Bokelskere.no

Et år etter at Sadie Jones kom ut med debutromanen ”Utskudd”, kom romanen ”Små kriger”. Fordi jeg likte debutromanen svært godt, var jeg naturlig nok svært spent på oppfølgeren. Jeg ble i grunnen litt skuffet.

Etter andre verdenskrig fikk britene kontroll over Kypros. Angivelig for å skape ro og stabilitet i området, opprettet britene millitære baser på øya. Basene var imidlertid viktige av flere grunner, som nærheten til Midt-Østen, Suezkanalen og oljeressursene. Ikke uventet dannet gresk-kypriotene frigjøringsmilitsen EOKA, og gjennom ulike aksjoner rettet mot britene forsøker de å gjøre britenes opphold så vanskelig som mulig. Målet for EOKA er å få Kypros til å bli en del av Hellas. Britenes svar på gresk-kypriotenes vold er bl.a. å oppildne til motsetninger mellom dem og tyrker-kypriotene (resultatet av dette kjenner vi i dag: øya er delt mellom grekerne og tyrkerne).

Da Hal og Clare giftet seg på 50-tallet i England, visste Clare at det å være gift med en yrkesmillitær ville innebære et liv på stadig flyttefot. Etter hvert har Hal avansert til major i den engelske hæren, og da Hal blir utstasjonert på Kypros, ser han frem til dette med spenning og glede. Han har aldri vært i aktiv tjeneste, og skal omsider få anledning til å praktisere noe av det han har lært. Hal og Clare, som har fått tvillinger, elsker hverandre svært høyt og tror vel egentlig at intet kan true deres lykke.

Hal er full av idealisme ved ankomsten, men etter hvert blir han vitne til så vidt mange grove overtramp fra britenes side at han begynner å tvile alvorlig på sin rolle som yrkesmillitær. Det forventes nemlig at overtramp ikke skal rapporteres, men nærmest ties i hjel. Britene torturerer, voldtar og dreper. Straffen for de få som faktisk blir tatt og som man av ulike grunner ikke kan la være å reagere overfor, er symbolsk og består i verste fall av omplasseringer og forflytninger. Offentlighetens interesse og skandaler må for all del unngås.

Midt oppi terrorangrep og tendenser til kamp- og krigshandlinger, prøver Hal og Clare å få ekteskapet sitt til å fungere. Clare blir imidlertid sittende mye alene med tvillingene deres, og Hal blir etter hvert mindre og mindre meddelsom. Samtidig blir Clare vitne til at utroskap blant befalshustruene, som omtrent kjeder seg i hjel, florerer ….

Årsaken til at jeg ble litt skuffet over denne boka var at det tok litt for lang tid før det skjedde noe som helst. Dersom boka hadde vært tykkere og ikke bare på litt over 300 sider, kunne jeg for så vidt fint ha tolerert en lang introduksjon i boka. Dessuten følte jeg at boka ikke engasjerte meg før kanskje de siste 100 sidene, og da på et nokså overfladisk plan. Det som imidlertid er interessant og som belyses i boka, er hva som skjer med moralen til okkupanter etter hvert som begge sider i konflikten demoraliseres. Dette kunne ha handlet om okkupasjonen av Afghanistan eller Iran. Problematikken er nemlig den samme; okkupanter som sies å ha de edleste hensikter, men som egentlig kjører doble og triple agendaer, og en befolkning som for en hver pris ønsker frihet på egne premisser. Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at boka på ingen måte er dårlig skrevet. Den kunne imidlertid ha engasjert litt sterkere.

Jeg ble fenget av denne historien. Det kan jo ha noe med å gjøre at jeg oppholder meg i store deler av året på Kypros, og er interessert i historien her på øya. Og det som forferder og opprører, er nettopp det du skriver om demoraliseringen som skjer under slike konfliktsituasjoner som dette. Når hensiktene i utgangspunktet er de beste, men utvikler seg til primitiv brutalitet, maktmisbruk og rå ondskap som også går ut over uskyldige, sivile mennesker. Soldater og menige som blir avstumpet av det de opplever i krigssituasjonen de lever i, og som derfor utfører bestialske handlinger som de sannsynligvis aldri ville latt komme til uttrykk i fredstid.
Helt enig med deg om sammenligningen med de okkupasjonene som foregår i dag flere steder i verden.
Kypros ligger utsatt til i utkanten av Europa, med Midtøsten-konflikten ikke så langt unna. Den har vært et mål for mange erobrere opp gjennom tidene, og er i dag fremdeles ikke blitt en hel øy etter den siste invasjonen i 1974. Den nordlige delen av øya er fremdeles okkupert av Tyrkia.
Grenselinja mellom nord og sør er i ferd med å bli litt mer åpen nå, men grensevaktene er fortsatt tydelig tilstede, man må stemples fram og tilbake over grensa, og dagliglivet på Kypros er forholdsvis fredelig, selv om kyprioter flest (i sør) sier at de ikke liker tyrkere. Så det ser ut til å ta lang tid før det kan bli noen endelig løsning på dette problemet.

Einig i at det tok mange sider før ting byrja å skje, i alle fall på det ytre plan. Eg vart likevel ikkje skuffa over boka, då eg syns forfataren får fram dei mange indre konfliktene på ein engasjerande måte.