Bokelskere.no

Wolfcat, sånne lesesirkler var faktisk ganske vanlige - og det var vanlig at en bokhandel stod for endel av det praktiske. På bruktmarkedet har jeg sett bøker fra over hundre år gamle lesesirkel-runder - husker spesielt én førsteutgave (men ikke førsteopplag) av en Undset-roman som hadde sirkulert blant lærere på et Oslo-gymnas for sånn cirka hundre år siden. Jeg husker den fordi jeg reflekterte over disse herrene som hadde lest Undset som samtidsforfatter...

På sent åttitall eller tidlig nittitall sa min mor ja til å bli med i en lesesirkel som manglet et medlem, og da fikk jeg et lite innblikk i hvordan den fungerte i praksis:

1. Bokhandelen satte opp en liste over bøker til lesesirkelen. (Jeg er usikker på om lesesirkelens leder var med på bokvalget - de andre medlemmene tror jeg bare fikk listen. Og lederrollen var ikke et verv som gikk på omgang - den sirkelen jeg kjente til het "Fru ---sens lesesirkel", etter den etter hvert noe tilårskomne damen som hadde startet den.
2. Medlemmene fikk boklisten etter tur, og krysset av hvilken bok de ville kjøpe. De nyeste medlemmene fikk listen sist, og hadde færrest valgmuligheter.
3. Så betalte medlemmene hver sin bok, tok boken med hjem, leste den og leverte den videre til nestemann på listen. På slutten av året fikk de sin egen bok tilbake.

Din mormors lesesirkel hadde jammen meg et assortert utvalg titler i 1963! Jeg kjenner til ni av forfatterne fra før, men har bare lest en halv bok av en av dem - ikke fordi den var dårlig, bare fordi "det ble bare sånn". Det var en bok av Solveig Christov, og jeg har enda en stående i hyllen. Hun går for å være en meget god stilist.

• Leon Uris trodde jeg var amerikaner, ikke polakk? Han var det masse bøker av i omløp for noen tiår siden, husker jeg... - ja, Wikipedia bekrefter: amerikansk forfatter. OG det var han som skrev romanen Exodus, sier tante Wikipedia - og den har jeg faktisk lest!

• Paal Brekke var lyriker "til vanlig", og hans datter - forfatteren Toril Brekke - skrev vel en biografi om ham for et par år siden, og fikk meget gode kritikker for den?

• Morris L. West trodde jeg mest drev med røverromaner og kiosklitteratur - men tante Wikipedia sier "tja" til det (ja, jeg måtte bare sjekke ham også!) - og forteller blant annet:

A major theme of much of West's work was a question: when so many organisations use extreme violence towards evil ends, when and under what circumstances is it morally acceptable for their opponents to respond with violence? He stated on different occasions that his novels all deal with the same aspect of life, that is, the dilemma when sooner or later you have a situation such that nobody can tell you what to do.

West wrote with little revision. His first longhand version was usually not very different from the final printed version.[5] Despite winning many prizes and being awarded honorary doctorates,[6] his commercial success and his skills as a story teller, he never won the acceptance of Australia’s literary clique. In the 1998 Oxford Literary History of Australia it was stated that: "Despite his international popularity, West has been surprisingly neglected by Australian literary critics." The previous edition, edited by Dame Leonie Kramer, did not mention him at all.

Ikke visste jeg at West var australier - jeg har hittil bare lest én australsk roman, og det har jeg syntes er for dårlig - kanskje neste bør bli West, for hans bøker finner man da i blant på bruktmarkedet?

Oops - dette ble langt! Men tante W får ta noe av skylden. ;P

Jeg har inntrykk av at lesesirkler har vært ganske så vanlige. Mormor deltok i flere år, men jeg er ikke sikker på hvilke bøker hun kan ha kjøpt til dem. Det hendte iblant at hun byttet bøker med andre lesende venner og kollegaer. Det spesielle med denne boka er at den sannsynligvis fikk henne til å dra til Jugoslavia noen år senere (men hun kjente mange utlendinger ettersom hun underviste på den internasjonale sommerskolen flere år også, ikke det at jeg har hørt om folk hun kjente der. Morsan har stadig fortalt anekdoter fra den tiden, da folk fra allslags nasjonaliteter ramlet innom på middag stadig vekk, og det var mange interessante mennesker. Bl.a. underviste mormor barna til den tunisiske ambassadøren til Norge og ble senere invitert i bryllup i Tunisia). Dessuten forteller én eneste bok en hel historie, før man har begynt på forfatterens innhold... Jeg tenkte at å fortelle denne historien kunne bli springbrett til en interessant diskusjon her som dessuten er helt ny - og skaffe meg ny informasjon og inspirasjon - spesielt i lys av at bokelskernes egen lesesirkel må sies å være en suksess.

Googlingen min var rask og overfladisk, jeg kan ha sett feil her og der, hovedhensikten var å finne ut om bøkene fantes på markedet. Lese hos tante Wiki har jeg ikke hatt så mye tid til ennå, men det er i hovedsak personlige synspunkter jeg er ute etter, siden det folk har å si kan trigge min egen interesse for en bok. Som sagt, det finnes så utrolig store mengder å lete gjennom når man har veldig lyst til å finne noen spesielle perler av litteratur...

West har ikke slått meg som et opplagt valg ennå, så du har et poeng - hvor mange australiere har vi lest?? Forsvinnende få, dessverre.

Så var bokhandleren sikret litt innkomme dette året også. :)

I forhold til en gjennomsnittlig månedslønn var bøker ganske dyrt på 60-tallet. Jeg har hørt noe sånt som 10 ganger så dyrt som nå, ut fra andre levekostnader da og nå! Ikke helt sikker på om dette er helt riktig, men én ting som i hvert fall er tilfellet, er at forlagsfranchisene ikke hadde samme struktur og det var på sin nærmeste bokhandel folk kjøpte bøker. Stort sett. Bokklubbene kom først på 70 - tallet og Internett var ennå sci-fi. Jeg tror 50 øre for ei bok dekket ikke stort av det den egentlig kostet. Så enten ble de sponset, eller prisen kom i tillegg.

Jeg tenker at å lese var ikke et ork for dem. Som barn av sin tid var læring et ettertraktet privilegium og lesing en velkommen fornøyelse. De opplevde krigen(e)s mangler og var sultne og tørste på også åndelig føde. De hadde ikke vårt bruk og kast-samfunn. Hører mange si at å lese ei bok, det orker de ikke... Dessertgenerasjonen er overmett på det skrevne ord, høres det ut som. Nå kan folk finne på å slenge bøker fordi de ikke gidder å ha dem og brukthandlerne betaler for lite for fx dødsbobøker. Før ble nok ikke ei bok kastet før den var lest hundrevis av ganger, helt i filler.

Bare en liten kommentar:
"...Bokklubbene kom først på 70 - tallet...."
Den norske Bokklubben kom i 1961, og ble en øyeblikkelig suksess. Det var nok andre "bokklubber" på 60-tallet også, men ingen andre med like mye kapital og innflytelse som DnB. Men ordet "bokklubb" ble brukt som navn på diverse forlags rabatt/abonnement-ordninger, mener jeg å huske,

Beklager, der ble det feil... Takk for våkent øye og korreksjon. Såvidt jeg husker fortalt var det noe om en nylansering av bokklubben tidlig syttitall og det var da morsan ble med. Hun var da tenåring og tjente egne penger på å jobbe etter skolen. Hun ble medlem da første lønning kom fra den nye arbeidsgiveren.

Det var nok Bokklubben Nye Bøker (2. slektsledd i DnB-familien) som ble lansert på 70-tallet (1976). Den norske Bokklubben har holdt det gående uavbrutt fra 1961 til i dag.

Her fant jeg et morsomt kuriosium: En liste over ALLE Bokklubbens utgivelser 1961-2002

Aj, flott!
Det var nok ikke 2. generasjons bokklubb hun ble med i, kan det ha vært forlagsoppkjøp eller noe på gang i 1971 som gjorde at bokklubben hadde noe større kampanje på gang? I 1976 var min mor gift og ikke tenåring lenger...

Med all den prat om bokklubber, så blir jeg minnet på at det er veeeldig lenge siden sist jeg var medlem av noen bokklubb!! Noen gode vervekampanjer på gang, så er jeg ledig:-)

Vervekampanjer var iallefall "in" på 70-tallet. Husker at Bokklubben premierte medlemmer som vervet nye - med premier som den gangen ble sett på som ganske verdifulle (diverse skaffetøy mm). I min familie var det flere ivrige ververe --- det var nok ikke uvanlig at både kaller, unger og besteforeldre ble tvangsvervet av de mest ivrige :-)

Angående det å ikke orke lese bøker, var nok det så ymse også på 60-tallet (og tidligere). Forskjellen slik jeg husker det var at det var langt mer akseptert at man aldri leste en bok (og skrøt av det, dersom man var hankjønn).

Andre ting man i 1961-62 kunne bruke 20 kroner til, dersom man valgte å ikke kjøpe en bok (selvsagt helt hypotetisk!):

• 1,6 kg oksestek
• 2,5 kg middagspølser
• 2,4 kg nøkkelost
• 17 grovbrød
• 1,5 kg kaffe
• 20 l bensin
• 0,1 favner granved

...eller avdrag på en VW Standard 1962-modell, totalpris kr 12.925

De fornuftige som investerte i bøker, kunne blant årets bøker i 1962 velge mellom bl.a.disse utgivelsene på norsk (og det var stort sett norsk man valgte den gangen; bøker på andre språk var vanskelige å få tak i):

Kjell Aukrust: Flåklypa
Arild Feldborg: Nye snuserier
Mikkjel Fønhus: Gullgravere på Finnmarksvidda
Vidar Sandbeck: Rundtramper og hardingfele
Flere: Siste brev fra dødsdømte frihetskjempere
Arnardo: Sirkusliv
Dalai Lama: Mitt liv og mitt folk
Agatha Christie: Invitasjon til mord
Ian Fleming: Gullfinger
Bertolt Brecht: Flyktningssamtaler
Carson McCullers: Bryllupsgjesten
Alistair McLean: Møte i rom sjø
Antoine de Saint-Exupery: Den lille prinsen

(Alle opplysninger med takk til "Hvem Hva Hvor")

Hypotetisk, ja. Det vil jo være sent å ta innover seg nå? Flere av bøkene her, har jeg nok likevel ervervet etterhvert uansett. HVEM-HVA-HVOR har jeg alle utgaver av til nå (2015). Fra første utgaven 1936(het HVEM HVAD-HVOR til og med 1940 utgaven). På grunn av krigen ble der en pause til den kom ut igjen i 1947. Greie oppslagsbøker. Ny utgave har i flere år vært et fast innslag å supplere med hver farsdag. En må bare huske at man i siste utgaven 2015 vil finne ting som har skjedd i året før (2014). Dette , som man vet, fordi den i starten ble utgitt som en almanakk med skjema for hver dag i kommende år, med opplysninger om ting som fant sted året før. (En større og utvidet utgave av 7.sans er kanskje sammenlignbart. Nok et innslag som kunne kommet under en tråd "digresjoner" ? Mye som er kjekt å vite for noen. Og godt er jo det.

I den grad å korrigere for konsumprisindeksen gjev eit greit bilete på kor mykje dyrare eller billigare ting har blitt med tida, så kan det jo vere greit å køyre ei indeksregulering på statistisk sentralbyrå sine sider. Her finn eg at 20 kroner for ei av dei rimelegaste bøkene du kjøpte i 1961 tilsvarer omlag 232 kroner i dag.

Et tilleggsvar fikk jeg lyst til å komme med, uten at jeg aner om dette kan interessere deg (eller andre) i denne sammenheng: Siden vi er i året 1961, får jeg opplyst av Aftenposten(Schibsted)-arkivet i forbindelse med årlig utgave av Hvem Hva Hvor: I dag (altså 1961) kan de fleste bøker bare fåes hos de "regulære" bokhandlere som står tilsluttet Den norske bokhandlerforening. Det er i alt 414 slike boklader i hele landet. 73 av dem ligger i Oslo. Bokhandleryrket er et fag , og det kreves eksamen fra Bokhandlerskolen og 7 års praksis for at man skal etablere egen bokhandel. Bokhandleren assistenter kalles bokhandelmedhjelpere. De er organisert i Norsk bokhandler-medhjelper-forening, og gjennomgår normalt Bokhandlerskolen i Oslo og har 5 års læretid." Men dette visste dere vel? Hvordan er det i dag? (Jostein føler du deg kallet?)

Her må eg melde pass. Men det er jo mange av bokelskarane som jobbar i bransjen og som sikkert kan føye til noko i denne blomstrande tråden av digresjonar.

Akkurat det slo meg også: Jeg tar skylden! Digresjoner ble det så det holdt. Men, moro var der "lell". (Digresjoner ser ut til å bli mitt felt!).

Eg vil på det sterkaste insistere på at når det gjeld digresjonar så må ein ikkje snakke om å ta på seg skuld for dei, men tvert om å ta på seg æra for dei. Dei mest underhaldande diskusjonstrådane her inne er nemleg etter mitt syn dei som stikk av i uventa retningar.

Jostein! Etter en stund i tenkeboksen, må jeg gi deg rett. Men, bare dersom du er med på å dele æren! Og videre det er faktisk mye i det du sier om hva som er mest underholdende. Har bare følt at jeg selv fører dette for langt av sted sånn minst av og til. Når det gjelder uventede retninger med deltakelse av din person, kan jeg ikke unngå å minnes en tid før jul: "Hunden bak mål!" og ditt svar i den anledning, digresjoner illustrert med "avslørende" foto. Hadde jo intet med bokelskere eller bøker å gjøre, men festlig ble det! Og det kan vi trenge som avbrekk sånn av og til. Vi må kunne unne oss det.
Hyggelig innlegg igjen fra deg nå. Oppmuntrende "arrestasjon" av uttalelse fra meg. Godt å ha deg, Jostein. Du ser humor i det meste, vel og merke det som fortjener det. Noe må dog tas på ramme alvor.
Ønsker deg en videre god kveld!

Statistikk er moro, ja. Ut i frå dette oversynet kan det sjå ut for at du blei tildelt "kvartlott", for å låne eit uttrykk frå fiskeriet, ved den første sommarjobben.

Det virker forøvrig som om løna har stige ein god del meir enn konsumprisindeksen, slik at 20 kroner den gangen heilt sikkert fortonte seg mykje dyrare enn det 262 kroner gjer i dag.

Ja, "kvartlott" kjenner jeg til, (Om sommeren fra 12 års alder var jeg med -i den grad man kan si det- i fiske etter brisling, og sild , ja, til og med makrell om sommeren, ikke sikkert det var så lovlig
og noen "registrert" lønn fikk jeg ikke: Men huske det som godt betalt. En lokal fisker med et lite familiebruk .) Men når jeg ser på ditt "oversyn" her, får jeg en følelse av grov underbetaling. men en skal ikke se bort fra at jeg kan huske feil. Tabellene du legger frem er sterkt forenklet, for banktariffer var ikke så enkle. Man hadde forskjeller ikke bare på grunn av kjønn, men også på grunn av "land/by), konsern med kontor i Oslo fikk en egen tabell. Osv. osv. Og så var det dette med revisjonansatte, de skulle jo kontrollere at bankfunksjonærene ikke gjorde den minste feil.
På den tiden et slags politi, og det var lett å bli upopulære. Men husker dog at jeg fikk heller for mye etter misunnelsen å bedømme. Den gang. Det er rart hva man husker, dersom det dreier seg om spesielle hendelser. Kjekt med oversikten din her , Jostein, men kunne det bare vært så enkelt ! Uansett tror neppe jeg kan legge inn noen klage om jeg ikke fikk grei nok betaling.

Men er fullstendig enig med deg i at kr.20. - for en bok den gang virket langt dyrere enn 262 kroner i dag. Kan jo også ha noe med generell velstandsutvikling å gjøre, samt mye annet.
Mest glad er jeg for dine "linker" i dag. Mye får meg til å "mimre" når jeg leser slike "tabeller/oversikter". Igjen, takk!

Fantastisk! Takk for perspektivet!! Jeg har jo bare muntlige overleveringer og en ufullendt hukommelse av ting jeg har lest (statistikk er vanskelig å huske). Det fantes nok en del konservative mennesker i samfunnet dengang og en merker jo litt av de generelle holdninger av å høre folk fortelle. På tross av en upåklagelig bakgrunn (dvs. ingen fengselsfugler, bare hardt arbeidende folk), hadde mormor vanskeligheter med å få jobb som nyutdannet på 60-tallet, ettersom hun var noe så skandaløst som en fraskilt alenemor... så var det noen respektable mennesker som gikk god for henne og det gikk da bra. Alt pga familiens nettverk. Det hadde vært langt enklere om hun var enke.

Imperfektum ble visst omdøpt til preteritum rundt omkring den tiden jeg begynte på barneskolen i 1985. Det het fortsatt pluskvamperfektum da, denne formen heter nå preteritum perfektum visst. Ok, det var dagens norsktime...

Bjørnsons brev i uskåret utgave høres ut som en liten skatt! ;-)

Jeg vet ikke om der var flere konservative mennesker den gang, og det spørs jo hva man legger i denne konkretiseringen av folk. Holdninger til mangt og mye var nok annerledes enn nå, det er sikkert. Jeg takker for dine opplysninger om grammatikkens uttrykk. Det jeg kom inn på er særlig det å skrive i nåtid ( som jeg lærte het presens) om ting som skjedde i fortid (som vi lærte het imperfektum ) som nok er mest brukt i bøkene vi leser. Willy Corsari's bøker, handler jo om noe som har skjedd, en gjennomfører skrivingen i nåtid. Men, akkurat det får du sjekke opp selv, og ikke minst hvordan du liker denne formen , når du leser en bok. Jeg husker akkurat "kjærlighet"
tilgir" mer for hennes gjennomførte fortidbeskrivelse i presens. Selve handlingen aner jeg bare litt av. Den gang hadde jeg ikke lest så mange bøker som nå, og hadde heller ikke så mye å velge i. En annen ting som jeg tror kan spille inn er i hvilken alder man er i når man leser en roman. Om jeg leste den på ny nå (kan godt hende!) er det ikke sikkert jeg får samme opplevelsen om boken er god eller nesten god, eller dårlig osv osv. Men kjekt du er interessert i "gamle dager", som ikke blir fullt så gamle dager for meg, selvfølgelig.
Om Bjørnsons tre binds samling" Brevveksling til svenske" har noen verdi utover det å ha interesse av hva hans skriver, om den er oppskåret eller ikke, det aner jeg ikke noe om. Mange bøker har jeg funnet slik , noen er skåret opp, heller stygt, noen har jeg skåret opp selv fofrdi jeg vil lese dem, men jeg har da hatt en dertil egnet skarp kniv til dette bruk, og gjort det med varsom hånd, med tanke på at andre etter meg kan ha interesse av å lese dem. Det var ikke uvanlig at heftede bøker ble trykket i "ark" og det at leseren ble overlatt til å skjære dem opp , når de ble
"brettet" til vanlig bok-font, hadde helt klart noe med pris å gjøre. (Tror jeg!).
Takk for ditt innlegg.
Hjelper gjerne til dersom det er ting jeg kan svare på fra den tid jeg har gått og sparket opp støv her på planeten!

Jada - klart det var derfor bokhandleren tok på seg slikt. Win-win for alle parter, det der!