Bokelskere.no

Kanskje er det dumt å skrive om ei bok i samme øyeblikk man avslutter siste side? Kanskje skulle man sove på det ei natt eller to? Med denne innledninga tar jeg forbehold om at jeg er for streng mot Günter Grass.

Han er forfatteren av Blikktrommen, som var en av to bøker som sterkest bidro til å gjøre meg til bokelsker. Jeg leste den i 1970, og husker fremdeles mange frodige detaljer, den kasjubiske bestemor med de fire stakkene, som skifter plass hver uke, fra innerst mot ytterst, (eller var det omvent), stakken hun lot rømte soldater gjemme seg under når de var på flukt - et av resultatene var far til lille Oscar, gutten som nekter å vokse da han blir tolv år, blikktrommen han bruker til å kommunisere, framveksten av nazismen og Oscars sabotasje der han står under hovedtribunen på den store paraden og smittende trommer Jimmy the Tiger slik at hele paraden går i oppløsning.
Det var så forfriskende og frekt, så antiautoritært og antinazistisk, nytt og annerledes enn all litteratur jeg var kjent med til da.

Noe annet av Günter Grass har jeg merkelig nok aldri lest.
Så, i 2006 kom meldingen om at han sjøl hadde vært nazist og meldt seg frivillig til SS under krigen, og der deltatt på østfronten. Etter et langt liv som tysk sosialdemokrat, avslører han det sjøl i Når løken skrelles.

Vi har drøfta noe av dette et annet sted her på nettstedet.
Konklusjon: Jeg mister ikke gleden og begeistringen over Blikktrommen, men mye av den respekten jeg har hatt for Grass forsvinner gjennom måten han forteller om seg selv i denne boka.

Hva er drivkraften i en person? Finnes den samme drivkraften gjennom hele livet? Rettferdighet? Egoisme? Gir den seg utslag på forskjellig vis? Jeg sitter igjen med to ting hos Grass (andre gjør det kanskje ikke): Et ønske om å bli berømt, uttalt, og en tendens til å være på parti med de sterkest, ikke uttalt. To for meg svært negativt ladede ord, karrierist og opportunist.

Mens Grass far meldte seg inn i Nazipartiet i 1936, etter forfatterens mening av opportunistiske grunner uten å bli pressa, forsøkte han selv å verve seg som ubåtmannskap som 15 åring! for å bli en helt. Han blei avvist, og søkte hæren, hvor han blei godtatt som 17 åring i 1944 og i 1945 sendt til østfronten.

Bokens metode og metafor er løken som skrelles, for å finne ut hva som skjedde. Når det blir vanskelig minner han om en fylkeskommunal sjef jeg kjente: "jeg kan ha sagt det, jeg kan også ikke ha sagt det". Jeg sitter igjen med en noe mer ubehagelige følelse, "det kan være sant, det kan også vært veldig opportunt". Hvorfor avslører du denne ubehagelige delen av fortida de så lenge etter? Først tenkte jeg at det er ærlig og modig, men etter å ha lest boka tenkte jeg på flere andre muligheter.

Et eksempel fra boka ser jeg er heftig drøftet på nettet. Da krigen var slutt havna Grass en stund i amerikansk krigsfangeleir i nærheten av Bad Eibling. Han beskriver en medfange som het Joseph og som var veldig religiøs/ katolsk.
Da Joseph Razinger blei pave Benedict XVI i 2005 mer enn antyder Grass i boka at fangen fra Bad Eibling var Razinger. (Kan ha vært, kan ikke ha vært/ kanskje fleiper jeg, kanskje fleiper jeg ikke). Razinger innrømmer sin fortid som utkommandert for Hitler, men benekter å ha vært sammen med Grass. Når man skreller løken blir øynene full av vann og ting bli utydelig.

Vi får altså Grass sin versjon av historia som kan være så sann som det er mulig å huske, men den kan også være den sannheten han ønsker å fortelle. Dessverre. Jeg falt ned på den siste versjonen.

Jeg avslutter som jeg begynte. Kanskje er jeg for streng. Men det blir ingen nye bøker av Grass på ønskelista mi etter denne boka. Lesinga førte imidlertid til at Berlin Alexanderplass, som har stått ulest i hylla et par år, havner der. Likeledes havner StravinskijsVåroffer på iPoden uhørt, og jeg sette Bela BartóksBlåskjegg på musikkønskelista.

Jeg synes du nå-i det modus du er etter "Når løken skrelles" , sette deg ned og lytte til " Adante fra Klaverkonsert nr. 21 av Wolfgang Amadeus Mozart. (Helt riktig 2. sats). Kanskje du (mange vil nok) tenke på en vakker film "Elvira Madigan". Og det blir ikke feil.
Uansett var det en gjennnomført, velskrevet og god omtale, som stiller en del berettigede spørsmål. Nok til at jeg må se å skaffe meg denne boken. På min ønskeliste begynner det å bli en del som skyldes deg. Du er meg en dyr mann, Odin Kristoffersen!

Rolf Ingemundsen skreiv:

Jeg var i diskusjon med deg etter din kommentar i forbindelse med min
omtale av" Blikktrommen" for en tid tilbake-om jeg ikke husker helt
feil.

Av og til havner vi på viddene, men ikke der. Syv a4 sider utprinta.
Jeg tok dem med i badekaret sammen med Mozart. Det interessante med samtaler på nett er at man kan gjøre det og få dem nøyaktig gjengitt i ettertid, i motsetning til samtalene på trailerkafeene, eller synder begått i ungdommen, hvor det er ”min” versjon som henger igjen i hukommelsen - og den sier av og til mer om meg enn om samtalen.

Det vi vel ble enige om den gang, og som jeg tolker er essensen i ditt
budskap nå etter "løkskrellingen" må vel bli,: det var ikke at Grass
gjorde sitt politiske feiltrinn i svært unge år, men at han konsekvent
fortiet det i så mange år.

Kanskje enda viktigere for meg, hva står mellom linjene om hvem han er, og om hvorfor han står fram nå? Jeg venter på andres vurderinger og er åpen. Her på nettstedet varierer karakterene fra 6 til 2.

… jeg må se å skaffe meg denne boken. På min ønskeliste begynner det å
bli en del som skyldes deg. Du er meg en dyr mann, Odin Kristoffersen!

dyr = dyrebar, uerstattelig, umistelig, uvurderlig, verdifull, vektig, vesentlig, berikende, givende, god, betydningsfull, fremragende, lødig – fra synonymordboka

Jeg takker ydmykt.

PS: i mine unge dager plukka jeg jordbær i England. I åkeren var det ei veldig vakker fransk jente som de fleste gutta var interessert i, men hun var veldig dårlig i språk. En av de andre plukka seg opp på sida av henne, og prøvde å innlede en samtale med ordene; its a beautifull day. Hun rødmet kledelig og svarte: thank you.

Har nå kommet gjennom dine Syv A4 sider. Egentlig fantastisk ! Gjensidig forståelse gjennom å lese linjene og mellom linjene. Slik jeg ser det: Genialt av deg, Odin! Tror jeg ser bildet nå.
Og, spill gjerne "andanten" om igjen. Når natten siger inn, fortsett gjerne med Adagio for orgel (!) og strykere i G dur, av Tomasio Albinoni. Og da får du roen, og så motet til å gå på å lese hva som helst, omsider også mer Günter Grass (?)! |

I sommer leste jeg Hundeår og ble like fascinert som jeg i sin tid ble av Blikktrommen. At man som 17-åring kan gå seg vill i ideologiene, har jeg stor forståelse for - sjøl var jeg vel nærmest politisk bevisstløs til langt opp i tjueåra. Denne løk-historien må jeg nok lese, skjønner jeg.

Gjør det, og gi gjerne en tilbakemelding. Jeg ser at Hundeår er den siste boka i Danzig-trilogien hvor Blikktrommen er først og Katt og mus er nummer to. Den rykket et steg nærmere leselystlista nå.
Jeg har som deg mer enn stor forståelse for at man som 17 åring (12 år da krigen begynte) kan foreta de underligste valg, og håper jeg i meldinga mi fikk fram at det ikke var dette jeg hadde i mot Løken og Grass.

Har du - eller andre - noen oppfatning av Katt og mus?

Jeg tror ellers jeg skreiv feil i meldinga og at det er Oskar Matzeraths mormor og ikke farmor som gikk rundt med fire stakker.

Jeg var i diskusjon med deg etter din kommentar i forbindelse med min omtale av" Blikktrommen" for en tid tilbake-om jeg ikke husker helt feil.
Det vi vel ble enige om den gang, og som jeg tolker er essensen i ditt budskap nå etter "løkskrellingen" må vel bli,: det var ikke at Grass gjorde sitt politiske feiltrinn i svært unge år, men
at han konsekvent fortiet det i så mange år. Kanskje han følte seg "tryggere" etter å ha mottatt Nobelprisen ? En stygg tanke , her tenkt av meg! Men, man må ha rett til å spør hvorfor han gjorde det, og ikke nok med det , han fordømte sine likesinnede, fra den gang ! Mer enn strengt tatt nødvendig, ofte i ulike sammenhenger. Ja, til og med på direkte spørsmål. (Der er alltid noen som vet, eller kjenner noen som vet). Jeg mener å forstå noe av det du vil fram til i din omtale nå.
Jeg legger til at jeg ikke har lest denne boken av Günter Grass, ennå.