Jeg kommer sikkert til å bli upopulær av å si dette, men jeg likte ikke boka.
Av dystopi sjangeren forventer jeg at det handler om et samfunn som faktisk er truende. Et samfunn som man blir redd av og ikke ønsker at skal bli virkelighet. Det er hva JEG forventer av en bok i sjanger av dystopi.
Så har vi The Hunger Games, en av de mest omtalte trilogiene for tiden. Alle liker bøkene. Alle liker Katniss og alle liker Peeta. Min mening? Boka er ikke godt nok kvalifisert som dystopi. Jeg blir ikke redd av samfunnet Katniss lever i. Jeg føler ikke at The Capitol er truende eller skremmende. Det eneste jeg klare å tenke på når jeg hører om The Hunger Games er; "Det finnes verre ting enn døden."
Jeg blir så irritert på Suzanne og måten hun tror et truende samfunn fungerer. Hvis ikke du gjør som reglene sier, dreper vi deg. Hvis ikke du mener det samme som oss, dreper vi deg. Alt handler om død i denne boka. Det er ikke snakk om tortur (som faktisk er en grusom opplevelse), det er snakk om død. De eneste som teknisk sett blir torturert er foreldrene som mister barna sine til lekene, men that's it.
Nå skal jeg ikke snakke for resten av bøkene, siden jeg valgte å stanse med denne boka. Men jeg syns ikke noe ved samfunnet var skremmende. Jeg har lest opptil flere anbefalinger av boka hvor leseren forteller hvor skremmende samfunnet er og hvor mye de skalv av redsel mens de leste boka. Jeg leste den og ble kun redd av mutantene i slutten av boka.
Ikke misforstå meg, det var noen elementer i boka jeg likte, men at boka teknisk sett skal være dystopi - en advarsel til menneskeheten om fremtidens alternative samfunn - da forventer jeg faktisk mer enn det The Hunger Games ga meg.
Viser 7 svar.
Alle har forskjellige meninger om forskjellige bøker, og godt er det! Etter MIN mening så synes jeg du er litt snar i vendingen når du hevder at boken ikke er dystopisk. Det finnes flere måter å fremstille dystopi på. Den trenger ikke være den mest skrekkslagne i alle sammenhenger. For min del får jeg frysninger fordi jeg føler at Capitol puster deg i nakken hele tiden. Overvåkning. Og det hemmelige budskapet "hvis du ikke gjør som vi sier da..."
Dette var vel bare min side av denne boken!
Helt greit at du ikke likte boka (den har tross alt fått 18 terningkast tre eller mindre her på bokelskere, så du er ikke alene). Men jeg synes du er litt snar til å hevde at den ikke er dystopisk. :) Det er riktignok en stund siden jeg leste serien, så jeg husker ikke alt krystallklart. Men det dystopiske ligger mer i alt rundt dødslekene, ikke i det ungdommene gjør i spillet. Det er som du sier liv og død der, men tenk på alt som ligger mellom linjene og utenfor lekene. Sementerte klasseforskjeller, det å bli straffet for tidligere generasjoners synder, det å ikke ha noe valg. Det å gå å vente på å enten bli trukket ut eller miste familiemedlemmet/vennen din til noe som er ren underholdning for de som sitter på makten. Urettferdigheten i ressursene som er tilgjengelig for de forskjellige distriktene når det gjelder å forberede seg til (de påtvungede) dødslekene. Urettferdigheten rundt ressursfordeling generelt, jo lenger ut i distriktene du kommer. Det at makten har brukt et opprør for lenge siden som unnskyldning til å undertrykke og detaljkontrollere befolkningen, samt straffe dem årlig i form av ren underholdning, er slik jeg ser det noe av selve kjernen i sjangerbegrepet dystopi. For ikke å snakke om propagandaen og kontrollen av hvordan historien fortelles. Det er dessuten en form for kontroll av distriktene - en måte å hindre organisering på - når de settes opp mot hverandre. Når distriktenes barn må drepe hverandre så alle ser akkurat hvordan det skjedde i hver minste detalj.
Det ligger ganske mye mental tortur i dette, og jeg er i tillegg uenig i at det bare er foreldrene som blir torturert av selve lekene. De som vinner må jo for eksempel leve videre med det de har opplevd og gjort, og hvert år vite hva nye uskyldige ofre blir sendt inn i. Katniss selv hadde aldri vært der hvis det ikke hadde vært for at hun ikke orket tanken på å sende lillesøsteren dit. Jeg synes du hopper over en del nyanser når du hevder det "bare" handler om liv og død. :) Men det er mulig bildet blir litt klarere om man leser videre på serien, jeg husker ikke helt.
Når dette er sagt, så er ikke Hunger Games spesielt unik som dystopi, Battle Royale av Takami går for eksempel i ganske stor grad ut på det samme, og det finnes en masse gode og mindre kjente dystopiske fortellinger som hadde fortjent oppmerksomheten minst like mye som denne serien.
Nå er det noen år siden jeg leste denne serien, så jeg tror ikke jeg skal gå inn på noen diskusjon angående kvaliteten på bøkene i seg selv, men jeg må motsi deg på et punkt. Du sier at det ikke foregår noen tortur, men det er ikke sant. Det er mental tortur for alle barn/ungdommer som lever i distriktene å konstant gå i konstant frykt for å bli sendt inn i lekene. Frykt for døden, eller å miste noen, er nok ofte langt værre enn å faktisk dø.
Og om du virkelig tror at det ikke er verste form for tortur å miste barnet ditt, da tror jeg ikke du vet mye om tortur. Selv før jeg fikk sønnen min antok jeg at det umulig kunne være noen værre følelse enn å miste et barn. Nå som jeg har han vet jeg det med sikkerhet. Det er mental tortur for absolutt alle foreldre, fra det øyeblikket barna deres kommer til verden til det øyeblikket de er (forhåpentligvis) trygt over alderen der de risikerer å bli sendt ut i lekene.
Dessuten handler denne boka om lekene. De to andre går dypere inn i selve samfunnet. Tro meg, det kommer andre former for tortur senere. Bare fordi det ikke fikk en plass i denne boka, betyr ikke det at det ikke foregår i samfunnet.
Det er som sagt noen år siden jeg leste bøkene, og jeg ville nok neppe blitt like imponert om jeg leste de i dag. Men det er nok av helt andre årsaker enn de du nevner her.
Nå har jo ikke akkurat jeg barn selv, så for folk med barn som leser disse bøkene opplever de nok det annerledes.
Det jeg mener å få frem i hva jeg sier er at det finnes så mange flere dystopi bøker som er bedre enn denne boka (min mening) og likevel føler jeg alle snakker om denne som den absolutt beste.
Som sagt syns jeg en del ting ved boka var bra, men jeg syns mange andre dystopi bøker lever opp til tittelen Dystopi.
Jeg respekterer din mening, så klart. Og jeg håper du kan respektere min.
Det er helt vanlig at det ikke nødvendigvis er de BESTE bøkene som blir mest populære.
Det kan være flere grunner til dette, men jeg tillater meg å tro at mye av grunnen er at de beste bøkene ofte er mer komplekse.
Komplekse bøker krever mer erfarne lesere.
Mer erfarne lesere får man ikke om de bare leser de mest populære bøkene.
Når det er sagt, så er min hovedtanke at det viktigste er AT folk leser. HVA de leser er mindre viktig, og kommer normalt av seg selv.
Selv finner jeg mye moro i å lese "dårlige" bøker både hva gjelder genre og innhold. Men det ER som regel morsommere å lese en god bok innen en dårlig genre enn omvendt:)
Jeg er helt enig i at dette er langt fra den beste dystopien som finnes. Ikke engang den beste dystopiske ungdomsserien. Som sagt har jeg vokst en del siden jeg først leste den, og ser den noe klarere nå enn jeg gjorde den gang. Naturligvis har jeg respekt for hva du synes om boka. Dette var ingen argumentasjon mot ditt syn på boka, men heller din uttalelse angående hva som faktisk oppfattes som et dystopisk samfunn, samt en del andre ting du skrev. Dette samfunnet sender årlig sine barn og ungdommer i en arena for å drepe hverandre, det er tross alt en veldig subjektiv oppfattning å ikke finne det truende.
Sist sett
