Det er ikke sant at ingen savner Edward Niema. Jeg gjør det. Jeg savner Arek, Lorentz og Mattis!
Boka byr på en fin og var historie om vennskap mellom menn og om å finne seg sjøl. Og om at det er aldri er for sent å besette hovedrollen i sitt eget liv!
Da Edwards kone dør oppdager han at hun har holdt en del ting hemmelig for han. Begravelsen hennes er ordnet, noen spionerer på leiligheten og han får et underlig tilbud.
Larssen nevner komponisten Janácek (som ble nyberømt etter at Murakami skrev om hans symfonier i 1Q84. Musikken er fremmed for meg, men den er så sær og vakker at jeg prøver å bli kjent med den) og musikken understreker Edward; korrekt og gammelmodig med et ønske om å leve fritt
Arbeidet som aktuar hadde gitt en hensikt. Kona hadde gitt farge, gitt liv til hverdagen. Edward oppdager at han er ensom og ikke helt vet hva han ønsker å gjøre som enkemann og førtidspensjonert.
"Ettersom jobben ikke lenger ikke brøt opp dagene i arbeidstid og fritid, ble all tid identisk, en udefinerbar, tom størrelse som han til gjengjeld hadde utømmelige mengder av"
Til mennene med kikkert og mafiametoder tar kontakt. Da skjer mye fort. Og det blir litt slap stick, litt actionfilm og mye humor. Humoren minner om Paasilinna. Edward lærer nye ting om seg selv, om savn og vennskap (boka er en slags feelgood for menn) og at han er mer snarrådig enn han tror
Språket til Larssen er en nytelse. Fortellingen flyter lett og lekent. Jeg frydet meg under lesingen, koste meg med det gryende vennskapet mellom Edward og Arek, grøsset over den polske vinterkulda i mafiahjertene og gledet meg over slutten.
Jeg har tenkt på Edward, Arek, Lorenzo og gorillaen Mattis lenge etter endt lesing. I mine tanker legger Edward og Arek ut på nye eventyr. Boka bør bli en film!
- leses som trampeklapp etter en konsert hvor en klapper, plystrer og tramper for at bandet skal komme ut på scenen igjen
Sist sett
