Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du
Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne
Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv
Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet
Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.
Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen
Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt
Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".
Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.
Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.
Viser 2 svar.
For en god omtale du har skrevet! Helt enig - dette er er en må lese-bok!
Så kult! Enig! Boka er svimlende sterk og sår - og underlig vakker! Jeg håper mage leser den!
Sist sett
