Bokelskere.no

Tre unge gutter verver seg til tjeneste i Afghanistan og blir drept. Dette er bakteppet for trilogien.

Og her er den siste setningen i Flatlands trilogi:

"selvfølgelig var det verdt det. "

Setningen refererer tilbake til en artikkel i Aftenposten som stiller spørsmålet om krigen er/var verdt det. Underforstått, er krigen verdt tusenvis av unge menneskeliv, for ikke å glemme alle de sivile.

Verdt det for hvem/hva? Slik at USA og andre vestlige land skal få lett og billig tilgang på naturressurser i Afghanistan? Det er den brutale sannheten som det ikke skrives om.

Innholdet i mobil- eller laptop-batteriet ditt stammer sannsynligvis fra en gruve i Afghanistan. I tillegg til alt som har med gass og olje å gjøre.

Er det bare jeg som reagerer eller er det noe jeg fullstendig har misforstått?

Jeg gir Flatland kredit for språket, men den siste setningen ødelegger resten.

Jeg skjønner din reaksjon. Er nettopp ferdig med boka, og siste setning var overraskende og ble hengende i lufta for min del. Men kan det være at Ragnhild svarer på noe annet enn vi tror? Svarer hun på om hennes egne ofre og innsats var verdt det? Hun har hjulpet mange til å komme videre i livet og sitter nå igjen alene når de greier seg selv. Og så konkluderer hun med, etter at vi nettopp har fått beskrevet hvordan det går bra for den ene etter den andre, at det likevel var verdt det?

Beklager veldig sent svar, Bjørg. Jeg leste mesteparten av boka om igjen for å bekrefte/avkrefte min egen reaksjon og ser at artikkelen/kronikken i avisen; "Det var verdt det" går som en rød tråd gjennom romanen. Hvis forfatteren sikter til Ragnhild og hennes liv og virke, så henger ikke trilogien sammen etter min mening. Gutta som vervet seg til krigen i Afghanistan er karakterene alt er bygget rundt, så jeg holder en eller to knapper på min umiddelbare reaksjon.

Forfattere liker å sjokkere, la ting henge i løse lufta i romanens siste setninger, tenker jeg. En ting jeg forøvrig aldri har skjønt, men det er jeg.

Det er tre år siden jeg leste den første boka i trilogien, så det er mulig hukommelsen ikke er helt å stole på. De to siste leste jeg nylig. Men jeg har ikke oppfattet at noen av de tre bøkene har dvelt ved de politiske aspektene ved Norges deltakelse i Afghanistan, og jeg kan ikke huske at hun har argumentert verken for eller imot akkurat dette. Jeg har lest bøkene mer som en beskrivelse av hvordan tilfeldigheter rår, og at motivene for å verve seg ofte ikke er spesielt heltemodige eller ideologisk funderte. Fokuset har vært på de menneskelige reaksjonene når en katastrofe rammer et lite samfunn, og den siste boka tenker jeg på først og fremst som legen Ragnhilds bok. Den starter på hennes venterom med avisartikkelen som stiller spørsmålet om det var verdt det, og så får vi gjennom boka vite hvordan hun på ulikt vis har hatt innvirkning på de andres liv i bygda. Hun har ikke knyttet nære bånd, bortsett fra Karin som også etter hvert fjerner seg fra henne. Vi får også vite at en tidligere kjæreste anklaget henne for at hun lever gjennom andre. Til slutt står hun ganske alene tilbake, men kan se at de hun har støttet etter hvert greier seg selv og kan gå videre i sine liv. Så slutter boka med denne tvetydige setningen som binder starten og slutten av boka sammen, men som virker så malplassert hvis det er krigsinnsatsen hun snakker om. Hadde det vært hennes ærend å si noe om den, hadde jeg ventet en argumentasjon i forkant fra noen av personene i boka, men jeg kan ikke huske at det forekommer.

Men det kan godt hende du har rett, Gretemor. Jeg tolker kanskje den siste setningen som jeg gjør fordi jeg vil at den skal bety noe annet enn det du sier :))

Jeg likte heller ikke denne siste setningen... men likte resten av boka veldig godt!!