"Mannen som hadde giftet seg med mine drømmers kvinne, ser ut til å ha vært gift med en annen kvinne- for ikke å snakke om at han nå var, vel, død. For å si det på en annen måte: Natalie var ikke i begravelsen til sin mann. Det har krav på en slags respons fra meg, har det ikke?" (s.33)
Den amerikanske spenningsforfatteren Harlan Coben har blitt mer og mer populær i de siste årene. Ikke bare er han godt likt av kritikerne, men hans spenningsromaner, som ofte foregår i og omkring New Jersey der forfatteren selv bor, har også vunnet en stor leserskare over hele verden.
Jeg er en av dem.
I likhet med noen av sine berømte kollegaer, som Stephen King og James Patterson, har Coben skapt seg en nisje i det litterære landskapet. Der King for eksempel kan sies å skrive (dramatiske) grøssere med et særegent hjerte og Patterson (med sin store produktivitet) utgir den ene høyoktan action-boka etter den andre, kan man oppsummere Cobens forfatterskap ved å si at han skriver spenningsbøker med et stort hjerte.
Som leser har jeg stort sett ikke noe å si på hans evne til å holde leseren åndeløst fanget. Men jeg kan ikke si at jeg er like imponert over hvordan han håndterer de romantiske delene, aspektene eller understrømningene som etter hvert er blitt en obligatorisk del av hans bøker. I stedet for å styrke protagonistens motivasjon, få meg som leser til å heie enda sterkere på ham, får disse romantiske bi-historiene (som ofte får hovedkarakterene til å komme med svulstige erklæringer) leseren- i dette tilfellet meg- til å himle med øynene.
Før jeg legger frem et eksempel på denne, i mine øyne fatale feilen, la meg gi deg et kort hint om hva boka handler om: Jake Fisher er en intelligent og ung statsviter med en stor fremtid som professor i statsvitenskap. Hans kjærlighetsliv er dessverre ikke like lovende som hans yrkesliv. Faktisk er det heller ganske dødt. Jake har nemlig akkurat blitt dumpet av sitt livs store kjærlighet; kunstneren Natalie Avery. Grunnen hun oppgir er like sårende som den er enkel: Hun har bestemt seg for å gå tilbake til en ekskjæreste; kirurgen Todd Sanderson.
Som om det ikke er nok, inviterer hun ham til bryllupet. Ingen forventer at han skal dra, men Jake drar. Sitter bakerst i en av de bakerste benkene og betrakter kvinnen i sitt liv gi sitt ja til en annen mann. Etter seremonien, kommer Natalie bort til ham og gjør et par ting klinkende klart for ham; at hun ikke elsker ham mer, og at hun vil at han skal glemme henne og la dem få leve i fred.
Jake går motvillig med på det. Han lover det. Og i seks år, seks lange år hvor det ikke har gått en dag uten at han har tenkt på henne, på den første gangen de traff hverandre på en retreat for spirende skribenter i Vermont, holder han løftet sitt. Så forandrer alt seg.
Det starter med en nekrolog som blir publisert i studentavisen på Colleget der han underviser. Todd Sanderson er død. For første gang på seks år vekkes Jakes rustne livsmotor. Dermed skjer det uunngåelige; han setter seg på første fly til Palmetto Bluff, South Carolina, der Natalie og Todd skal ha slått seg ned, og der begravelsen skal finne sted. Så kommer sjokket; den døde mannen er Todd Sanderson, men enken er slett ikke hans Natalie! Han blir enda mer forvirret når søsteren til Natalie, som var til stede under bryllupet, later som om hun aldri har møtt ham.
Bestevennen Benedict råder ham til å gå videre med livet sitt. Møte en annen, glemme Natalie. Men det makter han ikke. Senere erkjenner han overfor noen at ;"Latteren hennes var selve livet.[...]Vi fant et sjeldent og spesielt sted, et sted med farge og tekstur, og når du er så heldig å finne det, angrer du på hvert øyeblikk i livet da du ikke befant deg på det stedet, for det føles som bortkastet."(s.187) Er det rart at han blir beskyldt for å gå med rosafargede briller?
Gravingen hans vekker opp makter som er villige til å gå over lik for å få det som de vil, og Jake oppdager raskt at han burde ha tatt rådet til bestevennen og latt fortiden ligge i fortiden. Men da er det allerede for sent.
"Seks år" en heseblesende, spenningsfylt, fettfri og strøken spenningsroman. Karakterene, spesielt hovedpersonen, er sympatiske, utviklingen av plottet er troverdig, og slutten er ikke mindre enn fantastisk.
Det eneste som får boka til å skurre er kjærlighetsforholdet som er så sentralt for handlingen. I stedet for å fremstå som et forhold tuftet på voksne menneskers gjensidige tiltrekning og affeksjon for hverandre, sitter jeg igjen med et inntrykk av å ha lest om et tenåringsforhold. Selv språket Jake bruker om Natalie høres som om det er tatt fra en tenåringsroman for jenter.
En gang når han skal beskrive hvordan forholdet mellom han og Natalie var, sier han dette; " Du synes synd på andre fordi de aldri kommer til å oppleve disse ustanselige utbruddene av lidenskap. Natalie fikk meg til å føle meg levende. Hun fikk alt rundt oss til å sprake og overraske." (s.187) Jeg vet ikke om andre, men denne lange passasjen (som forresten er på over tjueni linjer) hakket løs på troverdigheten til hele historien. Ikke fordi jeg har et problem med folk som er forelsket eller store kjærlighetserklæringer, men det er en tid og sted for alt. Og disse pompøse linjene skurret i denne boka.
Det er likevel en liten rift i en ellers solid og velplottet spenningsroman. En jeg, tross de svulstige delene, ikke har noe problem med å anbefale på det varmeste. Dette er Harlan Coben i toppform.
Tittel: Seks år
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 318
Terningkast: 5
