"Hadde vi kastet terninger, ville Rune Christiansen fått en sekser. Ja, en sjuer", skriver Krøger i Dagladet. Brenner og bøkene fristet også lesere til å lete fram denne romanen. Derfor: Jeg hadde så lyst til å elske denne boken! Men det gjør jeg ikke. Jeg har ikke lyst å kaste terninger, heller, for jeg kan ikke påstå den er dårlig, bare så fjern og full av LEDE. Den kvinnelige hovedpersonen er litt som Hustvedts protagonist i Sommeren uten menn: Som en kvinne av en annen art enn kvinne, uten gjenkjenningsverdi i alle fall for undertegnede. Jeg klarer heller ikke å fri meg fra at den er skrevet for eliten, med namedropping som ikke har annen funksjon enn å holde leseren på avstand hvis han/hun ikke har den rette bakgrunnen: "Visste Agnes at Roland Barthes døde etter å ha blitt påkjørt av en bil? Stemte det at Daphne du Maurier hadde et forhold til skuespilleren Gertrude Lawrence? Var Robson Walser virkelig så forrykt at han hørte stemmer" (s. 108). Jeg har lest og liker Roland Barthes, men finner ikke denne jeg-vet-om-alle-disse-menneskene interessant. Som du skjønner; denne boken irriterte meg.
Jeg har forstått at mange har lovprist denne romanen, men selv forstår jeg ikke hvorfor. Den fikk meg bare til å føle meg uintelligent, og nå som jeg skriver dette, kjenner jeg meg slem.
Sist sett
