Allerede mens jeg leste tenkte jeg at dette var noe spesielt. Jackson klarer så utrolig godt å få fram den store uhyrligheten i det morfaren gjorde og mente. Og samtidig så utrolig godt den store kjærligheten som eksisterte i familien. Det er godt gjort å være så nådeløs som Jackson er når hun undersøker hva morfaren kan ha vært med på og hva meningene hans faktisk innebar. Hun prøver aldri, aldri å unnskylde noe. Beskrivelsene hun gir av sin egen radikale fortid er også veldig interessante og setter virkelig tankene i gang hos meg som leser. Parallellene til hva noen ungdommer opplever i dag er åpenbar. Noen bøker treffer i hodet, noen i magen. Jackson traff hele meg på en gang.
Sist sett
