'sette-jams'?

Du har teft, kjell k. Eg gjorde nettopp unna Chimamande Adichie sin En halv gul sol, og på side 470 snakkar dei om settejams.

Jau, det er sikkert gagnbart. Men eg tenkte meir på om det finnest ord som ikkje er spesifikke for jams, som gjeld delar av rotfrukter (eller delar av røter i det heile) som er meint for å såast/plantast.

En av de bedre avsporinger vi har hatt, dette her! - jeg leste boken i fjor, men neimen om jeg hadde åndsnærværelse til å vandre ut på dette jordet underveis! :D Men nå måtte jeg jo ut å sjekke litt, da. Og kjell k er visst på rett spor: Bioforsk.no snakker om setteknoller når det dreier seg om jordskokk - skulle tro at dét er folk man kan feste en viss lit til? Og at hvis vi først har med knoller å gjøre, så blir det setteknoller av dem okkesom - enten de vokser opp til jordskokk eller yams eller manioc (som vel er det samme som kassava? - jada, sier Bama Og portugiserne bragte kassavaen fra Sør-Amerika til Vest-Afrika - der tilberedes den i ulike varianter, som du blant annet får som tilbehør til "street food".... (det med portugiserne lærte jeg her, nå, men kassava i form av foufou og attiéké kjente jeg fra før).

Men ytterligere terminologisk innsikt finnes i høyremenyen på Bioforsk-siden: der snakkes det om Salg av frøknoller (setteknoller), så da er vel dét to synonymer, da. Nå er vi snart klare til å gå ut i verden og bløffe oss til street cred på Landbrukshøgskolen, dere? ;P

http://en.wikipedia.org/wiki/Cowry ! Er dessverre ikke så flink med dataen, så klarte ikke å direkte henvise til linken! Hvis jeg ikke hadde lest boka så hadde jeg aldri fått med meg denne interessante kunnskapen om denne form for valuta! Jeg har hørt om det før men aldri følt at det er noe jeg har hatt behov av å lære noe mer om, men takket være boka har jeg nå kunnet tilegne meg ekstra kunnskap!
Det som er så gøy er at jeg kjøpte slike skjell i vest afrika i 1983. Tenkte da bare at det var en form for souvenir, at det var skjell som var vanlig i havet der, men nå har jeg altså oppdaget at jeg har byttet valuta:-) Fantastisk!! Hvis jeg bare kunnet funnet dem igjen!

Interessant om desse skjella som betalingsmiddel. Dersom ein tenker litt over det, så er det jo ikkje så mykje meir underleg enn å nytte gull og sølv som betalingsmiddel.

Eit sidespor: for å lage klikkbare lenker er det berre å setje hakeparenteser, < og >, klin inntil internett-adressa du vil dele. Slik: http://en.wikipedia.org/wiki/Cowry

Og for informasjon om korleis ein kan lage klikkbare lenker som ein del av sjølve teksta så er det eit lynkurs her.

Praktfull opplæring, sårt tiltrengt for meg! Oraklet fra Møre slår til igjen! Tusen, tusen takk, Jostein!

Tusen takk, dette er både jeg og ikke minst ungene takknemlige for, de er ganske så lei av alltid å måtte hjelpe meg!! Og det er jo litt for gale at min far på 80 er mye mer datakyndig enn jeg!!

Du kjære Rolf!! Det var på ingen måte vondt ment, heller veldig ironisk! Vil heller si at jeg er stolt av min far, min mor døde for 7 år siden, og da var vi redd for at han skulle "grave" seg ned, men han har virkelig stått på , har gått på datakurs hver uke, og er t.o.m på facebook. Og alle 17 barnebarna synes at han er kjempeflink. Jeg har også alltid sagt at det er viktig å lære noe nytt så lenge man lever. Jeg tok også den siste skolen min da jeg var 45, og bare helsen blir bedre, så blir det nok noen datakurs på meg skal du se:-)

Tusen takk for fantastiske ord, du er med på å fylle min selvfølelsegryte, den var ganske så tom for øyeblikket!:-)

Hver gang jeg er i ferd med å falle for fristelsen til å tenke at denne boka beskriver et primitivt, voldelig samfunn, er det greit å ha Amnestys rapporter i bakhodet: I vår "siviliserte" verden praktiseres fortsatt dødsstraff i bortimot 60 land (henging, nakkeskudd og andre skudd, elektrisk stol, giftsprøyter ...), og halvparten av alle land i verden praktiserer fysisk og psykisk tortur. Med øverste myndigheters fulle velsignelse. Deriblant noen land vi ellers gjerne sammenlikner oss med.

Noe av det jeg liker svært godt med Mønsteret rakner, er hvordan Achebe fremstiller klanfolkets vaner, skikker og ritualer slik at vi oppfatter dem som naturlige og «riktige». Det er lett å legge vår vestlige og moderne målestokk til grunn for hva som er rett og galt i møtet med en så fremmedartet kultur. Men Achebe formidler sitt stoff på imponerende vis; vi forstår hvorfor klanens folk tenker og handler som de gjør, ut fra deres egen tilværelse og livsanskuelse.

Achebe hverken «glorifiserer fortiden» (Gordimers spørsmål i det innledende essayet) eller fordømmer den. Tvert imot gir han oss et bilde av at det var sånn verden fortonet seg for det folket han skriver om.

Mesterlig, etter min mening.

Du har rett i at framstillinga av handlingane innanfor klanen vert framstilte som heilt rette og naturlige innanfor deira rettsoppfatning. Eg vert likevel forundra og litt lei meg over nokre av rituala deira...utifrå mi rettsoppfatning er eg ikkje i stand til å skjøne kvifor. Dei som styrer med åndene har svært stor makt. Har lese litt om tvillingfødslar der Nigeria skal vere det landet som har flest. Men likevel såg dei på tvillingar som ei ulukke for heile stamma.

Må tilstå at eg har lese heile boka, den gjer verkeleg inntrykk, på godt og vondt. Eg har lært mykje, og skal følgje med på diskusjonen vidare.

PS Sjå på s 3 i dok om tvillingfødslar, der står det om Nigeria, og er relevant for det som vi også kan lese om i "Mønsteret rakner"

Jeg har ikke lest så langt ennå, men jeg reagerer også på noen av ritualene. Og det med tvillingfødsler leste jeg om i dag, i forbindelse med at gutten Nwoye trekker paralleller til følelsen av at noe gikk i stykker i han da Ikemefuna ble drept. På samme måte hadde han følt at noe gikk i stykker i han da han hørte barnegråt i skogen en dag, og skjønte at dette var tvillinger som han hadde hørt moren fortelle at ble satt ut i leirkrukker (s. 69). Det sier mye om hvor sterk troen på Oraklene og tradisjonene er, og på hvor viktig det er å eliminere trusler for å sikre opprettholdelse av stammen. Dette er jo helt tydelig sårt og vanskelig for alle og noe det fortelles og snakkes om.
Selv om en del av handlingene Oraklene krever at må utføres er veldig brutale, kan en også se fornuften i noe av det. Det at Ikemefuna og den unge jomfruen blir gitt dem for å bøte for at en manns hustru ble drept, er for eksempel bedre enn en lang og brutal krigføring med mange tapte liv (nå er det jo tragisk det som skjer med Ikemefuna, og jeg lurer litt på hva begrunnelsen for det er, kanskje det kommer frem etter hvert?).
Gleder meg til å komme videre i boka, helt enig i at den gir sterke inntrykk.

Jeg er helt enig med deg Lillevi, synes også at forfatteren virkelig har lykkes med å formidle et budskap om forståelse. Temaet er jo ikke om vi godkjenner den brutale og primitive levemåten som blir fortalt, men derimot en slags dyp forståelse og en slags sympati for den fremmede kulturen. Vi må tenke på at dette er et folk som i generasjoner har beholdt de samme "lovene" og normene. De prøver å leve opp til noe som de tror på, for de har blitt fortalt hva som er konsekvensene hvis de ikke følger de lovene. Det er kanskje litt feil å si at jeg beundrer den sterke troen i en forferdelig vanskelig og totalt forskjellig kultur, der alt dreier seg om overlevelse, men jeg beundrer det å ha respekt for "lovene", og for å virkelig forsøke å leve opp til den sterke troen. Jeg beundrer ihvertfall den fantastiske skrivemåten, alle de utrolig fine visdomsordene, og de viser oss også mange av de respektfulle levereglene de hadde.Jeg sitter tilbake med en slags "ærefrykt" for det forfatteren har fortalt oss, og for at jeg nå har vært så heldig å fått utvidet min forståelse for andres kultur!

vi forstår hvorfor klanens folk tenker og handler som de gjør

Jeg er litt uenig med deg at handlingene er så klare. Da tenker jeg på det som skjedde med Ikemefuna i kapittel 7, og Ezinma i kapittel 11. Jeg har brukt litt tid og tanker i dag på hva som ligger bak disse handlingene annet enn at de var Oraklets befalinger.

Et forsøk på å utdype mine synspunkter:

Ja, mange enkelthandlinger fremstår som uforståelig og brutale. Jeg mener disse handlingene må ses i lys av det nødvendige i å holde klanen samlet for å sikre dens overlevelse. Dermed er det nødvendig med en viss sosial kontroll over dens medlemmer. Oraklet oppfatter jeg som en ubestridt autoritet som skal sikre en slik kontroll. Å rokke ved oraklets makt, vil rokke ved den sosiale strukturen og sette hele klanen i fare.

Når det gjelder stakkars Ikemefuna, er han et offer (i bokstavelig forstand) for en alvorlig synd hans landsby har begått mot «vår», Umuofia (kapittel 2). Igjen en form for justis og kontroll i et samfunn som ikke har andre rettsinstitusjoner.

Det denne typen sosiale mekanismer Achebe avdekker for oss, og som gjør det mulig å forstå disse, sett med våre øyne, uforståelige handlingene.

Jeg stiller meg bak det du skriver, men det forklarer allikevel ikke hvorfor klanen etter tre år avgjør skjebnen til Ikemefuna. Heller ikke hva som skjer med Ezinma. Handlingene har etter min mening universelle motiver som kan være straff, hevn, frykt, beskyttelse, kjærlighet osv.

"Det som skjer med Ezinma" - kan det være at oraklets prestinne omgir seg med denne typen mystikk for å ivareta sin overhøyhet og makt?

Dette kapitlet (11) har jeg også lurt mye på. Hva skjedde egentlig meg jenta denne natten?

Tror nok at du er inne på noe igjen! Oraklet eller Chielo som hun het, var jo veldig glad i Ezinma, blant annet kalte hun henne "min datter". Da hun dagen etter kom tilbake med Ezinma la hun henne omsorgsfullt på sengen( s 91). Chielo var jo en "vanlig" kvinne, så for å virke troverdig i rollen som prestinne måtte hun nok som du skriver være litt mystisk.
Det er utrolig interessant når diskusjonen av en bok starter, vi er alle forskjellige, og har derfor forskjellige tolkninger, så for en lærerik opplevelse å være med i en lesesirkel! For under et år siden var dette helt nytt for meg!:-)

Det er tydelig at hun ikke har onde hensikter, da hun kaller henne sin datter. Prestinnen begynner å bli gammel, kan det være at Ezinma har blitt valgt ut til å ta over etter henne?

Handlingene er ikke klare, men forståelsen for handlingene er belyst. Det var frykten for konsekvensene og den sterke overlevelsestrangen som her tydelig ble vist. Ihvertfall synes jeg det.

Lillevi skriver også: "ut fra deres egen tilværelse og livsanskuelse".
Sånn sett er det jo på en måte forståelig at de handler som de gjør, men likevel har jeg en følelse av kulturkollisjon med tidsperspektiv.
Dersom vi skal legge våre (tiders) verdier til grunn er nok Okonkwo en anti-helt mer enn en helt.
Men her bør vi ikke sammenligne med vår kultur, og legge (for)dommene til side. Så langt det lar seg gjøre.
Det kan være en hard (pr)øvelse å utvide sin horisont.

Handlingene som er nevnt har vel underliggende motiver uavhengig av når og hvor vi befinner oss.

Hvis vi nå hadde kunnet gått tilbake i tid, og blitt plassert i et veldig konservativt kristent Norge for kanskje bare noen tiår siden, da hadde vi nok også fått følelsen av en skikkelig "kulturkollisjon" :-)

Enig, det er én av grunnene til at jeg tok med tidsperspektivet i mitt innlegg.

Men "noen tiår" virker litt kort, mener jeg.

Ja, det var nok litt satt på spissene, men kanskje i en bygd her på det sørlandske "bibelbeltet"??:-)

Nederst på siden finner du en liste over karakterer, guder og steder fra romanen.

I vertfall jeg har "festet" fanen til linken til mitt skrivebord for å ha den for hånden, under lesingen. Ser ut til å være svært så nyttig. Takk for hjelpen, Gretemor! (nok en gang!).

Interessante artikler om Nigeria på nettet, bl.a. Wikipedia.

Noen sammenligninger:

AREAL:
Nigeria: ca. 923 000 kvkm.
Norge: ca. 385 000 kvkm.

BEFOLKNING:
Nigeria: ca. 152,2 millioner innbyggere
Norge: ca. 5,2 millioner innbyggere

BEFOLKNINGSTETTHET:
Nigeria: 164,78 innb./ kvkm.
Norge: 13,26 innb./kvkm.

Men det mest interessante blir å lære litt mer om Nigerias historie og demografi.
Det skal jeg gjøre i løpet av leseperioden.
Det er nok noen av deltakerne som har bedre peiling enn jeg har.
Bare et lite hint.

Mønsteret rakner blir vel karakterisert som en post-kolonial roman. Ikke sant?

Interessant. Uttrykket "post-kolonial litteratur" kan definerast som litteratur "affected by the imperial process from the moment of colonization to the present day", altså, slik eg oppfattar det, som litteratur skriven etter at eit land vart kolonisert, ikkje etter frigjeringa frå kolonialismen (Nigeria vart sjølvstendig i 1960).

I kapittel 1 byr Unoka, bohem-faren til Okonkwo, fram ei kola-nøtt til gjesten sin. Kva er ei kola-nøtt, tenkte eg, og sjekka på wikipedia. Jaudå, det er ein av ingrediensane i den opphavelege Coca-Colaen. Ein skjebnens ironi at det kanskje fremste symbolet på vestleg kulturimperialisme opphaveleg kjem frå afrikanske stammesamfunn.

Akkurat det med Coca-colaen husker jeg faktisk jeg fikk høre om da jeg gikk på skolen. Jeg gikk på en litt (vel) konservativ kristen privatskole, og i følge en del av lærerne der var Coca-cola en syndens drikk, og begrunnelsen var blant annet dette med at den hadde inneholdt denne ingrediensen du nevner (og at den nå inneholder koffein..). Jeg synes det hørtes så snedig ut den gangen, men jammen hadde de ikke rett ;)
Og jeg må berømme dere for alt dere finner ut og linker til, jeg leser boka over flere dager, og når jeg lurer på noe, så finner jeg jammen svaret på alt i denne diskusjonstråden! :) Fantastisk :)

Jeg leser at én kolanøtt tilsvarer ca 35 kopper kaffe. Heftig med andre ord. Disse nøttene ble inntatt for å stive seg opp, men også for å stille sulten. Alligator pepperet som ble tygget sammen med nøttene, er i familie med ingefærnøtten, og har fått navnet sitt fordi skallet minner om hornskjoldet på alligatoren. Hensikten er å maskere den bitre smaken på kolanøttene.

Fant også en artikkel som forteller at Coca-Colaen i begynnelsen inneholdt ekstrakter fra kolanøtten, koka(in)blader i tillegg til alkohol. Litt av en blanding når ingrediensene også forsterker hverandre.

Jeg ante ikke at det var SÅ mye kraft i en kolanøtt - men i alle fall for noen tiår siden var det ikke uvanlig å se folk tygge kolanøtter i Vest-Afrika. Denne artikkelen fra Afrostylemag.com inneholder både bilde, historikk og informasjon om bruk av kolanøtten i dag - visstnok fremdeles meget utbredt i det sørlige Nigeria (Igboland), men tilsynelatende på retur blant de yngre generasjoner.

Fint innlegg igjen, gretemor. Det artikkelen ""din" forteller, har også jeg lest et sted for år siden. Mener å ha lest at da man måtte bort ekstrakter fra koka(in)blader, (=Kokain spaltes til morfin straks den kommer i blodomløpet), samt alkoholen, fikk man etter en del fram og tilbake likevel lov til å beholde navnet som var godt innarbeidet. Hvor mye kolaekstrakt man fikk beholde vet jeg ikke, drikken inneholder litt koffein i dag (tror jeg), men måtte også reduseres kraftig den gang , dersom produktet skulle kunne selges uten aldersgrense. Artikkelen jeg mener å huske leste jeg for mer enn fem år siden, og mye kan ha blitt endret siden den gang. Men, kolanøttene i boken virker jo som rene "gudedrikken". Ingefær er jo tidlig i folkemedisinen kjent for å ta knekken på kvalme. Hvem vet om ikke også denne viten stammer fra gammel "(over)tro"?

Godt uttrykk "bohem-faren". Har litt sans for ham. Mon tro om denne musikalske "latsabben" kunne funnet seg til rette i kavaler-fløyen på Ekeby? Her blir det store kontraster mellom våre felleslesinger, det er sikkert!

Eg kom til å tenke på den musikalske fløytespelaren Unoka igjen, og måtte søke litt på youtube. Kan det vere omlag slik det høyrdest ut når han musiserte saman med kompisane sine?

Takk for den , Jostein. For det første: Flott musikk til kaffen en søndag morgen. Kommer nok tilbake til den. Det er fint å se at det ikke bare er jeg som fant interesse for denne litt bortgjemte og lett oversette karakteren i boken. Ja, faktisk omtrent slik kan det ha vært, og det er da ikke så ueffent?

Kontraster ja:
I 1984 hadde de "Hatuken".
I Mønsteret rakner har de "Fredsuken".

Ja, dersom vi ( jeg?) leter etter kontraster mellom bøkene vi har lest sammen i det siste, kan en
neppe få større kontrast!
Alt du biter merke i, Kjell! Prisverdig!

La meg ellers legge til: Etter ca 3 kapitler (ikke mye, men må se å avslutte lesingen en annen bok) av " Mønsteret rakner" føler jeg en slags velvære som leser særlig i forhold til 1884 som står for meg som et mareritt i forhold. (Men det var vel kanskje det Orwell ville oppnå. ?) Jeg kan allerede si at selv om det jeg i dag la inn som sitat fra boken om å drikke palmevin av menneskehoder ikke akkurat virker særlig sympatisk ved hovedpersonens karaktertrekk, må jeg se for meg en helt annen tid, en helt annen kultur, tradisjon m.m enn det jeg "vanligvis" leser. Jeg tror jeg har godt å se verden gjennom andre tiders og fremmede kulturers øyne. Men mye av boken gjenstår (heldigvis), så får man se.

Eg vart bittelitt skuffa over Nadine Gordimer sitt forord i Verdensbibliotek-utgåva av boka. Ho seier jo egentlig ganske lite, bortsett frå å gjengi hovudtrekka i handlinga, og det attpåtil på ein måte som nærmar seg "spoiler" (eg burde vel lese boka først før eg skuldar henne for dette). Eg hadde håpt at ho ville bruke meir plass på å gjere greie for Achebe sin forfattarskap, kva betydning denne boka eventuelt har hatt for afrikansk litteratur, samt å setje dei samfunnsendringane som eg forstår blir skildra i boka inn i ein større samanheng.

Stoler på ditt inntrykk av forordet, og må da si at jeg er glad for at jeg ikke fikk lest det!

Et ganske vanlig "problem" - og en opplevelse du deler med flere.

Ja, enig! Det vil si det ante meg hvor dette bar hen, så jeg" avbrøt "hennes lesing av boken for oss, etter ca to sider og gikk inn i boken der jeg var på nettet. Sånn sett hadde det vært bedre med den utgaven du ga meg der- fra nb.no . Oversetteren er den samme som i den jeg fikk i dag, altså er Verdensbibliotekets utgave som du referer til. Jeg kjenner merkelelig nok ikke til dette biblioteket, (antakelig fordi de fleste titlene inni oppslaget finnes i andre bibliotek fra bokklubbene som Århundrets bibliotek og en tidligere en klassisk serie. ) Men, da er det bedre med de etterord mange av bøkene til Den norske bokklubben har. Faktisk: Dersom Verdensbiblioteket oppttrer på denne måten i andre av sine verk, vil jeg advare mot å lese forordet. Det kan en eventuelt gjøre ved lese det etter en har lest boken og gjort seg opp egen mening. De ca. to sidene jeg leste virket som et sammendrag av handlingen og det bekreftes av deg her , Jostein. (!).

Jeg er enig med deg, Jostein. Forordet er altfor mye et handlingsreferat og kunne med fordel ha vært et etterord. Et par steder trekker Nadine Gordimer opp tankevekkende og interessante synspunkter. Som når hun sier at: «Achebe har den store historiefortellerens kunnskap om at nåtiden kan bli fullstendig meningsfull bare hvis fortiden som har formet disse menneskene, vises som om den fremdeles er inne i dem og styrer deres liv». Eller når hun mot slutten spør om Achebe glorifiserer fortiden. Av et essay forventer jeg nettopp en problematisering av essayets tema.

Ja, mitt svar til Jostein kunne like godt vært til deg, Lillevi. Da er vi tre som er noenlunde enige i noe så langt. Godt.

Helt enig, ikke bare nærmer seg spoiler, men hun røper deler av handlingen. Jeg leste heldigvis ikke dette forordet før etter at jeg hadde lest boken.

Fornuftig av deg. Men heller ikke som etterord har vel et rent sammendrag lite for seg?

Hei, Kjell! (og til alle deres andre behjelpelige sjeler i Lesesirkelen).

Herved gjøres kjent:

DET ER FULLBRAGT !!!!

Etter sendrektighet fra min side samt tilbakemelding fra et antikvariat i går kveld, som først hadde garantert at "Mønsteret rakner" snart var på vei til meg, for så å snu et par timer senere med en e.post : " Vi beklager. Boken var solgt likevel ", og en slags nedtur for meg. Og da trodde jeg løpet var kjørt for papirutgaven sin del.
Men.....
Alle antikvariater er ikke med på denne ordningen Antikvariat.net , noe jeg har trodd. For da jeg ble med min kone for å handle noe hun visste var å finne i et kommune-senter ca en halvtimes kjøretur fra egen kommune, ble jeg med. Og skiltet Bokstova sto i kort avstand fra der hun parkerte for sitt gjøremål. Jeg kunne jo alltid spørre? Med den største selvfølgelighet fant innehaveren boken til meg på sekunder. Et pent eksemplar (ser flunkende nytt ut). Pris Kr. 100.-
Utrolig men sant. Han hadde meldt seg ut av Antikvariat. net, eller latt være å melde seg på/inn. Har ingen betydning nå, men ga meg en lærepenge. Fikk kaffe og kake og en hyggelig "drøs" på kjøpet. (Eksemplaret jeg fikk uten å få det søndag kostet kr. 175.- pluss porto (og ventetid)).
Så dette ble, da "stor ståhei for ingenting", men kjekt var det lell med så mange godord fra gode hjelpere. Og sånt kan jo ikke gjøres om i penger. Heldigvis! Men, en stor TAKK skal mange ha
fra meg! I grunnen derfor dette. (Også det lokale bibliotek som i morges engasjerte seg sterkt i saken og som jeg har takket pr. telefon. Jeg lovet dem god reklame , derfor denne parentes).
Så til saken..........Skal vi?
Omsider (sukk!).

To linker:

Chinua Achebe

Things Fall Apart.

Mønsteret rakner ser ut til å være første del av en trilogi.

Takk! Eg kjenner litt til boka frå før,men eg har aldri lese ho. Sist eg las "The Second Coming", tenkte eg at det er jo her Achebe har tittelen *Things Fall Apaart" frå, men nå, som eg er i gang med romanen, måtte lenkja di til for å minne meg på det. Eg synest at fyrste delen veldig fint skildrar den kulturen som etter kvart skal komme til å rakne. Fyrste ordet er "Okonkwo"; både fyrste, andre og tredje kapitlet begynner med namnet på hovudpersonen. Ingen helt, men kanskje inkarnasjonen av dei verdiane som går tapt når landet hans blir kolonisert.

Disse blir nyttige, Kjell. Takker.

Har lese nokre kap i boka, og sluttar meg til dei som seier at boka er lettlesen og velskriven. Miljøet er svært ulikt det eg les om til vanleg, likevel får eg assosiasjonar til noko eg har lese før, utan at eg kan sei kva....
Det som likevel slår meg er det brutale i skildringar av personar og samfunnet dei lever i:

Sist Umuofia var i krig, var han førstemann til å komme hjem med et menneskehode.

Og syntest det var vondt å lese om late og tiltakslause Unoka då han vart sjuk....han fekk ikkje døy heime, han var ikkje eingong verdig til å vert gravlagt, han ville forpeste jorda.
Okonkwo hovudperson hadde ingen far å vere stolt av, og kvinnene sin status var - ikkje uventa - svært underdanig.
Skal bli spennande å lese vidare!

Kjell, god søndag! Kontrabeskjed: Jeg er med! (I am with!) Takket være vårt hjelpsomme geni, Jostein (Møre og Romsdals store sønn), leser jeg nå boken fra skjerm, allerede. Når jeg vil og orker! Men- som sagt- i gang er jeg (to sider). Dessuten fikk jeg napp hos Adamstuen og har sikret meg det eneste eksemplar jeg fant på Antikvariat.net. Et pent et fastsær man der til kr. 175.- pluss frakt. Hvor fort jeg får den, vet jeg jo ikke, før kontakt mandag. (Skulle man ikke innføre søndagsåpent ?).
Til alle med-lesere av "Mønsteret rakner" , nyt en praktfull søndag!

Om du ikkje er avhengig av å eige den boka du les, så kan du gjere som meg. Mitt lokale bibliotek skaffa meg på kort tid ei flott utgåve som eg no kan fordjupe meg i.
Lukke til, kjekt om du blir med på felleslesinga!

Hei! Takk så mye. Nei, det viktigste for meg må jo være å lese boken. Trodde bare at siden det er en stund siden den kom ut , ville dette være forgjeves. Så du fikk meg i alle fall til å ringe mitt lokale bibliotek. De hadde den ikke, men ville prøve andre bibliotek som så ville sende den til "mitt". Så alt må jo prøves, du lærte meg det. En hyggelig dame i "andre enden" ringte nettopp opp og spurte om jeg eventuelt kunne ha en engelsk utgave, og det ville jo være ok. Liker best å lese på norsk, men dersom det er tilfelle at man finner den på engelsk, så pleier jeg beherske det, og så har jeg jo Josteins link fra nb.no "festet" til mitt skrivebord på PC og kan støtte meg til denne oversettelsen. For jeg ser jo allerede en del afrikanske "ting" som kn være oversatt forskjellig. Fremfor alt, jeg setter enorm pris på slike tips fra andre bokelskere! Tusen takk, Hilda!

Så hyggelig.
Håper du får papirutgaven snart. Bedre enn å lese på skjerm, eller?
Noen antikvariater er svært raske.
Bestilte en årgang (1979) av "Edda" fra Ruuds antikvariat. for noen uker siden. Neste dag lå pakken i postkassen. Bare jobben med innpakkingen må ha tatt lang tid. Men de har vel teken på det. Litt synd at det er så pass mye å betale i porto.
Nice to have you with, og fortsatt god søndag.

Hehe, det var nettopp fra Ruuds antikvariat jeg fikk mitt eksemplar fra, jeg også la merke til nennsom pakking og rask betjening. Har tenkt mange ganger at jeg skal kjøre dit og kikke fysisk en fridag, for jeg har bare kjørt forbi i stengt tilstand.

Ruud ligger i Mysen indre Østfold, altså et godt stykke unna Oslo. Men jeg passerer stadig på bilturen frem og tilbake til Hedmark, det er nemlig langt billigere å kjøre "bygderuta" enn motorveiene. Kr 0,- i bompenger enn så lenge... men om jeg får susa meg dit noengang i åpningstida (jeg har såvidt rukket polet i Mysen én gang) skal jeg huske å hilse ;-)

Bor mellom Fredrikstad og Sarpsborg, så til Ruuds antikvariat er det ca tre kvarter å kjøre.
Men er du i traktene noengang, dra til bruktbokhandelen i Gamlebyen, den er veldig bra. Det kan flere her skrive under på... Innehaveren har bare kvalitetsbøker og er dessverre ikke knyttet til antikvariat-nettet. Eller skal man si heldigvis. Inn hovedporten og til venstre, så er det vel andre gate til høyre, eller var det tredje? Det er bare å kikke oppover, og når du ser bokkasser på gata under 30 meter fra krysset får du ikke tatt feil lengre... hehe. Trangt lite lokale med bøker fra gulv til tak, gamle skatter og samleobjekter i blanding med nyere, innbundne bøker. Det verste er at sjøl med 15-18000 bøker vet han likevel hva han har! Han har åpent på søndager også, da er det gratis parkering (dersom du skulle være der med bil) om du kjører inn porten, til venstre og helt ned til en grusplass ved kanonene, eller et sted underveis langs gata.

Forøvrig går alle og myser i Mysen, det er derfor de har satt opp en diger hestesko like ved travbanen (Momarken) slik at folk er advart mot å bli løpt ned av hester. Vet ikke med mysosten, men jeg har da vært på meieriet der med varer. Men, tanta til Mysil Bergsprekken var vel derfra :-P

Akkurat nok en gang! Det var vel Mysil Bergsprekken jeg hadde i tankene. Ellers tror jeg, tross din orientering til Ruuds, at jeg bruker ham som før og får eventuelle bøker i postkassen!

Skulle det vere nokon lesarar som ikkje har fått boka enno, eller som bestemmer seg i siste liten for å henge seg på, så kan det vere greit å nemne at boka er å finne på Nasjonalbiblioteket sine sider.

(Det er forøvrig eit skanna eksemplar frå Velfjord Folkeboksamling, eg måtte slå opp på wikipedia for å finne ut kvar dette er)

Jostein! Dette er jo genialt! "Bordet fanger!" (Du nevner ikke honorar for utviste tjenester (?)). Men en stjerne bli for fattig! Men............

Honorar? Samle dykk ikkje skattar på jorda, etc ..., eg satsar heller på ein ørliten korreksjon av saldoen i det hinsidige. Men når eg tenker meg om er det jo eit honorar i seg sjølv dersom du blir med i diskusjonstråden om boka (trass i nedslåande melding frå antikvariatet).

Jostein! Jeg har sagt det før: Du er en skarp iakttaker og en god leser. Det siste også i overført betydning! Jeg skal ikke blande meg inn i ditt forhold til regnskapet ditt i det hinsidige, ikke i andre
av dine forhold heller(!!), men det må jeg få si: Det du sier (jeg må sitere deg):" Men når eg tenker meg om er det jo eit honorar i seg sjølv dersom du blir med i diskusjonstråden om boka." Noe finere er aldri sagt meg på disse sider, ikke så gjennomført godt formulert i det minste, som det du presterer her. For jeg må jo tro du virkelig mener det! Og da blir det som å høre " Adagio for orgel og strykere i g-dur av Tomasi Albinoni." For jeg må illustrere med musikk når jeg ikke har ord for hva jeg føler! (Måtte din saldo i det hinsidige alltid være"i din favør" ! )

Det første som slår meg ved lesingen av Mønsteret rakner er hvor velskrevet og lettlest denne boken er. Jeg trodde den ville være mer krevende, siden jeg har så få kulturelle knagger å henge stoffet på, samt at navnene knapt er til å uttale. Men fortellingen flyter så lett og medrivende at det knapt er mulig å legge boken fra seg.

Beklager tyvstarten!

To kapitler lest, og jeg oppdager allerede at jeg har svært lite kjennskap til denne kulturen.
Dette blir nok interessant og lærerikt.
Lurer på om det er han som er mest omtalt i de to første kapitlene, som er hovedperson
(eller en av flere).
"At navnene knapt er til å uttale".
Ja. Man blir kanskje vant til dem ved videre lesing. Jeg må tenke meg om av og til for ikke å blande sammen navn på klaner, landsbyer og personer.

Jeg noterte litt underveis, særlig i starten, nettopp for å holde styr på personene, landsbyene og klanene. God lesing :-)

Det er nok han med sin store familie! Navnene var vanskelige, men utrolig nok gikk det veldig greit etterhvert. Blir et system på en måte, og så blir man forklart etterhvert hvorfor de har fått de forskjellige navnene!

Jeg starter lesinga i morgen (søndag).
Visstnok ikke noe å grue seg til. Heller tvert imot.

Jeg anbefaler denne boken, Rolf. Jeg kan selvfølgelig ikke vite om du vil like den, men etter min mening er det en meget god og lesverdig bok. Uten å foregripe begivenhetene - en bok som utvider horisonten.

Ja, jeg har lest omtalen fra såvel forlag som fra "bokdatabasen", og jeg har notert innlegg allerede på tråden. Når du anbefaler den, er jeg ikke i tvil. Dette er en bok jeg får mer og mer lyst til å lese.
Spørsmålet blir av ren praktisk karakter: Om jeg "rekker" å lese den på en forsvarlig måte overfor andre deltakere i "lesesirkelen". Det har jo vist seg ved et par anledninger at jeg har en tendens til å bli liggende noe etter, uten noen påtagelig grunn til det. Jeg leser kanskje en bok ekstra nøye under en felleslesing for å kunne gi de andre deltakerne veloverveide kommentarer og innspill. Burde jo for lengst fått boken i hus! Selv om jeg får den gjennom antikvariat på nettet vil det ta tid før den er i hus. Boken må også rent fysisk hentes på et postkontor. Til og med det er et stykke vei. Men nås skal jeg ikke gjøre det vanskeligere enn det er heller, har allerede et napp på Adamstuen Antikvariat, men uansett vil det gå bort noen dager av en leseperiode på to uker. Flausen er at jeg mente at boken måtte være i mine hyller, selv om jeg ikke hadde lest den! Kunne ha sjekket ut dette mye før! (Unødvendig å si! Enig!) Boken skal jeg garantert lese, særlig med dine ord her som beveggrunn, men blir det sammen med dere eller kommer jeg i etterkant. Noe stort problem er det jo ikke, hverken for verdensfreden, vårsildfisket eller været , som min morfar pleide å si. Tusen takk, Lillevi fordi du alltid er å regne med !
Ha en god lørdagsaften og en enda bedre søndag!

Er helt enig med Lillevi ! Boken er veldig kort og utrolig engasjerende ! Jeg leste den i går, da jeg først begynte, så klarte jeg ikke å stanse! Nå skal jeg bruke de neste dagene til å virkelig fordype meg i innholdet!
Så du må være med, du har så mange gode og lærerike kommentarer,og de vil bli savnet !

Er kjent for å være ærlig i mine uttalelser, selv om de kanskje ikke alltid blir godt mottatt;-(
Men Rolf, tror nok at det er flere som støtter min uttalelse her angående deg:-)

Takk, og tusen takk til deg for nok en flott, dyktig arrangering, fantastisk at du påtar deg ansvaret!
Jeg er godt i gang med lesingen, en veldig annerledes bok enn det jeg er vant til å lese, hadde nok aldri lest den hvis det ikke hadde vært for lesesirkelen, ment på en positiv måte, venter til over helgen før jeg utdyper det noe mer!
God lesing til deg også, og selvfølgelig til resten av gjengen:-)