Det er ikke bare Gaute Heivoll som har skrevet om besteforeldre i år. Det har også debutant Tine J. Sir gjort. Skjønt jeg vet ikke om det er hennes virkelige besteforeldre, eller diktet, men jeg-personens besteforeldre er det i alle fall det handler om. Bestemor føler trang til å realisere seg selv, komme seg bort en tur etter langt ekteskap. 40 år og med tenåringsbarn, en kvinne tatt som en selvfølge av både mann og barn. Hun drar til Oslo, skaffer seg jobb på en bar og havner på konsert på Kalvøya med Frank Zappa. Vi snakker 1973.
Jeg var også på Zappakonsert på 70-tallet, men fem år senere i Oslo, og jeg var tenåring. Ikke mor og midt i livet. Jeg tror mange kvinner brøt litt eller mye ut på den tiden, det lå i tidsånden, kvinnefrigjøringen, man godtok ikke lenger den tradisjonelle kjønnsrollen. Kvinner ville noe mer.
Bestemor til jeg-personen, leide seg leilighet i fire uker i Oslo. Fire uker var planen, og fire intensive uker ble det. Hun blir raskt kjent med folk, og henger sammen med disse vennene og sjefen sin Kjell i baren hvor hun jobber, ganske ofte. Og de drar på Zappakonsert sammen. Bestemor aner nok ikke helt hvor kjent artisten er, og forviller seg bak scenen.
" - Jeg beklager, jeg..jeg... jeg…finner ikke noe toalett. Hun kan høre at stemmen ikke bærer.
- Du er bak scenen. Du har ikke lov til å være her. Toalettene ligger der borte. " (s.52)
Mer vil ikke jeg røpe.
Tine J. Sir som er debutant, har skrevet en søt og fin liten fortelling om en viktig epoke i en bestemors liv, og om kjærlighet. Hun får sagt mye på få sider. Enkelt, rent, klisjefritt, og driv nok til at jeg raskt ble fenget av historien og leste den ut på litt over en time. Og slutten ble jeg skikkelig rørt av. Anbefales!
Blogginnlegg med musikkvideo av Zappa HER
Sist sett
