Jeg har lest Øyvind Vågnes siste roman, Sone Z. Jeg fattet interesse etter å ha lest en god anmeldelse, og fant den stående på biblioteket, uten kø. Sone Z er en slags dystopi, science fiction. En liten, knapp, men spennende, litt ekkel bok om et samfunn slik vi helst ikke vil ha det.
Jeg skal også fatte meg i knapphet, siden det straks er jul, og jeg skal hente opp juletreet fra kjelleren om få minutter. Enda lever jeg ikke i et så totalovervåket og forurenset samfunn som de i denne boka. Men vi er på vei..
Det som er skremmende er at det skjer så umerkelig, så glidende, at folk flest godtar det. Det så vi under diskusjonen rundt Datalagringsdirektivet blant annet.
I Sone Z er alle overvåket, alt overvåket, alle bevegelser og samtaler filmes og tas opp.
Romanen er en ekkel advarsel om overvåkingssamfunent vi er i ferd med å bli en del av. En større ulykke har forurenset og ødelagt klimaet. De fleste fuglene har dødd. En mur skiller byen fra havet, der flyktningene prøver å komme seg inn. DeGarve leter etter datteren sin og blir stadig mer fortvilt, som mange andre også har blitt det.
Flyktingene som kravler oppover muren minner meg om Zombiene i World War Z.
Vågnes har skrevet en roman med dyster og klaustrofobisk stemning. Stilen er enkel, knapp, og kler boka. Den er velskrevet og mørk. Og ganske så pessimistisk. Kanskje også veldig realistisk?
Mitt hele blogginnlegg HER
Viser 1 svar.
Helt enig! Sone Z er en lavmælt og fin liten dystopi om et samfunn vi får håpe vi ikke er på vei mot.
Som all god science fiction, er dette ei bok om oss. Vi som lever her og nå. Sone Z er ubehagelig lesning. Ikke først og fremst fordi den skildrer et kaldt, umenneskelig og totalovervåka samfunn en gang i framtida, men fordi den skildrer ubehagelige og mørke sider ved oss, og ved det samfunnet vi skaper for oss selv. Derfor er det også ei viktig lita bok.
Sist sett
