Bokelskere.no

Passasjer som denne:

"Disse gangene var den åpne døren fylt av latteren hennes, og det slo meg ofte at latteren måtte komme et eller annet steds fra. Ingenting oppstår av ingenting. Alt har en årsak. Hvetedeigen og løskravene, aller minst løskravene, kunne være årsaken. Hvis da ikke latteren selv er alle tings urgrunn. O, vidunderlige tanke! Det var dette jeg foresatte meg å undersøke, og konsul Jonsson, som bestyrte biblioteket, fikk således sin største kunde i meg. Det var en svimlende følelse å komme inn i et så stort bibliotek. Jeg begynte med førsokratikerne Heraklit, Parmenides og Zenon. Ingen av dem påsto noe så dumt, og jeg vet den dag i dag ikke mer enn før. Men det er en fin tanke at Heraklit skulle ha sittet på kjøkkenet og latt Beryl Pingel stryke løskravene sine, mens han gumlet i seg hvetebollene hennes og gang på gang steg ned i hennes latter" (s.39)

...og denne:

"De står nølende utenfor Fanny Uddes dør, de vil ikke helt trykke ned håndtaket og åpne, men nå plinger klokken, den er kinesisk og ekte, pling-pling, sånn låter den, det er kinesisk og betyr: Kom inn, selv om dere ikke har tenkt å kjøpe et eneste nålebrev.
Pling-pling, og de er i et annet land.
Fanny sitter i en høy kurvstol bak disken.
-Goddag, Splendid, så hyggelig at du kommer innom. Hva vil du i dag?
-Jeg skulle bare vise Sidner klokka. At den er kinesisk. Det er han som bor på hotellet og mora hans ble trampa ihjæl av kyrne.
Han nærmer seg henne, bøyer seg over disken, støtter seg på underarmene, ser henne inn i øynene:
-Han trodde meg ikke.
Da snur Fanny seg mot Sidner, o du skaper av de legemlige vesener! Han står ennå ved døren og tar forsiktig på klokken, en sprø liten tone som vandrer ut og inn mellom tøyballer og draperier, blir stående der lenge, som i et forsøk på å forstå lyden, å kunne avlese den på riktig måte for å rekke å se alle de merkelige steder og tider som tonen fører med seg." (S.73)

...ga meg en opplevelse av stillelesingens gleder av lignende kvalitet som det den hellige Isak av Syria beskriver slik:

”Jeg leser i taushet, slik at de versene jeg leser og ber kan fylle meg med fryd. Og når gleden ved å skjønne dem gjør meg stum, går jeg som i en drøm inn i en tilstand hvor mine sanser og tanker er konsentrert. Når jeg så har forlenget tausheten en stund, stilner minnenes tummel i mitt hjerte, og mine innerste tanker sender uavbrutt gledesbølger gjennom mitt sinn; disse stiger så plutselig til en fryd i mitt hjerte, langt større enn jeg hadde forventet.”

Det er rikelig av slike passasjer i Juleoratoriets første halvdel, deretter blir skrivestilen mindre magisk, men det glimter til igjen i de siste tretti sidene. Som helhet er dette et overflødighetshorn av en bok. Bachs Juleoratorium kommer heretter til å utløse langt mer frodige bilder i sinnet mitt en det har gjort tidligere.