"Hun hadde ingen positiv plan å legge frem, heller ikke noen nærmere kritikk av den økonomiske miseren som rammet dem alle med slik sviende urettferdighet. Til gjengjeld satte hun behendig ordet "de" opp som syndebukk, slik at hver enkelt ut fra sine forutsetninger kunne legge hva han ville i det." Stem på Mrs. Harris, s. 42,
Hvis det er én oppfatning som forener mennesker overalt på kloden, uavhengig av hudfarge, sosial rang, religion eller kjønn, så er jeg nokså sikker på at det må være den at politikere er løgnaktige og idiotiske tullinger som ikke kan annet enn å prate og bruke skattebetalernes penger på unyttige ting.
Jeg tør også påstå at det knapt finnes et annet yrke som den jevne mannen tror så lite om, som han eller hun er overbevist om kan gjøres av alle og enhver som kommer rett fra gata, uten noen forhåndskunnskaper eller ekspertise på noe som helst.
Er det virkelig slik?
Vel, hovedkarakterene i Paul Gallicos "Stem på Mrs. Harris" mener det. Særlig hovedpersonen, Mrs. Ada Harris. Hver torsdag ettermiddag møtes vaskekonen Ada, herskapssjåføren John Bayswater og frilanskokken Mrs. Violet Butterfield for å drikke te og se på det populære kvasi-intellektuelle showet "Hva mener De". Etterpå diskuterer de uvitenheten til de snobbete politikerne, og hvordan de selv ville ryddet opp i rotet hvis de hadde sittet i Underhuset.
Ada er den som ofte kommer med de saftigste raljeringene, de mest jordnære løsningene og de mest inspirerende slagordene. Det siste er kort og godt "Leve og la leve". At hennes raljeringer bare er varm luft, at hennes jordnære løsninger er forenkling av komplekse saker og at slagordet hennes er likt et kar som bare speiler tilbake alt det enhver vil se i det, betyr ingenting for Ada. Hun er overbevist om at hun har løsningene som skal til for å sette Storbritannia på et bedre spor enn det det er på.
Oppmuntret av vennenes bifall, legger hun tankene sine frem for arbeidsgiveren, Sir Wilmot Corrison. Den tidligere eiendomsspekulanten, er nå en trådtrekker og "bakgrunnspolitiker" i Sentrumspartiet, et parti som ikke har sett snurten av en politisk vind siden 1922.
Corrison, som enhver mann i hans posisjon på midten av 1960-årene, vil egentlig ikke høre vaskekona legge ut om ut om hvordan hun vil løse landets problemer. At han likevel gjør det, skyldes for det første at han holder sengen på grunn av en virussykdom, og for det andre fordi han brått får en idé som kan hjelpe Sentrumspartiet til en vippeposisjon. Med andre ord; makt.
Når Ada fullfører prekenen sin med slagordet sitt, gjør Corrison noe hun aldri trodde var mulig: han spør henne om hun ønsker å bli kandidat til det forestående valget. Ada er først forfjamset, så beæret og ikke lenge etter- inspirert. Og hvorfor ikke. Hun har jo drømt om å stå i Underhuset og holde en gripende tale som forener alle dets over 600 medlemmer i begeistring over hennes hvermannsenske oppriktighet og klare tale!
Hennes politiske fødsel er likevel ikke uten smerteløs. Den første som får svi, er ikke Ada, men to ærgjerrige medlemmer av Sentrumspartiet i East Battersea, distriktet hun bor i. Den første er Chatsworth Taylor, et ung og Oxford-utdannet politisk føl. Den andre er Charlie Smyce, valglederen i Adas distrikt. Det er Taylors politiske fremtid som aborteres, men det er Smyce som sitter igjen med den største bitterheten.
Og han er mer enn villig til å gjøre hva som skal til for å svi Adas politiske karriere. At det samtidig vil koste Sentrumspartiet makten dets medlemmer og ledelse tørster etter, betyr ikke noe lenger. Men han er ikke den Ada bør bekymre seg mest over. Det er det en annen som er. Dessverre oppdager hun det ikke før det er for sent.
Hvorfor du bør lese den
"Stem på Mrs. Harris" er en øm, morsom, klok og treffende roman om politikk, renkespill og en kvinne som går i ringen uten hansker og minst mulig erfaring. Hennes eneste skjold er hennes ærlighet og troen hennes på at gode intensjoner er nok til å riste den rådende politiske elitens grunnvoller.
En suveren komedie.
Anbefales sterkt!
