Bokelskere.no

Mens vi er opptatt av Pippi og hvordan hun skal redigeres for ikke å støte/såre, virker det som om en annen og (kanskje) beslektet debatt tar form i USA. En debatt om såkalte "trigger warning".

Ifølge de fleste nyhetsartikler og debatt-og-blogginnlegg som er skrevet om fenomenet, startet kravet om "trigger warning" på feministiske blogger og fora, og var bare et kort notat i begynnelsen av et innlegg eller en artikkel, som advarte om innholdet. De tidligste skal ha dukket opp på begynnelsen av 2000-tallet, men det var først rundt 2006/2007 at de begynte å florere.

I mars i år skapte fenomenet overskrifter da studentene på Oberlin college i Ohio foreslo at pensumet på litteraturstudiet på skolen burde ledsages av en "trigger warning", slik at studenter som har opplevd traumatiske hendelser ikke blir re-traumatisert av å lese tekster som frembringer PTSD.

Hva mener bokelskere om dette fenomenet?

Bør bøker få et klistremerke som advarer leserne om alle typer støtende/sårende/traumatiserende de vil utsette seg for mellom permene?

Personlig er jeg imot moderne redigeringer og markering av litteratur. Jeg vil heller lese de rasistiske beskrivelsene av muslimer og jøder i "Ivan hoe" og svarte og jøder i "Den store Gatsby" enn å se at det blir lagt glasur over historien. Hvordan skal vi ellers huske?

Videre lesning for den som ønsker en oppramsing av et utvalg av "triggende" emner i denne flotte artikkelen: http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/mar/05/trigger-warnings-can-be-counterproductive

Trekker frem denne gode tråden enda en gang, jeg, Mohammed - siden flere norske aviser har tatt det opp de siste ukene:

• De hudløse studentene (Dagbladet)
• De sarte sjelers politikk (Dagbladet pluss)
• Forundret dartskive (Dagbladet)
• Noen erfaringer er for intime og kompliserte til at de som bærer på dem vil drøfte dem offentlig uten videre (Dagbladet)
• Er "trigger warnings" ok? (Aftenbladet)
• Advarsel! Støtende innhold! (NRK Ytring)

Trekker frem denne tråden igjen ifm at jeg snublet over denne kronikken: Life is "Triggering." The Best Literature Should Be, Too.

Det blir interessant når debatten krysser Atlanteren.

Informativt og oppsiktsvekkende om hvordan TW-aktivismen sprer seg på universiteter og høgskoler i USA for den som er interessert å følge med TW-debatten.

Takk for en interessant debatt du startet, slike tråder synes jeg er med og gjør "bokelskere" litt mer spennende.
Ja, ser her at det er mange forskjellige meninger om "trigger warning", noen føler jeg har misforstått fullstendig hva som er hensikten med disse advarslene.Personlig mener jeg at det ikke dreier seg om verken rasisme eller om man har noen form for fobier. Det går nok dypere enn som så, jeg vil nevne et eksempel,; En ungdomskoleklasse har fått udelt bøker, de skal ha lesestund, ingen vet hva boka handler om, det viser seg raskt at temaet er selvskading, og scenene i boka er ganske groteske. Bak i hjørnet sitter "Linn", hun har selv vært en selvskader i mange år, men får for øyeblikket hjelp. Hun har følt seg bedre, og tenker at livet kanskje har noe godt i vente for henne allikevel, men nå begynner hun å skjelve, hjertet slår raskere, hun begynner og kaldsvette. Til slutt blir det så galt at hun føler at hun må kaste opp, hun klarer å forlate klasserommet, men på en måte der alle de andre elevene sitter måpende tilbake og stirrer på døra.
Hva om denne boka hadde hatt en TW, da kunne Linn hatt valgt selv om hun ville lese boka eller evnt hatt fått en annen. Tror det er dette det dreier seg om, vi klarer ikke å stenge virkeligheten ute, og ja, det stemmer nok at endel av behandlingen for dem som lider av forskjellige traumatiske,eller psykiske lidelser må "face" problemet, men det må gjøres på deres premisser ! Tror at vi må prøve å være litt mer empatiske, og ikke bare si at det er latterlig med slike advarsler, men huske på dem som advarslene virkelig er ment for. Ikke la diskusjonen dreie seg om hva man skal kalle faren til Pippi, kall han gjerne en krakk for min del!!

Kravene om TW, i hvert fall i USA, sammenfalt med det store fokuset på seksuell vold på universiteter og høgskoler. Man ville altså beskytte unge kvinner som hadde opplevd noe av det vondeste utenfor klasserommet, å bli re-traumatisert. En god ide. Men det som tok det fra noe de fleste kan og har empati med, til noe som mange først humret av, så lo av, er at stadig flere ting ble føyd til listen over ting som kunne være trigget av å lese pensum; rasisme, sexisme, homofobi, redsel for det ene og det andre, osv., osv.

Det mest spennende (synes jeg) er hva folk mener fortjener å bli inkludert/ekskludert.

Bør det f.eks. være en tw på omslaget i naturfagboka for araknofober? Hvor langt skal empatien strekkes? Til hele omslaget på en bok er dekket av diverse tw-lapper?

Man kommer langt med sunn fornuft og en god porsjon empati!!

Amerika har sine bølger og ytterligheter hvor mange av dem faktisk ikke når vårt kontinent, dette handler om ulik mentalitet, tenker jeg. Så til tematikken; re-traumatisert av å lese/se noe i en bok? Jeg vil tro at det skal helt andre ting til før traumatiserte blir re-traumatisert. For eksempel ; mener amerikanere at veteraner fra Vietnamkrigen blir re-traumatisert av å lese om den, enn si, få øye på et avsnitt om den helt tilfeldig i en bok. A) Det går an å lukke boken. B) Det kan være til stor hjelp for traumatiserte at deres erfaringer/opplevelser deles, det er jo den veien de kommer ut av sine traumer.

Eg syntes dette var ein vanskeleg debatt då du byrja på den for ein heil del månadar sidan, men kom til å tenkja på den no som fylgje av dette intervjuet med Neil Gaiman frå før helgi. Han har rett og slett kalla si nye novellesamling Trigger Warning, og snakkar litt om kvifor frå ca 55 min ut i intervjuet

Er fan av Gaiman (til og med hans anmeldelser, nå sist av Kazuo Ishiguros "The Buried Giant" i New York Times). Jeg er overbevist om at debatten vil komme til Norge. Kanskje på grunn av Gaiman? Alltid interessant å diskutere litteratur og hva den gjør med oss, om noe.

Synes latterliggjøringen er på sin plass. Skal vi liksom beskytte mennesker mot skildringer som bøker nettopp er til for å tematisere, dvs oppnå en form for innsikt i? Alt dette betegner en maktesløshet, en hjelpeløshet som i seg selv er en fiksjonalisering hvor alle, i like stor grad, er ofre for en ubønnhørlig virkelighet. Herregud, har vi glemt at hele psykologien vi baserer vår selvforståelse på, hele vår oppfatning av terapi er grunnlagt på samtalen og fordypningen? Absurd.

Det er et spørsmål som kommer til å bli mer og mer aktuelt, og ikke bare for litteraturen. Bare denne uka måtte den australske artisten Sia gå ut og beklage at en del som har blitt misbrukt som barn og som har sett hennes siste musikkvideo, kan ha blitt "trigga" til å gjenoppleve det vonde som de gikk gjennom som barn. Og her snakker vi om seernes tolkning, ikke noe som hun la opp til.

Jeg har ikke sett annet enn overskriftene ang. Sia og kan således ikke uttale meg om det konkrete eksempelet. Kontekst er avgjørende, derfor er det også stor forskjell på bilder og skrift, jeg følger stort sett ikke populærkultur, ettersom den har en tendens til å mangle både innlevelse og refleksjon.

Jeg refererte til Sias beklagelse for å bare illustrere hvordan dette begynner å bli mer og mer akseptert av premissleverandører innen kultur. Jeg er ikke i tvil om at dette vil komme til Norge en gang i nær fremtid, og at det vil få gehør i hensynsfullhetens navn.

"Som det heter i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (1932): Det er virkelig ikke påkrevd for et sivilisert menneske å tåle noe som er ubehagelig". Dette var et sitat fra boka "Frykt" som filosofen Lars Fr. H. Svendsen ga ut i 2007.

Artikkelen var innmari tydelig og prinsipielt formulert. Jeg skulle også lest den med det samme (Hei Lillevi).

Den stiller spørsmålstegn til antakelsen om at mennesker som tidligere har vært utsatt for traumer, bør skjermes for triggere ute i det virkelige livet (eller på universitetet).

Det er, så vidt jeg vet, få eller ingen kliniske evidens på at slik skjerming (som vi snakker om her) hjelper. Tvert imot, kanskje, så er (gradvis) eksponering en anerkjent metode for å få det bedre, da mener jeg i betydningen tåle mer, hvis man har problemer med traumer eller angst eller depresjon osv. Snakke om det, dele opplevelser og erfaringer med folk som har opplevd traumer selv, er også anbefalt. Så jeg skjønner ikke helt hvordan man begrunner at "trigger warning" er nødvendig.

Og når det er sagt; så skjønner jeg heller ikke hvordan du og Rolf har blitt uenige. Spørsmålet ditt: "Hvordan skal vi ellers huske?" er jo essensielt det samme spørsmålet som han stiller. La Pippi være i fred, sier han, og det gjør du også. Godt nytt år.

Det er nettopp dette med hvor man skal trekke grensen, om slike grenser er nødvendige og hva dette eventuelt betyr for litteratur som interesserer meg. På den ene siden har man, hvis man skal sette det på spissen, prinsippene og på den andre en del traumatiserte ofre som her og der sier at de vil sette pris på mer hensynsfullhet (eller sensur, hvis man er motstander).

Uenigheten med Rolf startet da jeg skrev n-ordet og h-ordet og han gikk ut ifra at jeg prøvde å ta disse ordene både fra ham og hans barnebarn. Deretter balla det på seg da jeg påsto at det er fullt ut mulig å sende ord og begreper til historiens skraphaug og brukte ordet "sodomist" som eksempel. Deretter ble det bare verre.

Til det må jeg si som alle andre her; det er fint at den grenseoppgangen blir drøftet med jevne mellomrom. Uansett om jeg selv har en nokså tydelig oppfatning på dette området, så må alle og enhver komme frem til sin egen mening via argumentasjon og dialog.

Diskusjonen har vært vitaliserende for bokelskerne, tror jeg.

Først en "warning": Jeg har ikke lest alle innleggene, så det er fullt mulig jeg bommer på noe eller gjentar noe som allerede er sagt.

Jeg oppfatter at denne lett forvirrende diskusjonen dreier seg om to hovedspørsmål:

• “Trigger-Warning” på bøker, et inntil i kveld totalt ukjent begrep for meg. En slik «warning» er etter mitt syn komplisert av flere grunner. For det første varierer det mye hva hver enkelt opplever som brutalt eller re-traumatiserende (et ord som brukes i debatten). Det henger sammen med vår historie og bakgrunn. Hvem avgjør hvem som skal skjermes for hva? Om jeg aldri har vært seksuelt misbrukt, kan andre hendelser ryste meg i mitt innerste. Skal ikke jeg også advares?? Hvor går grensene? Satt på spissen kan dette bli ganske absurd.
  Jeg vil også tro at en advarsel om konkrete hendelser (seksuelle overgrep, voldtekt o.l.) kan avsløre avgjørende poeng i bokens historie.

Bokens baksidetekst, anmeldelser o.l. må kunne ivareta behovet for å si noe om hva slags bok det dreier seg om, og om man ønsker å lese den eller ei.
Jeg ser at noen viser til at advarsler på filmer og fjernsyn. Til det er å si at film og levende bilder er et mye sterkere medium enn en tekst. Det er lettere å lukke en bok igjen, enn å lukke ute et bilde du uforberedt får slengt i fleisen.

• Det andre hovedspørsmålet er bruken av ord, og redigering av ord i tidligere utgaver. En lang rekke av de ordene vi bruker, er på en eller annen måte belastet. Vi skifter dem ut med nye, som i sin tur får det samme stigma som det tidligere. Noen eksempler: fattiglem → sosialklient → bruker / invalid → funksjonshemmet → mennesker med nedsatt funksjonsevne → bruker / idiot → åndssvak → psykisk utviklingshemmet → utviklingshemmet → mennesker med spesielle helseutfordringer (sic). Og sånn kunne jeg fortsette. For meg virker det riktig at en bok beholder den språkdrakten forfatteren ga den. Det forteller noe om tiden boken ble skrevet i, og er et viktig aspekt ved boken. Gud forby at Dickens fattiglemmer plutselig ble «brukere»!

Lillevi! Jeg er så til de grader enig med deg. Du er profesjonell og vet å formulere deg deretter.
På disse sider er du en perle! Jeg takker deg for alle dine kloke gode innspill i året som nå ebber ut, og ønsker deg et riktig godt nytt år!

Tusen takk, Rolf. Det er i hvert fall riktig at jeg har jobbet med disse begrepene i mange år, i kraft av mitt yrke som sykepleier og faglitterær forfatter innenfor helse- og sosialfag.

Takk for interessante og kunnskapsrike innspill og riktig godt nytt år til deg og dere andre!

Beklager forvirringen. Meningen var å egentlig bare fokusere på kun fenomenet "trigger warning(s)" som en del litteraturstudenter ved enkelte læresteder i USA har begynt å etterspørre (senest i Oberlin College tidligere i år), hva det betyr for litteraturen og hvor langt man eventuelt skal strekke seg for å beskytte folk som lider av traumaer og fobier fra ubehagelige tekster.

Trigger warnings-begrepet var også helt ukjent for meg frem til i år. Det var først da kravet til studentene på Oberlin College i Ohio skapte overskrifter i USA at jeg hørte om det, og fremstillingene, inkludert den i lenken nederst i starttråden, er ikke spesielt heldige. Kort sagt ønsket studentene at pensumbøkene ble merket med en "trigger warning", en slags vaskeseddel, som advarte om temaene hver enkelt pensumbok tar opp. F.eks ønsket de at en bok som Chinua Achebes "Mønsteret rakner" ble ledsaget av en vaskeseddel som nevnte at boka tar opp kolonisme, rasisme og selvmord. På Rutgers University i New Jersey var det noen som ønsket at F. Scott Fitzgeralds "Den store Gatsby" merket med en "trigger warning" som fortalte at den blant annet tok opp vold i hjemmet og selvmord.

Studentene hadde nok gode intensjoner, opptatt som de var av å beskytte voldsofre fra tekster som kunne skape ubehag. At de ikke nådde frem er ikke overraskende og kanskje bra. Men det var noe litt ekkelt ved alle som plukket opp høygaffelen og latterliggjorde intensjonene som "Liberal-do-gooders-gone-amock". Kanskje det ultimate skjellsordet i et USA hvor alt ser ut til å være politisert.

Nå har jeg lest artikkelen du lenket til i ditt første innlegg (skulle selvfølgelig ha gjort det før jeg hev meg utpå :-). Jeg er enig med deg i at den er god, artikkelforfatteren drøfter spørsmålet om "trigger warning" på en saklig og grundig måte. Gretemor frykter at slike advarsler på sikt kan påvirke forfattere. Artikkelforfatteren peker på et annet moment jeg vil fremheve - advarslene vil kunne påvirke måten boken leses på. Isteden for å møte boken med et åpent sinn, vil leseren gå til den med spesielle forventinger. Anbefaler artikkelen på det varmeste!

Tusen takk for at du tok opp dette interessante fenomenet, Mohammed og godt nytt år!

Eg synest også artikkelen var god, men eg ser poenget med latterleggjering som Mohammed sine venninner hektar seg opp i. Med det tenker eg på oppramsinga av tema som det er foreslått "trigger-warning" for, her ser det for meg ut som artikkelforfattaren med vilje har laga ei lang liste for å få med dei mest lattervekkande forslaga, og eg har vondt for å tru at debatten egentlig handlar om skildring av slimete ting eller av kaloriinnhald i mat.

Ryggmargsrefleksen min er forøvrig at "trigger warning" er overflødig. Eg ser også at fleire har framheva at det ikkje er påvist at ei slik åtvaring vil gjere livet til traumatiserte enklare. Når eg likevel ikkje er heilt avvisande til tanken så skuldast det konkrete innspel, som til dømes i denne diskusjonstråden, der lesarar hevdar at slik merking vil vere til hjelp for dei. Og då tenker eg at så lenge det er til hjelp for nokon så er det greit for meg.

Og eg ser poenget med at ei åtvaring kan påvirke korleis lesaren grip an boka. Men det vil jo også ei bokomtale gjere.

Det er interessant at du sier det. Da debatten raste i både USA og delvis i Storbritannia, snakket jeg med et par venninner som hadde fulgt med og som også hadde fått med seg artikkelen. Deres inntrykk av den var at den underminerte alvoret og faktisk latterliggjorde ofrene. Ble litt stum, for hva skal man si uten å fremstå som en som mangler empati?

Takk for innspillene og godt nytt år!

Dette er både til deg, Mohammed og Jostein. Jeg har ingen forutsetninger for å kommentere den amerikanske debatten. Når det gjelder nevnte artikkel, er det mulig artikkelforfatteren setter tingene på spissen for å vise hvor problematisk dette med «trigger warnings» er, ikke for å latterliggjøre.

Jeg synes Vibeke har mange gode argumenter i sitt innlegg; livet har sine vonde sider, og vi kan ikke beskytte oss mot alle potensielle farer. Kanskje gjør vi, som Vibeke er inne på, folk en bjørnetjeneste ved slike advarsler. Også i tråden Jostein lenker til, er det tilsvarende argumenter. Her er jeg fremme ved et viktig moment. Så vidt jeg har forstått, vet vi lite om hvordan slike advarsler virker. Fungerer de etter sin hensikt? Kan de tvert imot virke mot sin hensikt? Hvilke følger vil de ha for lesere generelt sett? Som et minimum må dette undersøkes før man gjør, etter min mening, et såpass sterkt inngrep i litteraturen som å merke bøker med spesielle advarsler. Jeg ser nå at også Karen tar opp dette.

En annen ting som virker uklart, er forskjellen mellom bokens vaskeseddel og «trigger warnings». Slik jeg oppfatter det, skal disse advarslene være mer konkrete og spesifikke enn en mer generell baksidetekst (som skal si noe om boken, pirre leserens interesse, uten å røpe for mye av dens innhold). Det er en slik forståelse jeg legger til grunn for mine argumenter.

Å være kritisk til slike advarsler, handler ikke om mangel på medfølelse, noe innlegget til Vibeke, Karen og flere underbygger. Poenget er i vite hva vi snakker om, og se flere side ved denne saken.

Jeg kjenner jeg får litt bismak av tanken på det. Jeg synes samfunnet i dag er så opptatt av å advare og beskytte, pakke inn i bomull og passe på at ingen skal søtes på noen som helst måte av det man leser eller ser. Jeg tar meg i å lure på hvor det skal slutte hvis det bare fortsetter og fortsetter. Hva med ukeblader, aviser, filmer, serier på tv osv? Vi kan faktisk ikke beskytte en hel verden og markere både det ene og det andre.

Med fare for å bli litt personlig, jeg har selv vært i et voldelig forhold, og fått ptsd diagnosen i etterkant. Og joda, selvfølgelig får jeg reaksjoner når jeg leser om lignende situasjoner jeg har vært i. Men jeg MÅ ikke lese de bøkene som omhandler sånne ting, og jeg kan like gjerne få den reaksjonen av en artikkel som deles i fleng på Facebook, eller ved å svinge innom forsiden på VG en morgen under frokosten. Jeg er rett og slett bare lei av at alle skal beskyttes og ingen skal støtes hele tida. Føler hele samfunnet står under en slags usynlig sensur.

Den største faren, sånn jeg ser det, med "trigger-merking", hvis det brer om seg, er at det på sikt kan påvirke forfattere. Den tanken liker jeg veldig dårlig.

Jeg hadde nær sagt: Selvfølgelig gjør du det, gretemor. Forfatterne skal få lov til å skrive det de mener , så får redaktører, forlag og selvfølgelig leserne avgjøre om dette lar seg "fordøye" og gi ros og ris. Ikke ansporet i noen retning av merking. Har du hørt påstanden om at når NRK varsler "dette innslaget har sterke scener" , altså som en advarsel til barn og sarte sjeler, så virker det stikk i mot sin hensikt i opp til 80 % for nettopp de grupper dette var ment å gjelde. Ikke at jeg mener at barn har ansvaret når de likevel ser dette, det må jo være voksne som glemmer seg!

Det var en veldig interessant artikkel. Kan litteratur re-traumatisere? Det er jeg helt sikker på at den kan, men jeg tenker også at vi må ta litt ansvar selv. De fleste bøker har klare temaer og vet du at du er følsom for visse temaer så er det mange andre bøker å velge blant. Om man skulle bruke "trigger warning" så tenker jeg at det er viktig at det blir brukt med måte og ikke for visse temaer, men kun om boken inneholder veldig grafiske beskrivelser. Helt personlig så hadde jeg som araknofob kanskje satt pris på å vite om en krimbok inneholdt en ekkel edderkopp-scene, men å merke boken med det blir allikevel litt for mye.

Vi har allerede "Parental Advisor" på spill, cd'er og filmer, derfor tenker jeg at det ikke er så fjernt å sette det på bøker. Spørsmålet er selvfølgelig hvor grensa skal gå, hvor sensitive skal vi være? Selvfølgelig er det viktig å være følsom for andres utfordringer, men jeg tror også det er viktig å ikke bli for beskyttet. Livet er ikke en stor rosa pute, så tenk når man treffer på utfordringer i det virkelige liv. Da tror jeg vi har gjort mange en stor bjørnetjeneste, livet kommer heller ikke med "trigger warning". Kanskje vi heller skulle fokusere på å hjelpe de få som trenger det, enn å lage problemer for alle andre.

Når det kommer til sensur av bøker fra tidligere generasjoner så tenker jeg at vi må være litt tolerante. Jeg tror ikke rasisme eller intoleranse skapes ved at man leser Pippi eller lignende verker som bruker nå utdaterte uttrykk. En liten "disclaimer" tenker jeg kan være greit å trykke i nye utgaver for å vise at dette ikke lenger er ord og uttrykk som er tolerert. Historie er viktig å huske og ta vare på, vi kan ikke fjerne det som har skjedd. Det er kanskje ubehagelig å tenke på eller å lese, men det synes jeg vi må lære oss å leve med.
Jeg tenker at vi bør fokusere mer på dagens utfordringer enn å viske ut gamle synder eller uvitenhet.

Glimrende, Vibeke !

En bok er et kunstverk. Rettighetene ligger hos forfatter, uansett verkets alder. Ikke en gang avisartikler endres på grunn av historiske hendelser, uten at artikkelforfatter (rettighetsinnehaver) gir sin tillatelse. Historien går sin gang, syn på forskjellige ting endres hele tiden. Har alltid gjort det, vil alltid komme til å gjøre det.
Hørte jeg noen si" Hva med forfattere som allerede er døde?" Hør: De er tross alt i stort flertall.
Vi leser dem nettopp fordi de ble skrevet i sin samtid, og gir oss bilder av liv, skikker, sed(vaner) fra den gang. Kulturarv. Og rettighetene innehas ofte av arvinger og forlag. med hvilken rett skal vi forgripe oss på slike skatter? For å si det med mor til Paul McCartney (bare for å gripe til noe like lite holdbart?): " Let it be..........."

PS: Hva er Pippi Langstrømpes far i et barns uskyldige rene fantasiverden. Han er en negerkonge! Uten en gang å være neger! Skal vi da måtte gå inn i en diskusjon om hva som eventuelt er uakseptabelt her: En hvit mann som er kongen til negere, eller begrepet neger? Hva med vesle Hoa da? En hottentott. Vet et barn hva det innebærer? kan ikke tenke meg ordet rasisme tikke ut gjennom radioen fra Torbjørn Egners stemme så fylt av godhet for alle. Også for vesle Hoa, som var en hottentott. Og hudfargen her? Hvem henger egentlig et opp et teppe i hvitt og svart ?
Først når vi trekker frem Pippis far , trekker frem ordet neger, hottentott og hva det måtte være, da gjør vi folk med annen hudfarge enn oss mer enn en gedigen bjørnetjeneste.

Bok er et kunstverk. Det samme er et maleri. Blir Munch's skrik så voldsomt, så skremmende at maleriet må henges opp med "advarsel mot sterke scener , passer ikke for barn? " Men, i det hele tatt det er våre barn vi fratar noe. I 1952 ble Pippi Langstrømpe framført på hovedscenen på
"mitt" teater, Rogaland Teater. Fulle hus kveld etter kveld, og man vet det var langt mer såkalte voksne i salen, enn barn (Finnes der grenser, egentlig i slike stunder?). Og faren var negerkonge.Noe stort og selvfølgelig. For vi visste alle i salen at dette var et eventyr, og et deilig sådan.
PS: I de bildene kunstneres verden, er der en forbudt farge på paletten. Den heter Ibenholt-svart (ivory-black). Benevnelsen er tvilsom. Ikke på grunn av ordet "svart" , men på grunn av ibenholt som kommer fra elefanters støttenner, noe alle vet ikke kan forekomme mer, altså er et ord i fargebenevnelsen feil. Men, på grunn av inngrodde vaner gjennom århundrer, tillates benevnelsen ennå. Jeg nevner dette fordi begrepet Negerkonge også er inngrodd, ikke så mye i Afrika, kanskje, men så absolutt i den elskede boken om Pippi. Er ikke denne verden vanskelig nok fra før?
Hva USA's redigering av etiske begreper i så mang en sammenheng, hvorfor skal vi strekke oss etter den ?

Nok ei avsporing, som i og for seg er uvesentleg for diskusjonen, men som likevel kan vere greit å nevne: Ivory på engelsk er elfenbein på norsk. Ibenholt derimot er eit treslag, som heiter ebony på engelsk. Det endrar jo på ingen måte poenget i argumentasjonen din, og eg reiknar jo med at du egentlig veit kva som er kva og at det berre var ei hendeleg feliskriving i innlegget, men i tilfelle det er lesarar som ikkje veit kva ibenholt er så tenkte eg det var best å nevne det likevel.

Skrev jeg virkelig det? tror deg selvfølgelig og takker deg for det du kaller en "avsporing". Jeg har gjennom årene fusket litt med pensel og palett , derfor dro jeg frem dette som et argument. Sa jeg ibenholdt, selvfølgelig mente jeg elfenbein, og poenget er at selv om ivory ennå står på fargetubene (som svart , som strengt tatt ikke er farge i seg selv, som hvit heller ikke regnes for det), er der kommet forslag om at fabrikkene skal ta bort dette ordet. PÅ grunn av forbudet (heldigvis for det) mot å felle elefanter , eller enda verre fjerne deres støttenner , kun for at de har dette samt andre dyrebare mineraler i seg.) Jeg sitter og ser på to tuber nå, begge er nokså nyinnkjøpt den ene i olje den andre akryl. Begge heter Ivory-Black. (Selv om vi vet, håper å vite at de i dag fremstilles syntetisk.) Hvit er ikke så lett for kunstnere heller, ser du. Blyhvit var den mest populære, men er så til de grader giftig på grunn av at det høye innhold av bly som må til ,gir fra seg blygasser nok til å fylle lunger på kort tid. Zink er mye brukt, men lite likt , har en tendens til å mørklegge blålig i blandinger. I dag er løsningen titan. Enn så lenge. Jostein, tror du meg når jeg visste at ibenholdt (ebony) er et treslag, et meget påaktet sådan.(?). takk for påminnelsen, som takk gir jeg deg litt historie om fargelære "på kjøpet". Håper bare at dette ikke starter en ny diskusjon, på et felt jeg ikke er oppdatert på flere år. Og dette skulle vel handle om bøker, ikke om malerier, støttenner m.m. Ha en glad nyttårsfeiring!

Bøker har alltid vært redigert; av økonomiske årsaker, av hensiktsmessighet og av andre mer dunkle grunner. At det nå gjøres for ikke støte skaper en uheldig presedens, men det er ikke uhørt at det skjer. Det er bare en del av tidens trend, der både skjønnlitterære bøker og religiøse bøker utsettes tukling. Det som derimot er fascinerende ( i mine øyne) er at folk, i hvert fall her i Norden, reagerer mer på redigering av f.eks Pippi enn når Bibelen utsettes for enda mer radikale (språklige) grep.

Enn så lenge er Pippi beskyttet av opphavsrettsloven. Men den tid vil komme når også hun havner i den offentlige domene og litterært sett kan brukes og misbrukes. Og da vil hennes slektninger ha like lite kontroll på karakteren som Arthur Conan Doyles slektninger som så sent som den 3. november tapte mestparten av rettighetene til karakteren, pluss litt til.

Jeg er helt enig med deg når det gjelder både n-ordet og h-ordet. Men jeg tror på kraften som ligger i begreper og ord med særskilte historiske røtter, og som enkelte eller flere opplever som støtende. Det er vel en grunn til at vi sier homofil og ikke sodomist, er det ikke det?

"Trigger warning"-debatten oppfatter jeg som litt annerledes. Her handler grunnleggende sett om hvor langt man bør gå for å beskytte en del menneskers følelser og psykiske helse. Hvilke skal man prioritere? Voldtektsofre? Araknafober? Odontofober? Hematofober? Aichmofober?

For det første, jeg har ikke tenkt å gå inn i en debatt, hvor jeg ser at selve grunnlaget for debatten i mine øyne blir feil. Jeg vet ikke hvilket forhold du måtte ha til Bibelen eller hvilken" tukling" du der sikter til. Oversettelsen ? Er der noen debatt i så måte. For meg blir det helt feil å trekke Bibelen , og en eventuell debatt om denne og sammenligne den i en debatt om et skjønnlitterært kunstverk, som jeg hevder Pippi Langstrømpe er for alle barn, nå leser jeg henne for mine barnebarn. Når du sier n-ordet og h-ordet er det fordi du på en eller annen måte ikke kan uttale
Ordet neger (latin for svart, lenge før for eksempel man hadde hørt om slavehandel og Hottentott
som rett og slett er en stamme/folkeslag fra Afrika. Men, har kanskje blant uvitende blitt brukt i betydningen Hobbit, som jeg har lite kjennskap til ,men som jeg har hørt blitt brukt i negativ og i positiv betegnelse på/om en person. Jeg reagerer også på din bruk av ordet fascinerende i denne forbindelse, for meg er det ikke rette ordet.(Men du sier jo i dine øyne, du gjør det. er finnes brukbare norske ord for slike fremmedord ? Dermed kunne bare bruk av det norske språk redde mang en diskusjon?. Den juridiske behandlingen til Conan Doyles slektninger, ligger uetenfor mitt nedslagsfelt her. Jeg kjenner ikke saken, så jeg kan ikke ta stilling til den. Jeg har rett og slett ikke tid til å følge med i alle saker om hva som er rett i den eller den sammenheng. Med opphavsrett mener jeg den rett vi som lesere, og den rett forfatteren har til det de har skrevet. Satt på papiret. Som et forlag har godkjent . Som skal stå der. Der man kan oppdage slurv (men ikke tuckling) er i oversetterens arbeide. Men der finnes også regler.
Så nå er diskusjonen allerede gått ut av det sporet jeg trodde saken (Blant annet) dreide seg om, eksemplisert ved Pippi Langstrømpe og bruk av ordet neger i betegnelsen av hennes far "Negerkongen". For meg er dette absurd.
Jeg brukte lang tid på Salman Rushdies kamp for forfatterens ytringsfrihet i hans biografi under navnet Joseph Anton. Og det er for meg hva dette handler om: ytringsfrihet! Når vi på disse sider må bruke n-ord og h-ord for ikke å si ting rett ut, ja da føler jeg at også vi som uttaler oss på disse sider kan miste vår ytringsfrihet, at vi blir redigert bort. Selvfølgelig skal vi unngå et unødvendig støtende språk, noe som eventuelt kan varsles til admin. og de samme kan gi retningslinjer for hvilket språkbruk som her er tillatt. Men, i det store og hele er det sjelden eller aldri de trenger å gripe inn. Min erfaring er at de som skriver her, vet å oppføre seg. Men, hvis den dag kommer at ord som er naturlig i sin sammenheng, som neger(konge) i omtalen av Pippi's far, fordi eksemplet er nærmest nå, ja da får det heller være.

"Trigger-Warning" (er der et norsk ord?-debatten har jeg satt meg lite inn i. Men er det så at en forfatter skal påta seg helsevesenets rolle ved å ta hensyn til reaksjon på sine verker fra psykisk syke for eksempel. ER det slik det skal være? Jeg kan ikke ha hørt riktig. !?

Dette med homofili og sodomist har jeg lite greie på. Men er det påvist av deg her og nå at homofil og sodomist er noe du sidestiller ? her får andre uttale seg, som sagt. Men det siste ordet har jeg bare lest et sted, i Bibelen! Likevel, legning, privatliv, dyneløfting m.m. hører vel ikke med i en debatt om lille Pippi Langstrømpe og hennes verden?
Jeg er mulig blitt for gammel til å henge med. Dermed ber jeg om at andre får debattere videre her, jeg har øyensynlig ikke sett hvor du vil hen?

Jeg skal ikke skrive et langt svar, men bare påpeke visse små misforståelser:

1: Diskusjonen handler mer om "trigger warning" enn om redigering. Da du tok opp dette med Pippi mente jeg at det var greit å snakke om det også og trekke inn Bibelen (som jeg ikke har noe spesielt forhold til) siden den også har blitt utsatt for ideologisk fundert redigering.

2: Verken forfattere, bøker eller ord eksisterer i et verdiløst vakum.

3: Jeg har ikke sagt noe om din bruk eller fortsatte bruk av n-ordet eller h-ordet. At jeg selv ikke liker å ta disse ordene i min munn burde ha lite å si for hva du gjør, og meg bekjent er det ingen som har kommentert det spesifikt i tråden. For meg handler ytringsfrihet om individets forhold til landets myndigheter (og omvendt), ikke hva private aktører og nettsider som bokelskere.no vil eller ikke tillate.

4: Som du sikkert kan lese av svaret mitt, bruker jeg sodomisme som et ord som perfekt illustrerer at ord som har vært vanlige i lange tider kan sendes til historiens skraphaug av endringene som finner sted i samfunnet.

Hvis du ønsker å snakke om biologi og legning, er det bare å si ifra, og da er jeg åpen for å snakke om det.

Nå er jeg ikke lenger med. For meg var debatten med deg avsluttet. Hva er du ute på? "Landets myndigheter kontra oss her på bokelskere.no? Hvem er disse private aktørene du mener ikke holder seg til lovlig ytringsfrihet? Kan noen av "oss" hjelpe meg her?
Punk 4!!!!::
Biologi og legning? Skal vi ha nye diskusjonstråder om dette, og du er den rette til å snakke om det? Om hva da? Har noen bedt om noen utdyping av noe unødvendig-i denne sammneheng- du selv bringer på banen? Hvilke sider er det du tror du er på nå?
(Jeg sier som Ivar-Lo-Johansson : God natt, jord.)

Jeg sier det med all respekt; ikke still spørsmål i tilsvar hvis du ikke lenger vil delta i diskusjonen. Det er nok med å si at du ikke vil være med.

Ha en fortsatt fin kveld.

Enig med deg. Verden vil aldri bli helt sånn som den burde være, og det er jo mange meninger om hvordan den burde være, og hva som faktisk er. Så forbud, advarsler, skjerming og hensyn handler ofte om stenge utsikten for andre. Andres opplevelser og beskrivelser av vonde hendelser - skal vi late som om voldtekt og drap ikke finnes? Er det terapeutisk?

Det handler ikke minst om ytringsfrihet og kunstneres/alles rett til å komme med nye innspill, nye måter å se verden på og en fornemmelse av at det er mange ulike perpektiver her. Alle som har meninger i denne saken, burde lese 1984 og Brave New World.

Tenk om vi ikke hadde visst at det var et begrep som het "Negerkonge" en gang for lenge siden, Ble vi klokere av det? Som du sier: Er ikke denne verden vanskelig nok fra før?

Jeg takker deg, Karen! Setter større pris på slike innspill enn du kan ane! Igjen: Takk!

Takk for det. Jeg kan godt like dine egne innspill her, blant annet fordi du så lett henfaller til digresjoner. Jeg tror verden blir helere og enklere når man klarer å se sammenheng mellom ulike fenomener. Jeg husker for eksempel debatten om Pippis negerpappa og Egners hottentotter, som kanskje er den norske prototypen for denne diskusjonen som vi har nå. Det er imidlertid ikke alle som er like glade for digresjoner, fordi de ønsker en strammere diskusjon. Jeg er ikke blant dem. Jeg er kjempefornøyd med kontekst og historie. Jeg tror ikke vi forstår noe fullt ut uten eksempler og metaforer.

Diskusjonen i dag har imidlertid et trinn to; som tar trinn ett for gitt: Når vi har bestemt at noe er potensielt skadelig/negativt eller ubehagelig (for hvem???), skal vi da forby/advare eller sette merkelapper på det.

For eksempel Pippi: Er hun skadelig . . . . Hvem er hun skadelig for?
Eller Veronica Mars-serien på TV, som jeg kjenner: Er det skadelig at en episode tar opp voldtekter på campus . . . Hvem og hvordan tar skade av det?
Eller Salman Rushdie, som du kjenner?

Og det viktigste spørsmålet: Hvem i all verden skal sitte og bestemme dette? Det var da jeg tenkte på "1984".

Jeg tror at Mohammed deler dette synet. Han virker imidlertid også opprørt over redigering og forkortede utgaver, et fenomen som både du og jeg misliker. Essensielt er vel redigering/ omskrivning/ tilrettelegging fenomener med både forside og bakside. Hvilken makt ligger det ikke i å skrive referat fra møter, for eksempel? Jeg var like så fortørnet da jeg fant ut at noen hadde snytt meg for over halvparten av en god historie, og hva var det de tok? De tok konteksten, bakgrunnen og beskrivelsene. Hva var det som ble igjen?

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du og Mohammed har avsluttet dialogen dere imellom, sett fra mitt ståsted er dere jo prinsipielt enige. Jeg tror vi alle liker å vite hva ordene betyr, hvilken kulturell betydning de har og hvilke følelser vi har overfor dem, og hva disse følelelsene bunner i. Selv om vi har lagt dem på hylla, så er de ikke borte. Her må jeg bare henvise til Orwell's betraktninger om nyord.

"Hei, jeg synes du ordlegger deg godt. Kanskje jeg ikke egner meg til denne typen debatter nettopp for det du påpeker: Jeg greier ikke å holde diskusjonen i det faste grep, du nevner. Og digresjoner? Jo, jeg har hørt det før, og hvorfor skal jeg unngå dem, de er en del av meg i min skriving, og har alltid vært det. Som min venn og ubetalte (redaktør) alltid sa: Du ikke bare bruker digresjoner. Du er en digresjon. Fikk i grunnen ikke diskutert dette ferdig med ham. Vi hadde så god tid trodde vi, men for et år siden fikke han helt uventet hjertestans og døde. Og denne mannen var ikke bare min medarbeider, han var min nære venn siden første dag i skolen. Som jeg sa til hans enke lille julaften i år, hun satt å bladde i mine manus som hun ville sende meg, i redigert stand av ham, : Jeg får meg ikke til å skrive mer. Og det er sant. Det som er igjen er nok digresjonene, som du ser selv, dette ble nok en digresjon. Så jeg er selv klar over dette, noen kaller det bra, noen går trett av det, særlig i diskusjoner.
I denne diskusjonen ser jeg ikke den enigheten du påpeker. Jeg ser ikke at den jeg skriver til, på noen måte prøver å "høre" hva jeg sier. Kan ha noe med alder å gjøre, men her kommer i tillegg
det jeg kaller "Kulturkollisjon" med i bildet. Ingen er egentlig skyld i det. og for all del hvorfor skulle jeg nå egentlig blande meg inn.
Jeg er ingen rasist, noe de som kjenner meg vet. Det er nok for meg. Fordi rasisme er og blir avskyelig. Og det er da jeg mener det er nesten uhyggelig galt å gi barnet (i oss) og de barn vi har avlet som igjen har gitt oss barnebarn, skylden for noe de ikke aner hva er. Men tar vi bort et ord som neger i en klassisk barnefortelling, da gjør vi dem medskyldige i en skyld ingen har begått. Aller minst Astrid Lindgren og hennes avkom, slekt, venner. For da påpeker vi at noe var galt som ikke var galt, og som ikke er galt.
Hvis et enkelt ord, en meget gammel betegnelse på svart, i dette tilfelle hudfarge, skal bli et fy-ord, fordi de som har denne fargen mener det er det, da blir verden vanskelig, meget vanskelig.
Og helt unødvendig vanskelig. Det hjelper lite hvor enige eller uenige jeg og denne Mohammed er eller ikke er. Det er det jeg ikke greier å få frem. Ikke i debatt med ham, jeg vet ikke hvorfor. Det er ikke punkt 4 i hans siste belæring av en 40 år eldre mann, som er så farlig, den kan tolkes som direkte frekk, ingen kan i denne sammenheng kunne si annet. Men punkt 2. man går ikke inn i en diskusjon med en læresetning, en tese som om dette skulle være et innslag som er nytt her på planeten. Skal man ha en smule ærbødighet for sin motdebattant, bør man først vite , prøve i alle fall å vite litt om dennes bakgrunn. Du sier i prinsippet er vi enige. Om hva da? det er det jeg ikke ser, kun hans oppfatning av at det han sier er ord han ikke kan ta i sin munn (så stygt er det!) nemlig neger og Hottentott. For da handler det i all tydelighet om religion! Og det er andre oppfatninger, jeg mener når blir det galt for en uten afrikansk bakgrunn å kalle en spade for en spade? Og dette med at ytringsfrihet fra meg , andre aktører og folk på private nettsteder som bokelsker.no . Det teller ikke. Bare norske myndigheter. Og der er vi der , der Orwell prøver å bevise at vi vil være i 1984. Vi var ikke der det omtalte år. Ikke i 2014 heller. Og jeg håper vi aldri kommer dit. uansett i min tid blir det neppe. OG mer tid har jeg i skrivende øyeblikk ikke. Vi får komme tilbake, dersom du kan ha interesse av det, Snakkes vel, som de sier her ute på flate Jæren. Takker uansett for din interesse. Ble du noe klokere? Ikke det? hadde jeg heller ikke ventet.

Hei Rolf. Det jeg mente var: Hverken du eller Mohammed, slik som jeg leser dere, er uenige i prinsippet om at litteratur skal stå slik det ble skrevet i utgangspunktet. Begge to stiller sørsmålstegn ved hvorfor tekster/bøker skal redigeres og "oppdateres", og dere spør "Hvorfor skal vi ikke vite om hvordan det var før?"

Jeg har ikke repetert teksten til Mohammed om punkt 4 nå, men jeg antar at du reagerte på at han tilsynelatende differensierer hvem som skal ha rett til ytringsfrihet. Det skal vi alle ha. Enig med deg, og i et hvert fora. Jeg synes vi i dag har blitt mye dårligere på å tåle konflikter og uenighet, og at det for eksempel kobles til at meningssterke utsagn antakelig kan skade antatt utsatte og forsvarsløse andre grupper/mennesker. Jeg mener det er en veldig skummel retning; og jeg tror ikke på det. Når har en åpen debatt vært farlig?

Jeg setter stor pris på dine digresjoner,og ser dem blant annet som et uttrykk for at "Ingen ting er nytt under solen". Jeg verdsetter din omtanke for andre følelser, samtidig som du ikke er redd for å uttrykke dine meninger. Du er også forbilledlig når det gjelder å uttrykke respons på det andre skriver. Takk skal du ha.

Hei igjen, Karen!
Her må jeg i denne omgang bare få takke deg for fine ord fra deg til meg. Synes du nesten er for snill mot meg. Men jeg kan ikke la vær å være svak for smigrende ord. Jeg har rett og slett ikke råd til det !
Debatten du sikter til i din innledning, har jeg lagt bak meg. Jeg nådde rett og slett ikke frem. Og da må jo skylden ligge hos meg ? Jeg kan bære det. Jeg har aldri regnet meg til vinnerne i ulike debatter. For å bruke en utslitt frase: det viktigste er å delta. Akkurat i dette tilfelle kan det handle om alder og inngrodde forestillinger om det å kunne oppføre seg. Eller rettere det å ikke kunne oppføre seg.
Jeg runder av med en digresjon, siden du ser ut til å like slike: Min dattersønn, som er sju år får en liten irettesettelse av sin mor fordi han er for utålmodig. Spontant svarer han: " Ingen kan vel forvente at jeg skal være så tålmodig at jeg stiller meg ved et epletre og venter helt til en pære detter ned." Kan du få dette til å passe inn med ovenstående?
Ellers takker jeg for din interesse, som før sagt og ønsker også deg en nydelig avslutning av dette året.

Her er det viktig å se skillet mellom debattene: På den ene siden, hvorvidt bøker skal merkes med "trigger warning"; på den andre siden, hvorvidt bøker skal redigeres/endres for å passe i vår samfunnsmessige kontekst.

Når det gjelder det første, syns jeg det er helt uproblematisk. Har bekjente som har opplevd overgrep og som kan få nesten panikkanfall om det helt uventet kommer en voldtektsscene eller lignende i en film eller TV-serie, og som kan få "flashbacks" om de leser beskrivelser av overgrep osv. Slike ting tror jeg kan være vanskelig for oss som heldigvis aldri har opplevd noe lignende å forstå. Det er såklart også forskjellig hvordan folk reagerer, noen reagerer ikke i det hele tatt mens andre kan gå helt i kjelleren. Jeg ser ikke noe problem med å legge inn en side helt først om at denne boka inneholder vold, overgrep eller lignende (omtrent som man gjør med filmer, "this movie has explicit content" og så videre) dersom det ikke kommer fram på andre måter, for eksempel på vaskeseddelen eller i tittelen (bakpå Halvbroren, for eksempel, står det at Fred blir unnfanget etter en voldtekt på vaskeloftet, og dermed er leseren forberedt på at det omtales i boka). For noen kan en bok, med deres grafiske beskrivelser og gjengivelser av tanker og følelser, være vel så triggende som en film eller serie.

Det er, slik jeg ser det, milevis fra dette til å faktisk REDIGERE en bok og endre innholdet. Jeg tror det er dumt å blande de to tingene, for å ta til orde for det ene er ikke det samme som å støtte sensur av innholdet i bøker. Altså, at bøker redigeres på den måten at språket oppdateres og så videre er helt greit, ellers ville en del bøker vært vanskelige å lese for et moderne publikum, men å konkret endre på innholdet er jeg mer skeptisk til. Når det er sagt, her er det også ting som tolkes helt annerledes nå enn da. Ordet "negerkonge", for eksempel, i Pippi. Da Lindgren skrev boka var det noe eksotisk og spennende, ordet hadde riktignok negative konnotasjoner spesielt i USA og andre rasesegregerte land, men jeg tror hverken Lindgren eller datidens lesere tolket det ordet som nedverdigende eller diskriminerende. Senere har konnotasjonen til det ordet endret seg, og det oppfattes som nedverdigende og støtende i dag. Lindgren har selv sagt i intervjuer at dersom hun skulle skrevet boka i dag, ville hun brukt et annet ord, fordi det ordet i dag er så ladet. Hun hadde altså ikke noe problem med at i nyere utgaver er det endret til "sydhavskonge", for slik hun mente det er betydningen bevart. At dette da blåses opp til en massiv sak syns jeg er litt merkelig. Å fjerne kontroversielle passasjer osv. derimot, det er svært negativt.

Når det gjelder USA - det er såklart interessant å følge med på debatten der, men det amerikanske samfunnet er (heldigvis) annerledes enn det norske. For eksempel har konservative religiøse krefter så mye innflytelse at de faktisk har fått gjennom flere steder i landet at skoler ikke skal undervise i evolusjonsteorien, for eksempel, eller at kun pensumbøker som støtter opp om de bibelske fortellingene skal tillates, og så videre. Her i Norge virker disse tingene utenkelig, selv private religiøse skoler må forholde seg til "offisielt pensum" og læreplanen deres må godkjennes. De kan altså endre litt på pensum sammenlignet med offentlig skole, men de kan ikke for eksempel unnlate å undervise i naturfag fordi det strider mot hvilken som helst gud sitt ord. Dermed blir heller ikke sensurdebatten like aktuell her, men det er likevel en viktig debatt å ta.

Interessant. Men synes du ikke at vaskeseddelen egentlig er en spoiler? Og hvis det ikke er noe som tilsier at voldtektsofre (f.eks) ikke reagerer likt på et gitt innhold om overgrep, er det da ikke paternalistisk at de alle trenger beskyttelse fra ubehaget knyttet til lesing av vanskelige tekster? Og hvem skal man prioritere?

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette selv, det er derfor jeg ikke konkluderte så veldig i innlegget mitt. Syns ikke det gjør noe å legge inn en slik "trigger warning", men det er heller ikke en kampsak for meg at det gjøres. Jeg vet ikke om jeg er enig i at det er paternalistisk, man "beskytter" ikke folk fra vonde ting, man lar dem velge selv om de ønsker å lese det. Når det er sagt tror jeg også mange som sliter med PTSD og lignende ikke forventer at samfunnet skal tilrettelegges dem, så jeg tror det er få som reagerer på at for eksempel ikke krimbøker er merka med slike advarsler. Det er mulig det heller er visse deler av den politisk korrekte middelklassen som er opptatt av dette - det er jo gjerne de som reagerer på VEGNE av andre de oppfatter blir krenket i sånne tilfeller.

Når det gjelder hvem man skal prioritere, mener jeg nesten alltid at man skal prioritere den svakeste part. Det store flertall trenger ikke noen beskyttelse, hvertfall ikke i denne sammenhengen.

MEGET godt sagt av deg, dette!

Jeg er enig med deg at det er vanskelig å ha en bastant mening om dette. På den ene siden er jeg som leser totalt imot merking av bøker, men som et menneske har jeg sterk empati med mennesker som lider av traumaer. Man kan enten være prinsippfast eller empatisk.

Jeg synes at barnebøkene ikke skal redigeres. De var forsåvidt skrevet i sin tid, hvor vi i dag bruker andre ord og vendinger. Pippi var og er en fantasifigur som har gledet mange opp gjennom årene.

Det har også hennes far, negerkongen! I de tider disse bøkene ble skrevet, og spesielt hva angår de som de var skrevet for så ingen noen rasisme i dette. Der var heller ingen tiltenkt rasisme fra forfatterens side. Jeg levde på den tiden da en neger var et menneske fra Afrika, med en annen hudfarge. Ikke noe galt i det. Det er bedre for barn å vite at der finnes barn med annen hudfarge, mer viktig den gang, fordi det i mine barneår i Stavanger var en så stor sjeldenhet å se et menneske, som altså noen hadde satt navnet neger på, at man stoppet opp, og jeg hørte selv små barn spørre sin mor eller far om hvorfor dette var slik. Verden har forandret seg til de grader!
Det ser vi, men ser våre nye landsmenn dette ? Neppe. Vi klandrer dem ikke for det. Men, skal disse forlange at vi må legge ned tilvante vaner og begrep? Og det med å starte med Pippi?

Her er jeg litt uenig med deg. Hvorfor skal vi niholde på ord og uttrykk som andre opplever som sårende? Når det gjelder ord og uttrykk vi bruker i dagligtale så synes jeg vi skal rette oss etter de det gjelder. Ordet "neger" har kanskje ikke så stor betydning for deg, men for mange andre betyr det så mye mer. Det blir nå betegnet som et skjellsord på sitt verste, mens på sitt beste oppfattes det som ignorant eller ufølsomt.

Når det gjelder kritikken av Pippi så blir det en helt annen sak. Det er nok ikke våre "nye landsmenn" som har bestemt at negerkongen må bort. Det er andre som har bestemt at det kan oppleves som støtende for noen og derfor har de valgt å fjerne det eller bytte til noe mindre omdiskutert.

Pippi Långstrump blir ikke alene på utrensknings-karusellen:

Her handler det om helt vanlig Mao-revolusjon

Nå skrev jeg ikke at du niholder på ordet, jeg spurte hvorfor vi skal gjøre det. Jeg innrømmer allikevel at du leste rett når du så mellom linjene og oppfattet at jeg mente at du gjør det. Det var sånn jeg oppfattet det, men om du mener det er feil så skal selvfølgelig ikke jeg tillegge deg noe annet.

Verden forandrer seg heldigvis. Ni##er var helt akseptabelt å si for noen hundre år siden, etterhvert var det stort sett bare KKK som syntes det var greit, mens for en del år siden var det en gruppe afro-amerikanere som tok tilbake ordet og bruker det selv. De aller fleste er vel allikevel enige om at akkurat det ordet ikke lenger er akseptabelt å bruke.

Du spør: Men hvor har jeg sagt at det er våre nye landsmenn som sier at Negerkonge må bort fra Pippi Langstrømpe?
Det var sånn jeg tolket utsagnet ditt: Men, skal disse forlange at vi må legge ned tilvante vaner og begrep? Og det med å starte med Pippi?

Grunnen til at jeg skrev litt uenig, var fordi jeg mistenkte at vi ikke var så uenige som det først virket som. Det siste svaret ditt synes jeg var oppklarende, jeg setter derfor pris på at du tok deg tid til å utdype, selv om du ikke behøvde å gjøre det.

Etter å ha tenkt litt. Voksne legger mye mer i lesestoffet enn barn gjør. Jeg vil si at barn hører det som blir lest (eller leser selv) og legger ikke mer i det.

De små leter i vertfall ikke etter ord som kan være negativt ladet mot noen i det de leser.

Tankevekkende innlegg. Eg er, som deg, generelt imot at ein skal redigere bort støytande ting i bøker, i alle fall i bøker for vaksne. Når det gjeld barnebøker er eg litt meir i tvil.

Apropos redigering, så er jo etter det eg forstår mange klassikarar, slik som Greven av Monte Cristo og De elendige gitt ut i sterkt nedkorta versjonar på norsk, og tilpassa ei yngre lesargruppe enn originalverka. Dette er jo også ei form for redigering, og det er synd dersom dette skal vere dei einaste tilgjengelege versjonane på norsk.

Når det gjelg "trigger warning" (heiter det noko på norsk enno?) så hadde vi ein liten diskusjon om dette, starta av Grethet87, for omlag eit år sidan. Den gangen skreiv eg

"Den neste tanken var å skule til USA. Dei er jo ganske flinke med å merke alt mulig som kan tenkast å vere farleg eller støytande, for at produsentar skal unngå søksmål. Dersom slik merking som du foreslår ikkje er på agendaen i USA vil eg tru at vi ikkje er heilt klare for det i Norge heller."

uvitande om at dette alt var på agendaen i USA. Eg synest ikkje slik merking er naudsynt for min eigen del, men etter å ha tenkt litt på det innser eg jo at det kan vere hensiktsmessig for andre. Og eg trur ikkje at slik merking vil sjenere meg på nokon måte.

Eg uttrykte meg nok litt klønete i innlegget over, eg er glad for at det finnest "ungdoms-versjonar" av klassikarane eg/du nevner, og det er mange som har fått ein fin inngang til litteraturen på denne måten. Poenget mitt var meint å vere at det kan vere vanskeleg å finne norske fullstendige omsetjingar av enkelte av desse bøkene, og det tykkjer eg er synd. Og så har du jo eit knallpoeng i at dei nedkorta versjonane burde vere merka med nettop det, at dei er nedkorta. Ei slik merking vil vere mykje meir relevant for dei fleste enn "trigger warning", som var temaet som Mohammed opphaveleg tok opp, og som eg ber om orsaking for å ha spora av frå.

Nei, du ordlegger deg klart nok som alltid , Jostein.Det må være mitt svar som må ha fått deg til å tro noe sånn. Og du har rett. Ikke alle disse ungdoms-versjonene har heller jeg klart å finne i fullstendig versjon oversatt til norsk. Og jeg må innrømme at enkelte av dem har jeg ikke lest på ny selv om jeg har fått en fullstendig utgave om dem, fordi jeg allerede "kjenner til" hovedpoeng og-ikke minst slutten. Har bare vært fornøyd med å ha fått dem, de står i min hylle. Og det var det.
Og at disse burde gitt oss unge, den gang, en klar beskjed om at dette var en forkortelse. Og noen unnskyldning til meg, er helt unødvendig på alle måter.

Det er interessant og kanskje litt skremmende også å forestille seg hva dette kan gjøre med barnebøker. Mange av klassikerne i sjangeren har jo en del ting som et moderne publikum kan reagere på. Det samme gjelder ungdomsromaner.

Når det gjelder rene redigeringer så husker jeg for mange år siden at jeg kjøpte "Ivan hoe" og "Kong Salomos miner" til mitt "bibliotek", bare for å senere oppdage at de begge manglet flere titalls sider i forhold til originalen. Siden det hadde gått en tid og jeg ikke tok vare på kvitteringen, måtte jeg kjøpe to nye versjoner.

Ut fra det jeg har lest på diverse nettsteder omfavner krav/behov for merking av traumautløsende innhold om alt fra barnefødsel til "slimete ting". Fra stoff som omhandler dødsstraff til edderkopper. Hvor skal man trekke grensen?

Du har rett, det er ikkje lett å trekke grensa korkje for eventuell redigering av barnebøker eller for "trigger warning". Det enklaste er nok å la vere. Likevel er eg ikkje heilt avvisande til nokon av delane. Men enkelte av eksempla på "trigger warning" i artikkelen du viste til var ganske uforståelege for meg. Slimete ting, ja. Som jordbærgelebitar i vaniljesaus, for eksempel?

:-). Mulig det. Listen(e) er endeløse. I artikkelen nevnes blandes annet dette: kvinnehat, (stoff) om dødsstraff, kalorier i mat, terrorisme, fyllekjøring, vekt, rasisme, våpenrelaterte voldshandlinger, droner, homofobi, posttraumatisk stress syndrom, slaveri, offerklandring og så videre, og så videre.

Det var et lite sammentreff at spørsmålet ditt kom akkurat nå, mens jeg leser om Winston i 1984, som redigerer eldre nyheter fra arkivet slik at de skal passe inn med nåtiden og fremtiden, slik Storebror mener den skal se ut.

Min mening er nei, nei, nei til redigering av tekster, og et litt mindre nei til trigger warning. Et kjempestort nei til å kategorisere bøker som retraumatiserende. Skulle for eksempel Brødrene Løvehjerte være en slik bok?

Det er ikke så innmari langt til 1984.

Hør, Karen: Er du selv klar over hvor betimelig og godt dette innlegget ditt nå er ?

Jeg er fullstendig enig i at man absolutt ikke bør skrive om eldre bøker og historier for å tilpasse seg dagens etiske/moralske/politisk korrekte miljø. Det blir å omskrive historien for å tilfredsstille sarte sjeler som bruker dagen på å lete etter ting å bli fornærmet for. Man kan ikke late som at holdninger og verdenssynet som eksisterte på tiden dette ble skrevet ikke har funnet sted. Jeg synes denne utviklingen er skummel.

Og det er du heldigvis ikke alene om å mene, Ole Larsen