At jeg skulle bli dypt og inderlig glad i en hovedperson som presenteres slik i bokens åpningslinje:
"Klokka ti over tre natten til 3.mars sto Oluf Gabrielsen og stirret uhemmet på de utstilte pornobladene i "Six" i Grüners gate."
det ble en overraskelse. En deilig overraskelse.
På side 7 rammet den første av Amors piler meg midt i hjertet:
"Når han tenkte: nå føler du deg prektig, så svarte han: nei, det gjør jeg ikke - og følte seg prektig. Han hadde det litt godt."
Jeg blir snart bekymret for at jeg skal bli nødt til å bevitne at denne skjønne mannen skal miste Grepet om livet sitt. Han har eksistensielle kvaler, problem i ekteskapet og døyver problemene med øl og valium.
På side 19 får vi begge litt trøst:
"Til sin forundring hendte det han sa høyt inne i seg "Min sjel, min sjel, lov Herren, og alt hva i meg er, hans navn." Han visste ikke engang hvor han hadde strofen fra, han hadde aldri vært religiøs, gått på Frelsesarméens søndagsskole for å få glansbilder hadde han saktens, men lovet Herren hadde han såvidt han husket aldri gjort."
Og drygt halvveis kommer en ny dose trøst:
"Hvor mange timelønner har du drukket opp i kveld, da? spurte Astrid og ga hånden hans et vennlig trykk.
-Et par, tenker jeg. Jeg drikker pils, vet du, dessuten tjener jeg vel over gjennomsnittet. Gud vet forresten hva jeg har i timelønn, det har jeg aldri regnet ut. Virker jeg pussa?
-Litt.
-Gjør det noe?
-Nei.
Oluf hadde det godt."
At jeg ikke har lest Askildsen tidligere tror jeg dessverre henger sammen med at han ikke var en del av den politisk klarerte forfattereliten på syttitallet. I denne boken spiller m-l bevegelsen en ikke helt ubetydelig rolle, og slett ikke så negativ som det kan se ut til på side 18:
"Fyren med Klassekampen hadde drukket ut, reiste seg. Oluf fikk en innskytelse, en riktig dum innskytelse, tenkte han etterpå, men han fulgte den.
-Kan jeg få kjøpt den avisa av deg?
Studenten nølte, så på ham, sa:
-Jeg har lest den. Du kan få den.
-Nei, jeg vil betale for den.
-All right, halvannen krone.
Oluf ga ham pengene, tok avisen og rev den i to. Studenten så på ham, lenge, så trakk han på skuldrene og gikk."
Førsteutgaven av Kjære, kjære Oluf kom ut på Aschehoug forlag, ikke Oktober som jeg ser nyere utgave er. Hadde Oktober gitt ut Askildsen på syttitallet hadde jeg garantert lest hver eneste av hans bøker.
Viser 2 svar.
At jeg ikke har lest Askildsen tidligere tror jeg dessverre henger
sammen med at han ikke var en del av den politisk klarerte
forfattereliten på syttitallet.
...
Førsteutgaven av Kjære, kjære Oluf kom ut på Aschehoug forlag,
ikke Oktober som jeg ser nyere utgave er.
Hadde Oktober gitt ut Askildsen på syttitallet hadde jeg garantert
lest hver eneste av hans bøker.
Det er underlig dette, og jeg har tenkt noen av de samme tankene som deg. Kan det også henge sammen med at han i liten grad skreiv sosialrealistiske bøker?
Alf van der Hagens biografi om Kjell Askildsen går ganske grundig inn på Askildsens forhold til ml-bevegelsen. På side 151 sier Dag Solstad:
Det hadde ikke vært noen kommunisme blant norske forfattere hvis det
ikke hadde vært for Kjell Askildsen!
Tenk på det! På side 156 spør Hagen:
Når ble du egentlig medlem av partiet AKP(ml)?
Og Kjell svarer:
Jeg var faktisk aldri betalende medlem. Og ingen var heller på meg for
at jeg skulle bli det. Akkurat dette kan ikke Dag begripe, vi har
snakket om det, og han kan ikke få det inn i hodet at jeg ikke var
betalende medlem av partiet. Men det som skjedde i de årene, var
uansett bare en videreføring av noe som hadde vært inni meg hele
tiden. Tidligere hadde jeg bare ikke hatt noen ytre tilknytningsform
til kommunismen.
Når når han på side 168 skal begrunne hvorfor han reiste til Albania ordlegger han seg slik:
Av nysgjerrighet. Det tror jeg gjaldt for de fleste som var med. Vi
AKP-ere var omtrent de eneste som fikk komme inn i landet.
Å skrive om nære relasjoner falt antakeligvis inn under begrepet "småborgerlig psykologisering", det var definitivt ikke stuerent. Gleder meg til biografien, må lese meg litt mer opp på forfatterskapet, først.