Tre kapitler ute i boken slår jeg fast at jeg er inne i en bok jeg ikke ønsker skal ta slutt.
Jeg har valgt tre sitater fra kapittel tre for å illustrere stilen og stemningen:
"Det fungerer, dristet jeg meg til å tenke. Jeg gjør én ting av gangen, og det fungerer. Castor lå fremdeles utstrakt foran peisen, rolig og bedagelig så vidt jeg kunne bedømme,mog jeg tenkte at det kunne vært veldig interessant å få være hund i stedenfor menneske, om så bare i noen øyeblikk.
Det er naturligvis også mulig at det ville være en usedvanlig skremmende opplevelse."
"Jeg noterte meg at det er en enorm forskjell på å være en enslig, middelaldrende kvinne og en enslig, middelaldrende kvinne med hund. Castros nærvær der han ligger utstrakt under bordet mitt på puben, gir meg en slags selvsagt verdighet og en berettigelse som jeg ikke helt kan forklare, som en ufortjent nåde som man bare tar imot."
"Det finnes ikke ett menneske i verden som vet at vi befinner oss her. Jeg gjentar: Det finnes ikke ett menneske i verden som vet at vi befinner oss her."
... Og så innfridde ikke boken: De siste tre fjerdedeler av romanen var uttværende, ispedd dramatikk som manglet funksjon, hovedpersonen var verken troverdig eller sympatisk og språket for det meste flatt. Mye referering i stedet for fortelling.
Men jeg var såpass interessert i hvordan det skulle gå til slutt, at jeg leste alt sammen. Uten at jeg ble verken underholdt eller ovverrasket.
Sist sett
