Bokelskere.no

Jeg har nølt lenge med å si noe om 1984; strever med å avklare hva jeg egentlig synes. Ser at synspunktene fra dere andre spriker mye.

Del 1 likte jeg absolutt best. Situasjonen er uavklart, og Orwell skaper en grøssende, uhellsvanger stemning. Fikk stor sympati for den stakkars Winston og faktisk tro på hva han kan utrette. Spennende lesing.

Videre utover i boken ble det verre. De lange utdragene fra «Den oligarkiske kollektivismens teori og praksis» var krevende å følge. Oligarkisk (måtte slå opp for å være sikker) betyr fåmannsvelde, så begrepet «oligarkisk kollektivisme» må da romme en selvmotsigelse, uten at jeg har gått dypere inn i dette. Har noen av dere tanker om dette?

Del 3 hadde jeg problemer med å gjennomføre. Så grusom og bestialsk. Her fører Orwell tingene ut i sin ytterste konsekvens. Nå skjedde det triste ting i mitt liv på denne tiden, og jeg måtte legge boken bort for en stund og lese noe hyggeligere. Som Kjell og Hedvig undrer også jeg meg over slutten. Hedvig skriver: «Slutten trenger jeg litt hjelp til å tolke. Drømmer han om den friheten han fikk til slutt.» Ligger det noe mer mellom linjene i bokens siste avsnitt. Jeg sitter med en følelse av det, uten at jeg kan utdype dette nærmere.

Jeg vil ikke avskrive at 1984 har relevans i dag. Men hvilken er et for omfattende spørsmål til at jeg kan gi meg i kast med det.

Jeg har som nevn lest boken før, en gang da 1984 var en fjern fremtid, men glemt den fullstendig. Etter hvert som jeg leste, kom alt tilbake til meg, uten at jeg på noe tidspunkt visste hva som kom til å skje. En snodig opplevelse.

Jeg ser nå at innlegget mitt er fullt av spørsmål og uavklarte tanker - og boken er fortsatt uten terningkast fra meg.

Jeg tolker slutten på boka, som at de lar både Julia og Winston leve, fordi de er så indoktrinerte, at de ikke lenger utgjør noen trussel mot partiet.

Det å leve et sjelløst, meningsløst, ensomt liv i rus og selvforakt, er kanskje en verre straff enn en kule i hodet. Han svømmer i gin fra morgen til kveld, og greier vel på den måten å ta sitt eget liv i løpet av få år.

I sluttscenen sitter Winston på kafeen i sin evige rus og fantaserer blant annet om døden og friheten, men så blir han oppkvikket og oppildnet av Utopias seier i Afrika, og gir seg tilslutt hen til Store Bror.

Jeg er helt åpen for at den tolkningen du gir av slutten, gretemor, er riktig og plausibel. Jeg er enig i dine vurderinger.

Nå har jeg lest de siste sidene en gang til, for å prøve å klargjøre min egen tanke. Når jeg likevel ikke klarer å slå meg til tåls med din tolkning, er det fordi jeg finner en tvil i Winstons sinn helt til det siste. På side 283 dukker et minne opp i form av lyd, og «tårene vellet opp i øynene hans». På side 284: «Helt ukallet dukket et minne opp i hans sinn.» Winston minnes sin mor og sin søster, men avskriver det som et «falskt minne». Og på boksen siste side (286) «Han tenkte på hvordan det for ti minutter siden – ja, bare ti minutter – hadde vært noe tvetydig i hans sinn…». Og litt lenger nede på samme side: «Winston satt hensunket i en drøm…».

Er det ikke mulig (eller bare ønsketenkning fra min side) at slike minner, tvetydigheter og drømmer kan dukke opp i Winstons sinn igjen, etter at vi har forlatt historien? At slutten er åpen i den forstand at historien ikke er slutt, men kan ta en annen vending, den dystre konklusjonen til tross?

Jeg skjønner hva du mener, men anser ikke håpet for å være så stort. Orwell mente vel å si med dette at vi alle kan la oss knekke til slutt.

"innlegget mitt er fullt av spørsmål og uavklarte tanker".

For meg er bøker som har en slik effekt både spennende og interessante. Og dermed røper jeg vel at jeg også liker romaner med (en mer eller mindre) åpen slutt.

Hvem var det som sa/skrev noe sånt som "Forfatteren skaper bare halve fortellingen,
den andre halvparten skapes av leseren"?
Og jeg kan ikke la være å nevne Knut Hamsun som en antydningens mester, bl.a. med den åpne slutten i Mysterier (1892).

Jeg siterer Karen Blixen enda en gang:
"Det er ingen dårlig egenskap ved en fortelling at man bare forstår halvparten"

Godt nyttår!

Hjertelig takk for ditt trøstefulle og innsiktsfulle svar, Kjell!

"... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om." Det er den svenske forfatteren, avismannen og kulturpersonligheten Olof Lagerkrantz som skriver dette i sin Om kunsten å lese og skrive. Jeg har vært så fri å bruke sitatet som "Bio" på min profilside.

Karen Blixens sitat har jeg hørt før; nå skal jeg notere meg dette visdomsordet.

Godt nytt år til deg også!
Jeg slutter meg fullt ut til alle takksigelsene for din innsats for oss i lesesirkelen.

Lagerkrantz' visdomsord dukker opp i mange varianter, og sannelig fant jeg nå dette i den boka jeg leser akkurat nå: "En bok er et samarbeid mellom den som leser og det som leses, og i beste fall er møtet en kjærlighetshistorie som enhver annen." (Fra Sommeren uten menn av Siri Hustvedt.)

Jeg har som deg også lest boka før. Begynte på den nå igjen men la den bare bort for jeg kom på at den ikke appellerte til meg den gang og jeg orket rett og slett ikke å slite meg gjennom den en gang til. Ser jeg ga boka en 4 den gang, det må ha vært en snill en tror jeg.
Har hatt problemer med å finne gode bøker den siste tiden så det har blitt litt lettere humor-bøker. Godt det også en gang i blant.